Etter innfallsmetoden
ANMELDELSE: Telemark Kammerorkesters konsert viser at det fortsatt er forskjell på funn og påfunn, skriver Martin Rane Bauck.
Hvilket formål tjener innskytelsen i musikken? Og hvor går grensen for når øyeblikkets innfall slutter å være en berikelse og heller truer med å sabotere en større, overgripende idé?
Dette var helt sentrale spørsmål under Telemark Kammerorkesters konsert i Kampen kirke sist søndag, med musikk av bl.a. Carl Philipp Emanuel Bach og en splitter ny fiolinkonsert signert Mark Adderley.
Rokokkoens rabagast
C. P. E. Bach nøt i sin levetid større anseelse enn sin mer berømte far Johann Sebastian. Det var sønnen som ganske enkelt var «Bach», og mye av denne populariteten berodde på nettopp det spontane, det ekspressive, på evnen til å frembringe de overraskende øyeblikkene. Hans G-dursymfoni for strykere er i så måte intet unntak, med sine plutselige kast og avsporinger er den fortsatt i stand til å overraske publikum.
Derfor er det også synd at dirigent Lars-Erik ter Jung og orkesteret går så forsiktig frem. Klangen er god, men ikke briljant, og dynamikken for spak. Her er det så mye i musikken å ta tak i, å fremheve eller dvele ved, men tolkningen blir veldig «snill», og det gjøres lite ut av de uforberedte dissonansene og bruddene, som ved avslutningen på førstesatsen: Bach nærmest brekksladder inn i en H-durakkord for å forberede andresatsens E-dur, men her snubles den kun inn i, og dette kanskje viktigste av alle øyeblikk i symfonien blir gjort til en parentes.
Derfor er det også velkomment at ensemblet tør opp i de neste satsene. Adagioen sitter bedre, det dynamiske spennet er større, det dveles, og disse merkelige unisone trillene, mumlende og mørke, kommer virkelig til sin rett. I den avsluttende prestosatsen får dirigent Lars-Erik ter Jung uttrykksbredden i partituret mye bedre frem; kontrastene er større mellom de lette, sanglige partiene og de knotete, staccato linjene i unisone strykere. Musikkens flersjiktighet får spille seg helt ut, fiolinene synger på toppen og det er saft i basstonene. Slik kommer kammerorkesteret til slutt høvelig fra det, men jeg er likevel etterlatt med en følelse av det kunne blitt gjort så mye mer ut av denne symfonien. C. P. E. Bachs musikk gjør seg kanskje heller ikke i kirken? Detaljene liksom unnslipper oss i det store rommet, det hele blir noe uklart.
Ny fiolinkonsert
Kveldens hovedverk var Mark Adderleys nye fiolinkonsert «Bite the Dog II», en ny, orkestral versjon av fiolinstykket «Bite the Dog» for solist og et kammerorkester for anledningen utvidet med blåsere og slagverk.
#gallery-14 {
margin: auto;
}
#gallery-14 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-14 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-14 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Mark Adderley. Foto: MIC Norsk musikkinformasjon
I programmet presenteres uforutsigbarheten som det fremste særpreget ved Adderleys musikk, og det er ingen upassende merkelapp. Det 45 minutter lange verket er preget av innfall og innskytelser, musikalske avsporinger som truer en ensrettet musikalsk prosess fra start til slutt. Men der innskytelsene forsterker og nærmest dytter det musikalske forløpet videre hos Bach, later de til å være mer lokalt motivert i Adderleys musikk. På sitt beste er det en musikk som virkelig overrasker, og som evner å skape et øyeblikkets poesi. Andre ganger blir det så mange avsporinger at tråden mistes fullstendig.
De mangslungne innfallene finner sin parallell i en stilistisk eklektisisme, og noen referanser er mer åpenbare enn andre. Passasjene som er skrevet i mer eller mindre ren Olivier Messiaen-stil er problematiske, de ligger for tett opp til originalen til at de lar seg integrere i Adderleys øvrige toner. Da er antydningene til fiolinkonsertene György Ligeti og Alban Berg langt mer vellykkede, lik subtile allusjoner hvor det er vanskelig å gripe akkurat hva de består i; en klanglig touch, eller kanskje noe i måten solist og orkester spilles opp mot hverandre på, men hvor det ikke lar seg spore direkte i partituret.
Ledige stillinger
Uansett er det de mer originale sidene ved Adderleys musikk som stikker seg mest positivt ut. Spesielt én situasjon har festet seg i undertegnedes minne; passasjene der orkestreringen spinnes ut av solostemmen i tynne tråder, lik tentakler. De er direkte velskrevne og delikate, og gir en romlig dybde til det som må være direkte sitater fra det opprinnelige solostykket.
Som seg hør og bør er solistens stemme spekket med virtuose løp. Camilla Kjøll foredrar med en fyldig, men klar tone, og fremførelsen hennes er preget av et teknisk så vel som et musikalsk overskudd, noe som gir en elegant letthet og fleksiiblitet i de mer halsbrekkende partiene.
Fiolinsolist Camilla Kjøll
Lars-Erik ter Jung virker stødig i sin ledelse av orkesteret, som igjen spiller solid i denne konserten, spesielt blåserne låter det riktig godt av! Klangen er balansert og gjennomskinnelig, og tar akkurat passe mye plass i samspillet med strykerne.
Et verk av et slikt omfang byr på formmessige utfordringer. Hvordan får man 45 minutter med musikk til å henge sammen, til rett og slett å gi mening? Adderleys løsning er å dele verket inn i fire satser, hvor kun blåsere og slagverk spiller i andresatsen, og utelukkende strykere i den tredje. Det gir naturligvis en viss oversiktlighet, men blir ikke det å grovdele verket inn i så store seksjoner, adskilt av satsbetegnelser og instrumentasjon, for enkelt og lite tilfredsstillende når vi har å gjøre med et så sammensatt indre språk? Det ligger noe uforløst i konserten, og når verket avsluttes med den samme svake bjelleklangen som i åpningen, virker det påklistret, lik et nødrim, og ikke som en rimelig konsekvens av det forutgående.
Estlenderen på sidelinjen
Det var vanskelig å se hvordan Arvo Pärts «Trisagion» var ment å passe inn i programmet, all den tid hans rolige, kontemplerende tonespråk ligger milevis fra både Bach og Adderley. Dog, estlenderens musikalske «bønn» kommer, ikke fullt så overraskende, mer til sin rett i kirkerommets akustikk.
Det svært monotone musikalske forløpet gjør at «Trisagion» hele tiden ligger på grensen mot det anonyme – her er det få detaljer som påkaller oppmerksomheten, men til gjengjeld makter ensemblet å utnytte de få klanglige nyansemulighetene som finnes til å skape adskilte øyeblikk. Og ter Jung lykkes også med å bygge opp et langsomt og stødig crescendo som først forløses i verkets avsluttende takter.
Å skille ut det som er vesentlig
Inntrykket jeg sitter igjen med er en konsert på det jevne, som kunne vært tjent med en større vilje hos både orkester og komponist til å skille ut det som er vesentlig i et verk. Like fullt ville det vært interessant å se Pärt bli erstattet av en komponist som ytterligere kunne belyse Adderleys nye stykke. Det burde ikke være vanskelig å finne, gitt det brede stilistiske tilfanget i hans musikk.
Konsert:
Søndag 7. april, Kampen kirke
Medvirkende:
Telemark Kammerorkester, Lars-Erik ter Jung (dirigent) Camilla Kjøll (fiolin)
Program:
Carl Philipp Emanuel Bach: Symfoni for strykere i G-dur, Wq 182/1 (1773)
Arvo Pärt: «Trisagion» for strykere (1992/93)
Mark Adderley: «Bite the Dog II» (2013) – urframføring
