Forenklende

Som LP Hagen er også jeg tilhenger av luftige diskusjoner om viktige strategiske valg for formidlingen av samtidsmusikken. Men der Hagen ønsker seg diskusjon eller som han sier «en viss kontrovers» fordi «samtidsmusikkfeltet vil og bør være omgitt av slikt», mener jeg at slike diskusjoner snarere har en fin tendens til å bringe frem nye idéer og synsvinkler.
Jeg må innrømme at jeg har sansen for måten Lars Petter Hagen tenker festival på, at musikkformidlingen nødvendigvis befinner seg i dialogen mellom verk og samfunn. Men jeg er mer kritisk til at kontroversen skal spille en så viktig rolle i en slik strategi. En overvektlegging av det kontroversielle vil uavvendelig føre til flere døgnflue-provokasjoner og trøttende Barbie-dukke-performancer. En tenkning som er lite publikumsbyggende i det lange løp, både fordi kontroversen har begrenset med problemstillinger i seg og fordi det er så få som behersker å lage gode kontroverser med relevans utover det internt fagmiljøkritiske (jmf. referansen til «ny-amatørismen»).
Debatten mellom Jon Øivind Ness og Lars Petter Hagen har så langt vært akkurat så usaklig og tankevekkende en slik debatt bør være. Det mest oppsiktsvekkende i duellen så langt er imidlertid Hagens gjentatte stemplinger av kritikken fra Ness som reaksjonær på linje med den pubertale anti-avantgardisme en kan finne i figurative kunstmiljøer alla brødrene Sand.
Ingenting er for meg mer konservativt enn å plassere ulike kunstsyn i en fasttømret og uproduktiv akse der konservativ eller radikal er eneste måleenhet. Ultimadirektør Lars Petter Hagen har all rett til å forsvare sine programvalg, men å hevde at et annet musikksyn enn hans egen er «utdatert» eller slenge ukritisk om seg med karakteristikker som tradisjonelt og konservativt er minst like forenklende som det han hevder kritikken mot Ultima 2009 er.
For nye fremadstormende generasjoner er det ofte et høythengende identifikasjonsmerke å føle seg som new-school. Nå som LP Hagen har passert 30 med glans, kler rollen som hærfører for det nye han relativt dårlig. Å kunne henge på merkelappene nytt/gammelt, konservativt/radikalt impliserer en sosiofaglig oversikt og vurderingsevne absolutt ingen kan være i besittelse av. Rent bortsett for de unge fremadstormende som ikke vet bedre.
Lars Petter Hagen tilhører ikke disse, han vet bedre.
Glenn Erik Haugland er komponist