Ei samansett krigshistorie
Verdskjende Kirsten Flagstad valde å bli gravlagt anonymt. Det gjorde filmskapar Karoline Frogner nyfiken.
Nyfikna enda opp i ein dokumentar der Frogner, som mange før henne, freistar avvisa at sopranen var nazist.
Med utgangspunkt i dei føreliggjande Flagstad-biografiane samt levande kjelder frå motstandsrørsla, ramsar Frogner opp ei rekkje moment som understrekar dette.
– Kirsten Flagstad sang aldri for Terboven. Hun avlyste alle sine oppdrag i Norge når hun kom hjem fra USA. Hennes eneste opptreden var en lukket konsert for medlemmer av hjemmefronten på Irstad gård på Hedmark. Utenom denne konserten sang hun aldri i okkuperte land. Hun var en viktig pådriver bak at mannen meldte seg ut av NS i 1941, og senere var både han og hennes barn aktive i hjemmefronten. Mener man fremdeles at hun gjorde noe feil – da skal man ha god fantasi, seier Frogner.
Men der var kontroversar kring songaren som debuterte på Metropolitan i New York i 1935, og som gjennom sine Wagner-tolkingar skulle verta ein av landets mest internasjonalt kjende kvinner.
Og der finst dei som meiner Flagstad gjorde feil. Til dømes forfattaren av den sist utkomne biografien, Eva Marie Lund. Ved lanseringa av ”La meg være i fred” hevda Lund at Flagstads største feilgrep var å ikkje tona flagg.
Frogner meiner dette ikkje stemmer.
– Etter krigen har man hatt tre teser om Flagstad. Den ene, rett etter krigen, var at hun var stripete. Den andre, som de fleste biografene presenterer, er at hun var litt dum og enfoldig; at hun prøvde å være en god husmor, men at hun var verdens største sanger. Den siste boken, ”La meg være i fred”, sier at det å ikke velge side også er å velge side.
– Jeg sier at hun valgte side, og hun valgte det vi definerer som riktig side: Hun var en klar antinazist.
Flagstad inga fanesak
Motstandsmannen Gunnar Sønsteby er ein av dei som talar Flagstad si sak i filmen. Likeeins Aslaug Gjerstad, som meiner Flagstad tona flagg gjennom konserten på Irstad gård.
Ledige stillinger
Ikkje desto mindre verserte det etter krigen eit utal myter kring Flagstad. Eitt av mange døme er skildra i ”Galskap og rettergang” av Ingeborg Solbrekken. Ho fortel om ei offisiell erklæring som gjekk ut frå Noregs ambassade i Washington i 1945, der Stortingspresident Hambro vert sitert på å ha erklært Flagstad død for nordmenn. Sitatet var ikkje korrekt, men opplysninga vart aldri dementert av ambassadør Morgenstierne.
Kvifor fekk slike myter leva, dersom sentrale motstandspersonar var klar over at Flagstad var anti-nazist?
– Jeg tror ikke det finnes bare et svar på det. Når det gjelder Morgenstierne tror jeg at han hadde et horn i siden til henne allerede før krigen. Da hun dro hjem i 1941 tolket Morgenstierne det som et svik, og i ettertid var folk klare på at Flagstad ikke skulle ha dratt. Robert Tuggle som er sjefsarkivar på Metropolitan har studert dokumentasjonen nøye. Han finner ikke noe dokument som sier at Morgenstierne gav beskjed til Flagstad om at det ville være galt å reise hjem. Han sa at de ikke kunne hjelpe henne med pass, fordi Norge var okkupert. Det var også alt.
– Min oppfatning er at man i ettertiden brukte en slik retorikk politisk. Man skulle bygge landet, og Flagstad var ikke noe det norske sosialdemokratiet kunne bruke som en fanesak. Hun var mye mer differensiert enn det svart-hvite bildet vi liker å operere med.
Det differensierte ligg kanskje i handlingar som at ho framførte tyske songar?
– Ja, hun sang tyske sanger – til og med Wagner. Men hun sang også Dørumsgård, Grieg og ”Kindertotenlieder” (av Mahler, red anm). Etter krigen sang hun for jødiske organisasjoner, som renvasket henne. Det kunne ikke myndighetene. Hun representerte det som vi i Norge kalte for finkultur. Det er ikke politisk korrekt.
Kvinners motstand devaluert
I hevdar Frogner at myndighetene har ansvar for at mytene om Flagstad fekk leva. Mellom anna gjennom måten dei handsama henne etter krigen på, då dei tok beslag i hennar og mannens formue og eigendelar.
Du meiner mykje av den dårlege behandlinga skuldast at ho var kvinne?
– Det gjorde det i alle fall ikke lettere. Det å være kvinne som også var aktivt med i motstandsbevegelsen var et problem etter krigen. Eva Kløvstad som var sentral i hjemmefronten, under dekknavnet ”Truls”, ble avvæpnet; hun fikk ikke lov til å gå oppover Karl Johan frigjøringsdagen. Dette klimaet jobbet man i som kvinne. Kvinners motstand under krigen har hele tiden blitt devaluert.
Og for Flagstad konkret?
– I Flagstads tilfelle mener jeg måten man omtaler henne på sier mye. Man snakker jo om at hun var ”dobbel”. Men er du dobbel fordi du er en person som kan bli sint og vil ha arbeidsro, samtidig som du kan være hyggelig med barnebarna? En mann ville aldri blitt problematisert som psykisk ustabil ved at han tok arbeidet sitt seriøst. Jeg synes ikke det er mystisk at et menneske har flere sider, det er menneskelig.
– At man ønsket at Kirsten Flagstad, en av verdens fremste sangere, ble evaluert som en frue som skulle ta ansvar for mannens politiske og økonomiske forvaltninger under krigen, det synes jeg er veldig spesielt.
”La meg være i fred” reiste debatt grunna sin bruk av Flagstad sin legejournal. Er dette materiale du nyttar?
– Nei, i anstendighetens navn! Jeg har en streng etikk som dokumentarist, og vil ikke bruke en legejournal. At journalister på generelt grunnlag uttaler seg om hva en slik sykdom – hvis hun kunne ha den – ville føre til, det er greit. Men å bruke den biografisk mener jeg er spekulativt.
– Jeg synes hele den boka er problematisk med tanke på at den problematiserer labilitet. Stedatterens dagbøker er brukt som kilde, og det er jeg også skeptisk til. Jeg tror at hvis man skulle bedømme ryktet til store kunstnere ut fra hva deres stedøtre i fjortenårsalderen mente om dem, ville mange kommet veldig uheldig ut.
Ein skamplett
”Galskap og rettergang” er den nest sist utkomne Flagstad-biografien. Den tek for seg om handsaminga av Flagstad og Johansen under og etter krigen, og rettar sterk kritikk mot politikarar, advokatar og andre i det offentlege.
Då boka vart utgiven, kritikarar at Solbrekken presenterte konspirasjonsteoriar og at Flagstad sitt tilhøve til nazismen for lengst var avskrive. Kvifor meiner du historia må fram nok ein gong?
– Du trenger ikke å se lenger enn til den nyeste biografien; den stiller spørsmål ved hvor hun sto. De fleste vil ha et bilde av at Kirsten Flagstad ikke egentlig mente så mye. Man sier at hun var splittet eller at hun var politisk naiv og at det derfor ble begått en urett mot henne i ettertid. Jeg mener at hun ikke var naiv, at hun var klar på hvor hun sto.
– Og jeg synes det er på tide at Norge tar frem en krigshistorie som er mer sammensatt enn stereotypene vi hele tiden lager om godt og vondt. Gjennom krysningspunktene i familien, der folk samarbeidet med tyskere og var innbitte motstandsfolk om hverandre, er Kirsten Flagstad et veldig godt eksempel på noe mer sammensatt.
Det er etterlyst ei unnskulding frå den norske regjeringa, mellom andre frå Solbrekken som hevdar at Flagstad ikkje har fått god nok oppreising?
– Det er det mange som mener. Norge bør gå ut og si at hun var en klar antinazist som sloss mot det tyske diktaturet med det hun hadde som sitt våpen; sangen. Enn så lenge er dette en skamplett i vår historie, seier Frogner.
Dokumentaren «Kirsten Flagstads plass» vil bli vist på NRK ved ein ikkje fastsett speledato. Karoline Frogner er òg igang med ein spelefilm om Flagstad. Meir om Frogner finn du her.
