Utadvente blåtoner
ANMELDELSE: Blues for barna er en morsom og lærerik forestilling som straks bør bestilles av alle norske skoler, gjerne med en enda litt mer musikknær tilnærming til bluesens vesen, skriver Tellef Øgrim.
På vegne av fellesskapet: Er det vel anvendte penger å sende Erik Harstad, Henrik Maarud og Eirik Bergene land og strand rundt for å preke bluesen glade budskap? (Ok, det var LITT trist blues også.) Svaret må bli ja, i hvert fall hvis elevene i de andre skolene forestillingen besøker følger like godt med som ungene på Kilen.
Er læringsmålet oppnådd? Bidrar forestillingen «til å realisere målene i den generelle delen av læreplanverket» (KUD om Den Kulturelle Skolesekken). Hva du enn måtte mene om den skolesekkens forhold til undervisningen, og uten at jeg har målt effekten, svarer jeg ja. I tillegg til at de tre musikerne har sjangeren under huden, er forestillingen en velsmurt, velsvingende og morsom måte å fortelle om, skrive, synge og danse bluesen på.
Men vent litt! Kan blues danses? Nei, blues i sin opprinnelige form kan vel ikke danses i særlig grad. Det som gjorde det mulig å få barna til å danse var at bandet da spilte rock and roll. En puritaner vil kanskje etterlyse ur-bluesen, eller kanskje delta-bluesen. I Blues for barna er Chicago-bluesen representert, og en touch av New Orleans anes i et par av låtene.
Blues er så mangt
En ting er opprinnelig blues, en annen er elementene av blues som finnes i så mye annen musikk. I rock and roll selvsagt, men siden både bluegrass, blues og rock and roll er sjangre som sant og si sjelden når toppen av norske skoleelevers spillelister anno 2014 hadde det kanskje vært en ide å prøve å vise hvordan virkemidler fra blues fortsatt er til stede som byggeklosser i mye musikk som topper hitlistene? Disse tre dyktige musikerne ville helt sikkert vært i stand til å gi barna et par eksempler.
Klovner
Bandet har elevenes fulle oppmerksomhet under nesten hele konserten. Det er i seg selv en bragd, som forutsetter at bandet står trygt og troverdig i stoffet som skal formidles, samt at de klovner en god del. Litt flørt skader selvsagt heller ikke, som da trommeslageren forteller at han har spilt for kongen på slottet i Oslo, men at han mye heller ville spille på Kilen skole. Jeg var ikke på slottet og hørte ham spille der, men etter å ha vært på Finnskogen tror jeg ham.
Ad hoc låtverksted
Det beste ved denne forestillingen er at den kommuniserer så godt med salen både når det tulles og når det skal gjøres et stykke arbeid. Arbeidet som gjøres på Kilen denne fredagen i februar består i at en av musikerne går rundt med en hatt med lapper med stikkord på. Et jente trekker ordet «dyr». Maarud får ut av henne at hun har hester. Bandet foreslår første linje i den nye låta. Før neste linje kan skrives må salen komme opp med noen rimord. Her er alle med, så det kommer raskt mange forslag.
På et minutt er sangen ferdig, og Idas hesteblues avspilles som om bandet aldri har gjort annet:
Ida hun har hester og tallet det er to
Ida hun har hester og tallet det er to
Når hun rir ut i skogen må de ha hestesko
Låtmaskin
Metoden er like enkel og genial som en god blues. Dersom det hadde vært mulig burde den umiddelbart patenteres. Den mest åpenbare pedagogiske effekten av seansen er at den gir alle en følelse av hvordan en blues er skrudd sammen, siden oppbyggingen av et blues-vers er styrt av sjangerens grunnform og teksten i så stor grad er en del av musikken. Derfor er ikke dette, og heller ikke den skriveøvelsen som produksjonen foreslår at lærerne gjennomfører i klassen etter at musikerne har dratt videre, noen overfokusering av tekstens rolle i bluesen.
Det er likevel lett å forestille seg en tilnærming som hadde vært enda mer musikknær. For eksempel kan musikklæreren, der det finnes en sånn, få i oppgave å vise, for eksempel ved en liten sangøvelse i klassen, hvordan bluesen er til stede for eksempel når en Beyoncé Knowles eller en Rihanna synger. Eller: de tre grepene barna hørte gjennom hele forestillingen, kan de kanskje spilles på skolens ukulele-klassesett?
Ledige stillinger
Etter konserten er mange av barna framme for å snakke mer med musikerne. Andre løper ut for å spille fotball. Refrenget fra avslutningslåta Tidsmaskin blir spontant sunget av flere på vei ut. Det får ikke hjelpe at en og annen spontant skriver tittelen om til Tissmaskin. Når man lærer barn å skrive tekster selv, så har man vel bedt om en remix.
Blues for barna må umiddelbart bestilles av alle de 17 fylkene forestillingen ennå ikke har besøkt. Det er tross alt en viktig del av etterkrigsnordmannens kulturarv det handler om.
Blues for barna, 14 februar, Kilen skole, 1. – 7. kl (Åsnes kommune). Med: Eirik Bergene (munnspill, bass, vokal), Henrik Maarud (trommer, vokal), Erik Harstad (gitar, vokal). Produsent: Torstein Ellingsen/Rikskonsertene
