"Da kjenner jeg at de sitter på samme sted i kroppen, de strengene som berøres av apokalypsefrykt og av vilt virtuos strykekvartett. Og jeg lurer om mulig enda mindre enn før på om kunst hører med i beredskapsplaner," skriver kritiker Hilde Halvorsrød, som nylig var på Den norske musikkfest. Her ser vi Juliet Jopling fra Engegårdkvartetten, som spilte verk av Maja Ratkje, Harald Sæverud og stykker fra norsk folkemusikk. (Foto: Sveinung Hoel Bjorå)
Norsk samtidsmusikk og eksistensiell katastrofeangst gjør godt og vondt på de samme stedene.
«…frøbanken på Svalbard omgjort til sykestue eller kaserne», deklamerer sanger Elisabeth Holmertz (fritt etter hukommelsen og notater gjort i mørke).
Utsagnet fremkaller et syn jeg forbinder med følbar apokalypsefrykt: Det karakteristiske inngangspartiet til nevnte frøbank, der Dyveke Sannes fiberoptiske kunstinstallasjon Perpetual Repercussion lyser opp det arktiske mørket med skarpe neonfarger.
Jeg har bare sett det én gang, nærmest i forbifarten og gjennom et bilvindu. Den futuristiske, flate betongtrekanten som stikker opp midt i isødet og lyser som en døgnåpen bensinstasjon, står likevel igjen i hukommelsen som en fascinerende påminnelse om at verdenssamfunnet faktisk planlegger for at alt kan gå fullstendig til helvete. Frøbanken inneholder mange tusen frø fra hele verden, og den har plass til tre millioner.
Dommedag i kjøkkenhagen
Bruddstykket er del av komponist Jan Martin Smørdals verk jorda vendes, for stemme, harpist og ad hoc utøver, der han har brukt tekst fra romanen Vi lider av sol, vi lider av regn av Lars Mørch Finborud.
Verket ble fremført under Den norske musikkfest tidligere i oktober, av ensemblet Permatrio, som foruten nevnte Holmertz består av Sunniva Rødland på harpe og Sigrun Togstad Gomnæs, som egentlig er slagverker, men som her har fått rollen som «ad hoc»-utøveren. Det er riktignok perkusjon involvert, men det går for det meste utover en liggende gitar.
Holmertz resiterer, hvisker og roper navn på ulike plantefamilier, som kornell og buksbom. Ordene kommer i brokker av ulik lengde og repeteres rytmisk, akkompagnert av tidvis frenetisk harpe og gitar med utvidede spilleteknikker.
Etter hvert får vi også høre om hager som ble gravd opp for å dyrke mat under okkupasjonen, og altså et dystopisk glimt av en fremtid der verdens frøreserver må ofres for å lage sykestue.
Permatrio på Den norske musikkfest 2026, på Parkteatret i Oslo. Den norske musikkfest var del av serien Klassisk på Park. Permatrio består av Elisabeth Holmertz (stemme), Sunniva Rødland (harpe) og Sigrun Rogstad Gomnæs (slagverk). (Foto: Sveinung Hoel Bjorå)
Slik kommer alvoret snikende, pakket inn i halvveis humoristiske overdrivelser og tilforlatelige buskvekster. I hvert fall fortoner det seg slik for en som er vant til å plukke mat fra butikkhyller og ikke trær: I utgangspunktet oppleves det umiddelbart som en motsetning, mellom noe av det mest harmløse jeg kan tenke meg – en kjøkkenhage, og verdens undergang.
Det er selvsagt en tankefeil. Uten frodig jordsmonn og spiselige vekster, intet menneskeliv. Derfor gnagde det seg langsomt fast i meg, dette verket, ikke minst gjennom trioens ulastelig disiplinerte og samtidig overskuddspregede – for ikke å si frodige – fremføring.
Utøvende tonekunstnere
Det var i det hele tatt ingen mangel på fremragende utøvelse på denne konserten, og med det levde den opp til det litt uvanlige oppsettet: Istedenfor den sedvanlige organiseringen etter verk, komponist eller tema, var programmet her delt inn i bolker etter utøvere.
Ledige stillinger
Og det skulle kanskje bare mangle, ettersom Den norske musikkfest arrangeres av utøverorganisasjonen Norsk tonekunstnersamfund (NTKS). Da foreningen ble stiftet i 1912, inneholdt den både utøvere og komponister, men i 1917 skilte sistnevnte gruppe seg ut og dannet Norsk Komponistforening, og siden har NTKS bestått av dirigenter og utøvende musikere.
Den norske musikkfest ble arrangert for første gang under verdensutstillingen i Kristiania i 1914, men det skulle gå 100 år før den ble en tradisjon. Etter at initiativet ble gjenopptatt i 2014, har det vært totalt syv musikkfester på tolv år. I år som forrige gang (2024) arrangeres Musikkfesten i samarbeid med Parkteatrets serie Klassisk på Park.
Metallisk inderlighet og operatisk savn
Og det er ingen tvil om at det er nettopp norsk musikk som har fest: Alle verkene på programmet er av norske komponister, og brorparten av dem er til og med levende.
Et stort høydepunkt er allerede nevnt. Et annet var stykket som åpnet hele ballet: Det første av to utdrag fra et verk av Kari Telstad Sundet (1987–): The Drift – 7 sanger med tekster av Emily Dickinson. Dette var pianist Jorunn Marie Bratlie og sanger Hege Høisæters bolk, og det første utdraget heter «Beati Mortui».
Pianoakkompagnementet er stillferdig og sparsomt klimprende, og vokalen lavmælt. I tillegg høres et lydspor med knitring og susing slik man kan finne på gamle LP-plater, som om lyden kommer langt borte fra. Susingen kan også høres ut som havet, og iblant skjelnes enkelte lyder, kanskje måkeskrik eller barn som leker.
Uttrykket er så enkelt og virkemidlene så få at jeg knapt forstår hvordan de kan være så virkningsfulle. Sensitiviteten og inderligheten i Bratlie og Høisæters spill og sang har nok mye å si, men det er også noe ved lydopptakets iboende mekaniske kjølighet som bryter så brutalt med den levende lyden i rommet, fra kropper av kjøtt, blod og treverk. Det er som om musikken lokker en nærmere og samtidig sier «hit, men ikke lenger».
Hege Høisæter på Den norske musikkfest 2026. (Foto: Sveinung Hoel Bjorå)
Det andre utdraget fra Sundets verk, «A Certain Slant of Light», har mer virtuos og dramatisk melodi og fyldigere pianostemme, og det blir også uttrykksfullt fremført av begge utøvere, men det har ikke en tilsvarende slående særegenhet.
Høisæter og Bratlies bolk inneholder også det komisk-dramatiske verket Cosima minnes, av Olav Anton Thommesen (1946–). Det består av seks scener med tekster av Robert Brownings dikt «Prospice» og utdrag fra Cosima Wagners dagbøker.
I en nærmest operatisk og halvscenisk oppføring spiller Høisæter en trist, fandenivoldsk og kontemplativ Cosima, som tenker tilbake på livet med ektemannen Richard Wagner med vekslende entusiasme. Sprangene mellom glede, sorg, bitterhet og humor er glimrende fremstilt av både komponist og utøvere.
Mezzosopran Hege Høisæter og Jorunn Marie Bratlie på klaver under Den norske musikkfest på Parkteatret. (Foto: Sveinung Hoel Bjorå)
Sterke strykere
Programmet er for langt til å gå detaljert inn i alle bolkene, men det må nevnes at Aage Kvalbein (cello) og Reidun Askeland (klaver) spilte seg uttrykksfullt gjennom verk av David Monrad Johansen og Edvard Grieg, før de stilsikkert urfremførte Kongens andre kalender for cello og klaver av Bjørn Kruse (1946–) – et livlig verk med høyt tempo og få pauser, raske løp og lange sprang.
Men mer virtuost enn Stig Nilsson spilte nok ingen andre på Parkteatret denne kvelden.
Øistein Sommerfeldts Sonata Saxifraga for solo fiolin ble ifølge Nilsson selv bestilt til en konkurranse i 1984. Verket er derfor svært teknisk krevende og varierende i uttrykket, og inneholder alt fra brede, romantiske strøk til raske, ekstatiske løp i vilt høyt leie, og Nilssons kontroll og tonefylde er uovertruffen i hele spekteret.
«Men mer virtuost enn Stig Nilsson spilte nok ingen andre på Parkteatret denne kvelden,» skriver Ballades anmelder. (Foto: Sveinung Hoel Bjorå)
Programmets siste utøvere var Engegårdkvartetten (se navn i faktaboks), i et musikkutvalg som viser deres fulle bredde.
Først spilte de Tale of Lead and Light av Maja Ratkje (1979–), et verk komponisten fortalte fra scenen at var i dialog med Beethovens strykekvartett nr. 7 (op. 59, nr. 1). Og det høres tydelig – Ratkjes nåtidige, kantete tonespråk og repeterende figurer sliter og tøyer i Beethoven, og det blir nærmest en kamp mellom uttrykkene.
I neste stykke, Harald Sæveruds strykekvartett nr. 1 (op. 49) er kampen uttalt – en musikalsk rivalisering mellom bratsj og cello, der bratsj og førstefiolin har byttet plass. I siste runde skiftet Engegårdkvartetten uttrykk enda en gang, til tre folkemusikkstykker arrangert av dem selv.
Engegårdkvartetten i intenst og uanstrengt samspill, som Ballades anmelder skriver etter konsertbolken deres under Den norske musikkfest. (Foto: Sveinung Hoel Bjorå)
Selv om utøverne allerede har satt sitt tydelige preg på denne konserten, befinner dette seg likevel i en egen divisjon. Det er som om selve utøvelsen taler for seg selv: Den intense, men uanstrengte samspiltheten, kjernen i hver tone, hvert buestrøk, og det rike spekteret av klangfarger som likevel samler seg i et enhetlig uttrykk, holder seg gjennom alle de kontrasterende verkene.
Det topper seg i folkemusikkstykkene, når ensemblet reiser seg, tramper takten og slipper løs enda noen hakk spilleglede.
Da kjenner jeg at de sitter på samme sted i kroppen, de strengene som berøres av apokalypsefrykt og av vilt virtuos strykekvartett. Og jeg lurer om mulig enda mindre enn før på om kunst hører med i beredskapsplaner.
Den norske musikkfest
Parkteatret i Oslo, 11. oktober 2026
Arrangert av Norsk tonekunstnersamfund og Klassisk på Park
Hege Høisæter, mezzosopran
Jorunn Marie Bratlie, klaver
Kari Telstad Sundet (1987–)
To sanger fra The Drift – 7 sanger med tekster av Emily Dickinson for sang, klaver og elektronikk:
– «Beati Mortui»
– «A certain slant of light»
Olav Anton Thommessen (1946–)
Cosima minnes – Seks scener med tekster fra Robert Brownings dikt «Prospice» og fra Cosima Wagners dagbøker. For mezzo-sopran og klaver. Av Richard Wagner og Olav Anton Thommessen.
Aage Kvalbein, cello
Reidun Askeland, klaver
David Monrad Johansen (1888-1974)
Fantasia og Aria fra «Suite for cello og klaver opus 24»
Edvard Grieg (1843-1907)
Intermezzo for cello og klaver EG 115
Bjørn Kruse (*1946)
Kongens andre kalender for cello og klaver (2026) (urfremføring)
Stig Nilsson, fiolin
Øistein Sommerfeldt (1919-1994)
Sonata Saxifraga for solo fiolin opus 69a
Permatrio:
Elisabeth Holmertz, stemme
Sunniva Rødland, harpe
Sigrun Rogstad Gomnæs, slagverk
Jan Martin Smørdal (*1978)
jorda vendes for stemme, harpist og ad hoc-utøver (2023), tekst fra «Vi lider av sol, vi lider av regn» av Lars Mørch Finborud
Engegårdkvartetten:
Arvid Engegård, fiolin
Amanda Håøy Horn, fiolin
Juliet Jopling, bratsj
Jan Clemens Carlsen, cello
Harald Sæverud (1897-1992)
Strykekvartett nr. 1, opus 49
Maja Ratkje (*1973)
Tale of Lead and Light (2011)
Norsk folkemusikk:
A Joik Suite av Sigmund Lillebjerka, arr. Engegårdkvartetten
Bruremarsj frå Eide, trad., arr. Bjørn Andor Drage
Skotsk fra Lom, trad, arr. Engegårdkvartetten
Konferansierer: Joachim Kwetzinsky & Tora Augestad
