Auryn Strykekvartett 07/Foto: Manfred Esser

ICMF Stavanger: Festival for fiffen?

FESTIVALRAPPORT: Ida Habbestad summerer opp sine erfaringer fra kammermusikkfestivalen ICMF i Stavanger. – Den er vel stiv og pynteleg. Innanfor sine rammer kunne den kanskje framstå meir interessant – både for mediene og for eit større publikum – om den i større grad freista utfordra sin eigen borgarlege grunnhaldning, skriver Habbestad i denne rapporten. Hun mener festivalen er på sitt beste «når den presenterer utøvarar som ikkje er pene og pyntelege men strebande og tek sjanser.»

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Av Ida Habbestad

Etter fire dagar i Stavanger sit eg att med inntrykk av at ICMF Stavanger er ein festival med mange positive forteikn.

Først og fremst tykkjest den unge administrasjonen fungera godt. Saman med sitt oppsiktsvekkjande store og synlege apparat av frivillige i alle aldrar, har dei hausta lovord frå både utøvarar og andre som har vore i kontakt med festivalapparatet.

Vidare er ein heldige med konsertarenaene. Stavanger Domkirke er korkje for stor eller for lita til konsertar av dette formatet, Gaffel & Karaffel er ei bra sidescene med plass til heilt andre uttrykk, og i tillegg finst variasjonshøve i konsertsalane i Bjergsted, i utfluktar til Utstein kloster, osb.

Til og med programprofilen – som på sett og vis ikkje er ein profil men mange enkeltståande tematikkar – fungerer; festivalen er oversiktleg nok til at eit samlande fokus ikkje nødvendigvis er påkrevd.

Sponsorpublikummet

Likeeins er det skrivne ettermælet positivt. Dei få kritikarane som har vore til stades har gjeve utøvarane mykje skryt, og paradoksalt nok er det korkje utøvarane eller administrasjonen, men publikum som får gjennomgå i den eine gjennomført negative attendemeldinga eg har funne.

I ein kommentar i Stavanger Aftenblad laurdag formidlar journalist Silje Herget korleis dei med viktige namn og sponsorbillettar i lomma gjer konsertane til ein arena der ”se og bli sett” er viktigare enn den auditive opplevinga. Stavanger Kammermusikkfestival er ein festival for fiffen, med andre ord.

”Kammermusikk blir av mange oppfattet som snobbete og pretensiøs. En ekskluderende sjanger for dem med avansert gehør og kulturell kapital. Likevel tror jeg ikke det er musikken i seg selv som er det mest avskrekkende for folk flest. Det er de høye hakene, de prangende veskene, de velfriserte fruene og dresskledde herrene som opphøyer det til noe mer avansert enn det egentlig er. Fordi de vil at det skal være slik”, skriv Hegret.

Eg kjenner att denne frustrasjonen; kjensla av å gå på konsert og ikkje føla seg bekvem mellom høge hælar og parfymeduft, kjensla av at ein ikkje har den rette status til å kunne vera der. Samstundes er eg er grunnleggjande usamd i det som soleis tykkjest vera artikkelens konsekvens; at sponsorane ikkje bør få plass på arenaer dei sjølve har mogleggjort.

Ideelt sett rom for alle

Å kritisera sponsorpublikummet for å møta opp på konsertane dei har sponsa tykkjest ikkje som ei særleg konstruktiv tilnærming. Om festivalen ikkje hadde sponsorar, ville det vera katastrofalt for gjennomføringa. Dessutan er sponsorpublikummet eit like viktig publikumssegment som dei grupperingane som pr idag ikkje måtte kjenna seg heime på festivalen. Ideelt sett er det rom for alle – men nettopp derfor kan ikkje inkludering av ei gruppe skje gjennom ekskludering av ein annan.

Likevel sporar eg i artikkelen noko av det som er mitt ankepunkt etter endt festival; at den er vel stiv og pynteleg. Innanfor sine rammer kunne den kanskje framstå meir interessant – både for mediene og for eit større publikum – om den i større grad freista utfordra sin eigen borgarlege grunnhaldning.

Festivalen er på sitt beste når den presenterer utøvarar som ikkje er pene og pyntelege men strebande og tek sjanser, slik Auryn-kvartetten framførte Brahms onsdag kveld, eller slik Michael Ross tolka Beethoven fredag formiddag.

Festivalen er òg på sitt beste når den tek i bruk sidescena, og let ei vokalgruppe som Pitsj eller ein duo som Ellen Ugelvik og Eir Inderhaug sleppa til. Desse konsertane er totalt ulike i form og innhald, men tener begge det same formålet; å nå nye grupperingar, og å gjera festivalen meir innhaldsrik.

Levande kammermusikk

Det unge apparatet rundt festivalen tyder på at dagens situasjon ikkje er særleg problematisk, at den slik den er engasjerer eit ungt publikum. Det lokale forankringa tykkjest vera sterk og publikumsoppslutjinga er god, også den med eit nemneverdig innslag av unge.

Spørsmålet må vera kva publikum festivalen sjølv har ambisjonar og ynskje om å nå. Uansett er kammermusikken definitivt levande i Stavanger.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.