Denne teksten er opprinnelig trykket i plateomslaget til innspillingen av Norske Arkiver (2005), Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet (2010), Tveitt-fragmenter (2006), Sørgemarsj over Edvard Grieg (2007) og To Zeitblom (2011). Oslo-Filharmonien, Rolf Gupta og Gjernmund Larsen medvirker.
For noen år siden organiserte jeg en radiosamtale. Samtalen skulle ta for seg ideen om musikkstudioet i videste forstand: fra Lee Scratch Perry til IRCAM, om du vil. Jeg valgte ut noen lydspor som jeg ville diskutere med samtalepartneren min og kom over et verk av en ung norsk komponist. Stykket hadde blitt urfremført i Donaueschingen i 2005, og et slående trekk ved det var at orkesteret på scenen ble konfrontert med et opptak av et annet og eldre orkester i høyttalere. Verket spilte dermed på forskjellen mellom livelyd og opptakslyd. Komposisjonen inneholdt noe norsk folkemusikk og spilte på ideen om det norske.
Samtalepartneren min avslo forslaget. Jeg husker han sa at han ikke likte den underliggende nasjonalismen i stykket. Og jeg husker hvordan jeg begynte å forklare at ja, og nei, det var faktisk en idé om idéen om nasjonalisme, men det var ikke patriotisk eller sjåvinistisk ment, eller i hvert fall trodde jeg ikke det. Jeg begynte å stotre og innså hvor usikker jeg var i forhold til tanken om nasjonalisme i Lars Petter Hagens Norske Arkiver.
Les også: [link id=68527 title=»Klokker, sound og repetisjon«]
Det var også en annen episode. Jeg hadde gått litt fort ut av konsertsalen og ventet utenfor etter urfremføringen av To Zeitblom, igjen i Donaueschingen, denne gangen i 2011. Jeg stod der og forsøkte å få tak på stykket, å forstå hvordan dets tragiske og humoristiske side hang sammen. Humoren hadde karakter av innfall og misforståelser, med komponisten som fra scenen prøver å argumentere for musikken sin på en nesten standup-aktig måte, mens oversetteren begynner å avvike fra komponistens personlige utlegninger, og plutselig er historien om den misunnelige unge mannen blitt til utsagn av Theodor W. Adorno.
Tragedien i stykket er selvsagt det å være komponist i det 21. århundre. Mens jeg stod der og tenkte, kom en kollega bort til meg og begynte å klage over hvordan Musiktage hadde blitt en plattform for komedianter og folk som søkte oppmerksomhet. Selvfølgelig hadde stykket handlet om kunstneren selv. Han hadde tatt seg den frihet å plassere seg selv på scenen, mens hans beskjedne plass skulle ha vært på en stol blant publikum.
Men var det virkelig poenget: oppmerksomhet?
Hva handler så Lars Petter Hagens musikk om? Om musikk? Om Norge? Eller handler den bare om ham selv? Betrakter man norsk samtidsmusikkliv i 2013 fra utlandet, ser man en tydelig irritasjon. Ikke bare Lars Petter Hagen, men også komponister som Trond Reinholdtsen eller Øyvind Torvund involverer seg selv og nekter musikken sin å fungere på vanlig måte i konsertsalen. Det synes å eksistere en sterk motstand mot et normalt samtidsmusikkliv og stykker skrevet for strykekvartetter basert på fraktaler og tekst av Parmenides. «En gang var dette utopisk musikk», forklarte en norsk komponist meg en gang, «og nå er det blitt en stil.» (Intervju med Øyvind Torvund, publisert på Geraeuschen.de)
Les også: [link id=66413 title=»Splitter ny ruin«]
Så på en måte handler Lars Petter Hagens musikk om hvordan musikk blir til stil. Eller, den stiller i alle fall spørsmål ved ideen om stil i samtidsmusikk. Når alt kommer til alt, er ideen om det norske som er så tilstedeværende i Hagens verk, også en stil. Det er ganske vanskelig å sette fingeren på forskjellen mellom Geirr Tveitts konspiratoriske overbevisning om at alle middelalderens kirketonearter egentlig er avledet av gamle skandinaviske skalaer og hans forsøk på å finne en norsk klang ved å bruke parallelle kvarter og kvinter på den ene siden, og klisjeen om det norske i Hagens musikk på den andre. Hagen ville sannsynligvis aldri gitt ut en bok der han førte den nordiske musikken tilbake til den vestlige sivilisasjonens røtter, men samtidig finnes det forsøk i Hagens musikk på å vise at hans musikalske tenkning ikke kan frigjøre seg fra stereotypien om det nordiske. Bruken av åpne kvarter og kvinter i harmonikken, åpne strenger og naturtonerekker, mikrotonale intervaller som antyder et ikke-fremmedgjort, naturlig harmonisk rom, – alt dette er i virkeligheten allerede ideologiserte musikalske kategorier. Instrumentasjonen streber alltid etter en krystallklar klang, som om den vil provosere frem frasen om ‘snøfylte sukkertøy’ som en gang ble brukt om Edvard Griegs musikk. Interessant nok er det ikke alltid hardingfele eller andre tradisjonsinstrumenter som frembringer disse effektene, men også buespill på vibrafon og crotales eller trommevirvler spilt pianissimo, ingen av delene er spesielt norsk. Videre finnes det også referanser til og sitater fra komponister som Gerhard Schjelderup, Edvard Sylou-Creutz, Signe Lund og Harald Sæverud; komponister som er mer og mindre assosiert med en nordisk klang.
Lars Petter Hagen: Foto: Grønquist/Aurora
Så det er utspørring av seg selv, beklagelser over musikklivet, over forutinntatte forventninger fra lytterne og over det faktum at alt som er verdt å si, allerede synes å være sagt av tidligere tiders komponister. Og så er det humoren som denne selvutleveringen blir lagt frem med. Det finnes en ironisk dimensjon ved verket Norske Arkiver, som anvender biter av komponisten Geirr Tveitts brente partiturer. Disse bitene vitner om flere ting: De forteller om den personlige katastrofen da Tveitts hjem i 1970 brant ned og 300 upubliserte partiturer angivelig gikk tapt. Som artefakter trosser de også historien på samme måte som ruiner og antikke fragmenter og peker mot den store fortellingen om hvordan vestlig sivilisasjon holder opp fremtredende egenskaper ved ‘stor kunst’. Men denne pompøse patosen er åpenbart blitt tømt for mening. Desperasjonen i møte med antikk storhet som Johann Heinrich Füssli tegnet i 1780, kan ikke bli en autentisk følelse i det 21. århundre. Hvis personen i Füsslis bilde som bøyer hodet i desperasjon, faktisk var Lars Petter Hagen, kunne det bare være som en parodi på beundring og perpleksitet.
Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail
Medlemmer av bandet Kraftwerk fortalte en gang at da de begynte å planlegge bandprosjektet, var ideen å lage en musikk som ville bli forstått som tysk fordi den gjenspeilet fordommene og klisjéene om det tyske: det veldig tekniske, presise, inhumane etc.. Og selv om tanken kan virke nokså naiv når man ser tilbake på den, kom Kraftwerk opp med en særegen og unik sound. Lars Petter Hagen synes å være i en lignende prosess. Han skaper et personlig språk eller til og med en stil gjennom å søke tilflukt i stereotypiene om det norske, som han gjentatte ganger har erklært at ikke betydde noe da han vokste opp i en forstad til Oslo – uten fjorder, tømmerhus eller noen som spilte hardingfele.
Uansett hvor selvfølgelig sammenhengen måtte virke, har Hagens musikk lite med neoklassisisme eller kunstige ruiner som dekorerte palasshager på 1700-tallet å gjøre. Begravelsesmarsjen hans kan handle om Edvard Grieg og komponistens søken etter en musikalsk identitet, men den er også en begravelsesmarsj om en begravelsesmarsj og lager på den måten en abstraksjon som er nærmere ideen om vanitas og ephemera i billedkunst enn norske skoger. Hans take-off av Gustav Mahler i Kunstnerens fortvilelse… er ikke et arrangement eller en transkripsjon, ikke en gang en parafrase over originalen, men en appropriasjon som forlengst har lagt Mahler bak seg. Spørsmålet om hva fortiden betyr, konsekvensene av å kjenne sin historie, komponistens klumsete forsøk på å etablere forbindelser til folkelige tradisjoner og natur – alt dette leder til en musikk som først og fremst er sin egen. Det blir tydelig om man vektlegger de frigjørende øyeblikkene i disse komposisjonene. Slike øyeblikk er boksen med elektronisk lyd som komponisten bruker i To Zeitblom, og som fører til at et ganske billig og sjuskete materiale invaderer en ellers perfekt utjevnet lydverden. Det er solopartiet for harpe og tape mot slutten av Sørgemarsj, som er logisk konsistent med akkurat ingenting og etterlater en smak av det mulige i en ellers trang og smal harmonisk korridor.
Så ja, denne musikken handler om det tragiske i å være kunstner, om misunnelse og suksess, om stereotypier og forventninger, om natur og naturlighet, om fortidens storhet og nåtidens maktesløse melankoli, om nostalgi og sentimentalitet og om samtidsmusikk i dag. Men mer enn noe annet er det Lars Petter Hagens musikk og hans veldig personlige kunst.
Med Tuvaband ned under vannskorpa
2025 ble det store drømmepopåret. Bli med ut å svømme, i Tuvas klang!
Notodden Blues Festival i økonomisk krise
Til tross for et av tidenes beste besøk går festivalen mot et underskudd på opptil fire millioner kroner. Nå jobber styret på spreng for å løse de økonomiske utfordringene.
Kim Stian Gjerdingen Bakke skal jobbe for korene
Bakke blir ny generalsekretær i Norges Korforbund.
Eurovisjon med Israel tross protester
Det ble ingen avstemning om Israels deltakelse i ESC-konkurransen.
Ida Maria: Polsk orgelkassett banet vei for punkrocken
Da Ida Maria var åtte år gammel kom foreldrene hennes hjem fra Polen med orgelmusikk i bagasjen. Det ble en skjellsettende opplevelse som for alvor inspirerte henne til å vie livet til musikken.
