Artikkelen ble først publisert på Minervanett.no, 24. oktober 2020. Ballade republiserer med tillatelse fra Minerva og artikkelforfatter.
Komponist Dagfinn Koch (Foto: Privat)
I disse identitetspolitiske tider hvor den europeiske kulturkanon er forsøkt demonisert og demontert, representerer våre åtte norske symfoniorkestre et solid kulturelt fundament.
Torsdag 15. oktober var det en stor opplevelse å få sitte i salen da Oslo filharmoniske orkesters finske sjefdirigent Klaus Mäkelä og orkesterets egen harpist Birgitte Volan Håvik som solist fremførte et spennende program der ungarsk folkemusikk møtte fransk impresjonisme, kristiansandske spektralklanger og finsk melankoli.
Først ute var den ungarske komponisten Zoltán Kodaly (1882- 1967). Han fremføres alt for lite i Norge. Hans landsmann Béla Bartók (1881-1945) er mye mer kjent. De var begge musikketnologer og samarbeidet om å samle musikk fra Balkan. Kodalys Galantadansene (1933) er et variert, lekent og virtuost verk som til fulle viser hvilket flott orkester Oslo-Filharmonien og hvilket funn Mäkelä er. En komplementerende kontrast til de øvrige komposisjonene på programmet.
Aftenens solist Birgitte Volan Håvik har uttalt at hennes aller beste opplevelse med orkesteret var Sibelius første symfoni i Musikverein i Wien med Jukka-Pekka Saraste som dirigent i 2009. Hennes fremføring av Debussys Danse Sacrée & Danse Profane (1904) for harpe og strykere ble virtuost innsmigrende fremført.
Selv om den moderne harpen har syv pedaler som harpisten kan stemme om strengene individuelt med underveis, er det en begrensning i hvilke strukturer som klinger godt for instrumentet. Dette har Debussy løst forbilledlig ved å la strykerne ta hånd om det som ikke ligger så godt til rette for harpen.
Historisk kontinuitet
Min venn og kollega Rolf Gupta (1967) og jeg møttes som studenter ved Norges musikkhøgskole for 36 år siden. Jeg fulgte med på hans internasjonale dirigentkarriere, og på hans virke som komponist.
I Norge har han vært sjefdirigent både for Kringkastingsorkesteret og Kristiansand symfoniorkester. Hans Epilog fra Jorden sang (2019) er den sjette og siste delen fra det stort anlagte verket for solister, kor og orkester som i fjor ble urfremført i Kristiansand av Kristiansand symfoniorkester under ledelse av Peter Szilvay. Siste sats er dypest sett en 14 minutter lang akkord eller drone stablet over en dyp C pedaltone. Sånn sett er det en videreføring av Debussys impresjonisme og er derfor et godt valg i programmet for å skape kontinuitet, der spillet med klangfarger er en sentral del av hvordan verket er konsipert.
Vi er begge studenter av professor Lasse Thoresen (1949), som har funnet frem til en syntese av folkemusikk (motiver og melodier) og fransk spektralmusikk (klangfarge). Sistnevnte oppstod i Paris på 70-tallet, gjort mulig ved hjelp av computeranalyser av isolerte toner fra akustiske instrumenter oversatt til for eksempel til orkester. Vi er selvfølgelig begge påvirket av den kanon Thoresen presenterte, men der Rolf fokuserer på klangfarge, er jeg mer opptatt av motiver og melodier.
Kveldens siste verk var Symfoni 1 av Jean Sibelius (1865-1957). Han har ikke en særlig høy stjerne innen samtidsmusikken, men er en sentral skikkelse innen klassisk musikk. Theodor W. Adorno (1903-69) har bidratt sterkt til nedvurderingen av komponister som Sibelius. Og hans tenkning er fortsatt sentral for samtidsmusikken historieforståelse, ikke minst i Europa. Adorno anså Sibelius som middelmådig da han mente han ikke benyttet seg av de tekniske mulighetene hans samtid hadde å by på.
Sibelius var samtidig med Arnold Schönberg (1874-1951), som utviklet tolvtoneteknikken som har hatt stor innflytelse på samtidsmusikken. Sibelius valgte å orkestrere mer eller mindre som Johannes Brahms (1833-97), som i Adornos øyne var gammeldags, selv om Schönberg så på seg selv som en videreføring av ham. Marxisten Adorno kanoniserte derimot Schönberg som et historisk nødvendig vendepunkt i musikkhistorien.
I ruinene etter annen verdenskrig skulle det skapes en helt annen musikk enn den emosjonelle, som hadde vært rådende i Nazi- Tyskland. Samtidsmusikken i Tyskland fikk derfor på initiativ fra de allierte en sterk posisjon via radio, universiteter og musikkhøyskoler.
Ideologisk nøytral musikk
Av de fire verkene på programmet er det bare Sibelius som har en nøytral tittel. Det meste av samtidsmusikken har titler. Gjerne for å fremme en agenda. Mens Sibelius skrev musikk som ikke hadde et litterært forbilde eller et underliggende ideologisk poeng, også kalt absolutt musikk.
I et intervju fra 1930-tallet uttaler Sibelius: «Mina symfonier är musik, koncipierad och utarbetad i musikaliska termer och utan något litteärt underlag. […] En symfoni bör vara musik, först som sist.»
Adorno har som nevnt hatt en stor innvirkning på samtidsmusikken, ikke minst i Europa. Norske samtidsmusikkfestivaler, som Ultima (Oslo) og Borealis (Bergen), bærer fortsatt preg av Adornos innflytelse. En bevisst eller ubevisst post-marxistisk dialektisk historieforståelse danner grunnlaget for kravet om det nyskapende og originale, der det nyskapende og originale ofte ikke er annet enn det som anses som det motsatte av det rådende. De tror de representerer det avantgarde, mens de snarere er en del av den konseptuelle tidsånden blandet med avantgarde uttrykk som paradoksalt nok har blitt egne stiler. Oslo Filharmoniske Orkester bidrar også til en samtidsmusikkanon, men setter den i relieff til den europeiske klassiske musikktradisjonen.
Det å velge repertoar til en konsert er både en kanonisering og en måte å presentere et historiesyn på. De internasjonale agentbyråene har en stor innflytelse på de fremste orkestrenes programmer gjennom å representere de mest berømte internasjonale solister, dirigenter og tidvis også komponister. Så agenter, festivaler og programkomiteene ved institusjonene er kanonbyggere overfor standardrepertoaret, og som portvoktere overfor hva som noe forenklet sagt er de godkjente estetiske retninger innen samtidsmusikken.
Det er en diskusjon jeg mener er overmoden for å tas.
Men det er håp også blant den venstreorienterte avantgarden. I en serie om sekstiåtterne i det tyske musikkmagasinet MusikTexte uttaler komponisten Rolf Riehm (1937) i siste utgave at selv om Sibelius beholdt den symfoniske formen og klangfargene fra Brahms og Anton Bruckner (1824-96), var hans symfonier – i motsetning til det jeg har nevnt at Adorno ville ha det til – formmessig ekstremt avantgardistiske for sin samtid. Men Riehm understreker at det er tull å skrive symfonier basert på Sibelius i dag. På den annen side sa den avantgarde amerikanske komponisten Morton Feldman (1926-87) under et sommerkurs for samtidsmusikk i Darmstadt i 1984 at «de menneskene du tror er konservative kan virkelig være radikale». Deretter nynnet han et tema fra Sibelius femte symfoni.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
