Nils Henrik Asheim på Festspilene, 2005

Ei krysning mellom struktur og uavhengighet

«Hvis jeg tør å si hva jeg tenker på, våger å falle, hvordan tar du i mot?”, spør Hild Borchgrevink i coverteksten til den nyleg utkomne CD-en ”Broken Line”, der Vertavo-kvartetten med vener portretterer komponist Nils Henrik Asheim. Dette er den første av tre utgjevingar med musikk av Asheim i år, og komponisten presenterer i dette intervjuet nokre av sine idear. – Gjentagelser er det eneste som kan skape mening i musikk, seier Asheim. – Det spørs bare hvordan man gjentar ting!

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Av Ida Habbestad

I møte med denne nye CD-en vart platecoveret ein viktig inngangsport for underteikna. Cover og teksthefte vitna på ein sjeldan måte om det musikalske innhaldet på plata, utan å utgjera nokon inngåande analyse eller omfattande verkkommentar – men gjennom å vera subjektivt, som ein del av den totale kunstnarlege opplevinga.

For ei tid sidan stilte Svein Egil Hatlevik i eit [link id=62645 title=»innlegg»] her på Ballade spørsmål om i kva grad platecover kan og bør vera informative. Innlegget var ein reaksjon på Hallgrim Berg sitt utspel i eit intervju med NRK, der først og fremst jazz- og elektronikabransjen fekk gjennomgå for å laga “ubrukelige platecovere, uten skikkelig informasjon om verken artister eller musikk».

Eg kom til å tenkja på dette avdi det innan det tidvis konforme kunstmusikkfeltet ofte er heilt opplagt og obligatorisk med denne typen informasjon. ”…omslagsdesign i løpet av de omtrent 100 årene fonogrammet har eksistert, er blitt en egen kunstform – med en rekke understrømninger: minimalistiske og maksimalistiske, utadvendte og innadvendte”, skreiv Hatlevik, og har rett i det, men eg må innrømma at eg innanfor feltet ofte opplever coveret som eit oppslagsverk meir enn som eit kunstuttrykk.

Ein litterær tankegang

Ikkje dermed sagt at eg ynskjer ei revolusjonerande nyskaping her. Ved utforming av klassiske platecover, og kanskje særleg innan samtidsmusikkfeltet er det jo som regel viktig og bra med slike introduksjonar, å få ei hjelp på vegen inn i det ikkje alltid like forståelege.

Men det fine med coveret til “Broken Line” er at det så godt balansert mellom å vera informativt og samstundes ivareta det kunstarlege. I coverteksten har ein innteke lyttaren sitt perspektiv, og Borchgrevink formidlar si umiddelbare oppleving, framfor å analysera verket. Før ein einaste tone har fått klinga har eg dermed eit inntrykk av kva som ventar.

— Jeg var først litt reservert, redd for å sette en persons subjektive opplevelse foran lytterens egen, seier Nils Henrik Asheim når eg spør om bakgrunnen for coverteksten. – Men når jeg fikk lese disse tekstene, var de bare så fine, og jeg tenkte jeg at det er jo nettopp slike ting jeg står for – det er slike ting musikken handler om.

Også Asheim skapar ein inngangsport til lyttinga. ”På mitt skrivebord flyter deler av verk, skrevet fra forskjellige retninger. Verk skal angripes fra flere sider og gradvis stikkes hull på”, skriv han i innleiinga av sin tekst.

— Jeg liker å tenke litterært når jeg skriver, seier Asheim. – Verkene på CD-en er på en måte lagt opp slik som enkelte romaner er det, med kapitler og avsnitt som går inn og ut av ulike parallelle fortellinger. I mellom dem er det improvisasjoner, som man kan se på som aforismer mellom avsnittene. Improvisasjonene var en idé jeg hadde for å skape en helhet utav CD-prosjektet.

Å samla seg kring éin lyd

Dei små improvisasjonane har ganske enkelt tittelen ”x”. Dei fungerer samanbindande, men har òg ein sorbet-aktig funksjon, som ei oppreinsking mellom kvart nye verk. I coverteksten er dei representerte ved små dikt; til dømes:

kjærtegn
krystalliseres
gjentakelsen

eller

hvisker
suser
rives av

Sjølv skriv du at du sette nokre rammer, og at ensemblet så lytta seg innover, i ein sirkel av lyd. Kan du fortelja noko meir om bakgrunnen for improvisasjonane?

— Ideen var først å isolere lyden, å kikke på et plan hvor lyden ikke er noe mer enn seg selv. Vi gikk ut fra idéen om å falle. Hvordan faller man med buen, for eksempel? Vi så på forskjellige metaforiske måter å overføre det på, og prøvde ut forskjellige lagvirkninger ut fra det. Teknikken ble etterhvert at kvartetten samlet seg rundt en lyd, nesten rituelt, og lot forandringen skje ut fra den. Noen ganger var det avtalte utsving, en musiker kunne skli av lasset, eller overdrive en bevegelse – andre ganger var det et uhell. Det var veldig spennende å jobbe med Vertavokvartetten om dette; det er så konsentrasjonskrevende å gjøre noe som ikke er bestemt på forhånd; hele tiden er det tusen ting å ta stilling til. Etter én times opptak var de helt kokt. Senere klippet jeg ut fem små avsnitt av forløpet, seier Asheim.

Gjentakinga skapar små og store univers

Mellom improvisasjonane kjem så fire sjølvstendige verk, som stadig er meir utstrekte i tid. Er det ein formmessig tanke med det?

— Faktisk ikke! Det er mest pragmatiske grunner til at rekkefølgen er som den er. ”Navigo” er en god åpning, den er som et flagg, og kan stå som tegn på veldig mye.”Navigo” er ryddig å høre på, det er bare to instrumenter som medvirker, og dermed får man en fin inngangsbillett til min tenkemåte.

Kva går denne tenkemåten ut på – generelt sett?

— Det er en krysning mellom struktur og uavhengighet, og så handler det om disse kapitlene – og gjentagelser, seier Asheim. – Gjentagelser er jo det eneste som kan skape mening i musikk, det spørs bare hvordan man gjentar ting. Målestokker er interessant, synes jeg. Ved hjelp av gjentagelsen skaper du små og store univers, der de store universene er som matriosjka-dokker med mange små univers inni hverandre. Man hører det tydelig i ”Broken Line”, der prøver jeg å gjøre det ekstremt; noen partier er så raske at du ikke får med deg hva som skjer, og så er det andre linjer der du skjønner etter et par minutter, at dette er fortsettelsen på noe du har hørt før, det har bare såvidt kommet igang.

— Så har du en annen verden, som handler om det fysiske ved strykeinstrumentene. Forholdet til fysiske bevegelser i de musikalske begynnelsene; alt er knyttet til det. Det er aldri en ren tonerekke eller en abstrakt ide – alle motiv er fysiske eller kroppslige, seier Asheim.

I tillegg til det uavhengige som du nemner her, skriv du at du dyrkar ting som transparens og det uferdige. Dette er element som tykkjest gå att også i andre av verka dine. Kvifor er slike aspekt viktige for deg?

— Det er vanskelig å si noe om, men særlig transparens er viktig for meg. At ting er så komplekse som mulig, og at du samtidig kan se hvordan det er tenkt eller gjort, hvordan det er satt sammen. Det er som et nøste av tråder, i et virvar; men du alltid kan trekke ut en tråd, se hvor den går. Det handler om ærlighet.

— Så har jeg også sans for at ting er artikulerte, uten at de er overtydelige, seier Asheim. – Det uferdige innebærer også at jeg prøver å la være å trekke konklusjoner, avrunde; jeg foretrekker å trekke meg tilbake og la utsagnet henge igjen. Det betyr også at ting er montert sammen på en måte som lar deg øyne andre alternativer: det kunne også vært gjort annerledes.

Tekst som bilete

Me har snakka om ”Navigo” og ”Broken Line”, og Asheims forkjærleik for å tenkja litterært om komponering. I verket ”Nicht” er det litterære blitt eit direkte utgangspunkt; tre dikt av Vassilij Kandinskij, henta frå boka ”Klänge” frå 1913, er tonesette. Kandinskij var malar, og mellom dei første kunstnarane som skapte eit abstrakt maleri. I ”Klänge” er det dermed tekst på den eine sida, bilete på den andre. Asheim har nytta eit tilnærma likt Pierrot Lunaire-ensemble, og lete seg inspirera av sprechgesang i ulike former.

— At teksten ikke kommer fra en ”ekte” forfatter, gjør at jeg ser for meg tekstene som bilder; Kandinskij hiver objekter opp på en tavle, og så blir de hengende der: selv om de rører på seg, seier Asheim.

— Diktene har et veldig direkte, enkelt språk, men er gåtefulle og inneholder paradokser. Det er for eksempel en mann som hopper over et hull han ikke graver, ingen som går ut av en dør som ikke er der. Og det handler om observasjoner. Han ser en fisk; han ser den og han ser den, og gjentar det gang på gang, og til slutt: ”jeg ser den selv om jeg ikke ser den lenger”, seier Asheim.

— Det er veldig tilfeldig at jeg kom over disse tekstene, men jeg ble trigget blant annet av de rytmiske gjentakelsesmønsterne. Gjentakelse i tekst er noe jeg fascineres av, det er liksom gjentakelsene graver ut et vindu i teksten og man kan kikke ut av den.

Uttrykksfullt, men ikkje ”back to romantics”

Eg er gjennom mi liste av spørsmål, men Asheim ynskjer avslutningsvis å framheva samarbeidet med Vertavo, som han meiner gjer ein framragande jobb på plata.

— Vertavokvartetten gjør ingenting likegyldig, seier han. – De fraserer som én musiker, og det på en egen ”rund” måte – de spiller seg inn i fraser og ut av dem. De har en fantastisk klang, med en helhetlig tilnærming: de kan gjøre ting som låter uendelig uttrykksfullt, uten å gå ”back to romantics” i sitt stryker-ideal. De får det til å henge sammen med de mer eksperimentelle spillemåtene.

Så er det kanskje ikkje så rart at Borchgrevink skriv dette om ”Broken Line”?

”Dempede, sarte klanger som så vidt henger sammen. Myke, tette tusjkalligrafier og kraftige forgrunner hvor strykekvartetten låner akkordeonets eller kirkeorgelets standhaftighet. Zoom inn: et grått høstløv smuldrer opp. Zoom ut: flere lag av skyer i langsom bevegelse”.

Nils Henrik Asheim har fleire plateutgjevingar dette året:
”Grand Mutation” for orgel og elektronikk på engelske selskapet Touch. Innspelinga er gjort i Oslo Domkirke, og Asheim spelar sjølv i lag med Lasse Marhaug.
”Orkan” frå 1999, med tekst av S. Obstfelder, og med utøvarane Anne Lise Berntsen (songar), Øystein Birkeland (cello), Kjetil Skøyen (tekstlesning) og Asheim (klaver), kjem i juni
I tillegg framfører Vertavo verket «Broken Line» ved ein konsert på Frogner Hovedgård søndag 18.mars kl 19.30

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.