Er a-ha folkemusikk? Det var tesen som skulle testes da Poing og Hekate gjorde sin «take on a-ha» på Riksscenen i Oslo sist helg.
Når vi tenker på ting som er blant de norskeste av det norske, dukker fort 17. mai, bunader, vafler, olje og vår rike folkemusikktradisjon opp i sinnet. Men tenk at Norge faktisk også har klart å definere selveste 80-tallet – i én låt: «Take on Me»!
Da Poing og Hekate annonserte at de skulle spille a-has debutalbum i samtids- og folkemusikkinnpakning, og samtidig stilte spørsmålet om a-ha er folkemusikk, ble i hvert fall jeg nysgjerrig.
At a-ha er musikk for folket er vel hevet over enhver tvil, men folkemusikk?
Plakaten til Poing og Hekates konsertversjon av a-has store album Hunting High and Low, designet av Paal Ritter Schjerven. (Foto: Artwork ved Paal Ritter Schjerven)
Morten, Mags og Påls debutalbum Hunting High and Low markerer sitt 40-årsjubileum i år; plata ble sluppet i juni 1985 på Warner Bros. Records. Det kom hele fem singler fra albumet: «Take on Me», «Love is Reason», «The Sun Always Shines on TV», «Train of Thought» og det episke tittelsporet.
I fjor tolket Poing og gjestemusikere Åge Aleksandersens album Levva livet. Året før fikk Hellbillies’ Sylvspente Boots samme behandling. På a-ha-hyllesten har Poing med seg folkemusikktrioen Hekate.
Spiller baklengs
Lysene slukkes på hovedscenen. På høyre side står Poing, på venstre side den nyetablerte vokaltrioen Hekate. Synnøve Brøndbo Plassen, Silje Risdal Liahagen og Malin Alander åpner konserten med en salme. Trestemt og a cappella.
Etter hvert smyger Frode Haltlis trekkspill seg inn, og temaet til «Here I Stand and Face the Rain» blir stadig tydeligere. En rolig tango. Før låta utvikler seg mer og mer i retning av a-has egen versjon, hvor Hekate tar Harkets rolle.
– Det er kanskje ikke så rart om dere ikke kjenner igjen albumet, siden vi spiller det baklengs, sier Haltli til latter fra publikum. – Låtrekkefølgen, altså, presiserer han.
De største hittene ligger først på albumet, så i konsertsammenheng er det jo god dramaturgi å spare på kruttet, selv om a-ha selv valgte å spille plata i kronologisk rekkefølge da de turnerte med den i 2019 og 2020.
Bygges opp og dekonstrueres
Håkon Thelins slag på kontrabassen og Rolf-Erik Nystrøms raske pust på saksofonen gjenskaper synthdrivet vi kjenner fra plata.
Poing og Hekate under framføringen av a-has «Hunting High and Low». Fra høyre: Malin Alander, Synnøve Brøndbo Plassen og Silje Risdal Liahagen i Hekate, Håkon Thelin, Rolf-Erik Nystrøm og Frode Haltli i Poing. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Selv om opptredenen på Riksscenen i utgangspunktet har en ganske fri tilnærming til originalmaterialet, åpenbarer det seg likevel en slags formel: Mellom låtene har de plassert folkemusikkinnslag, og låtene har flere steder fått en eksperimentell inngang og avslutning.
Men i kjernen står a-has låter støtt. Poing og Hekate ser ut til å prøve å faktisk komme seg til pop-kjernen, og tidvis legge seg så tett på originalen som mulig. Og det er ganske gøy å være med på ferden. Ikke minst å se hvordan de gjenskaper et popalbum som i stor grad er synth- og rockebasert – uten gitarer, trommer eller keyboards.
Låtene både bygges opp og dekonstrueres foran publikum. De gir oss popfot før de popmusikalske strukturene rakner i tilsynelatende uharmoniske lyder, før de utspiller seg i et slags call and response-mønster mellom stemmer og instrumenter før vi på nytt ledes tilbake til a-ha-land.
Beatboxing, ballade og bånsull
I «I Dream Myself Alive» beatboxer Rolf-Erik Nystrøm med saksofonmunnstykket for å gjenskape det hektiske synth-kompet på originalinnspillingen. «Love is Reason» fremføres som en rolig jazzversjon med Hekates vokal i sentrum, med forsiktige strøk over bassen og diskret tillegg av saksofon og trekkspill.
– Vi gjorde den om til en ballade. Så hvis noen savnet blåseriffet…, sier Nystrøm og blåser løs på saksofonen, og får det til å høres ut som et mariachi-band som imiterer de syntetiske blåserne på original-låta.
«And You Tell Me» fremføres som en bånsull av Hekate. Her kan a-ha såvisst forveksles med folkemusikk.
Stor humor, stor kunst
På «Blue Sky» er det gutta i Poing som tar over vokaljobben. Og det passer bra med litt keitete sang her, på den kanskje mest hjelpeløse låta a-ha noen gang har laget. Og når Haltli synger om dama ved kafébordet han er redd for å snakke med, med tekstlinja «But would she laugh at my accent, and make fun of me», er det stor komedie vi er vitne til.
Rolf-Erik Nystrøm forklarer at de har blandet låta med to svenske valser. Et nytt eksempel på at a-ha og folkemusikken kan gå hånd i hånd.
I «Hunting High and Low» skaper han måkelyder i mellomspillet, akkurat slik det er i musikkvideoen, noe som får publikum nok en gang til å dra på smilebåndet.
Men det jeg sitter igjen med, er at de originale komposisjonene til a-ha er såpass sterke at de kler hvilken sjanger som helst. Og at det er en sann fryd å oppleve Poing og Hekate sette sitt særegne preg på noe mange av oss listepopfans har et sterkt forhold til fra før.
Verdensberømt riff, verdensberømt keyboardist
I «Train of Thought» blir vi med a-ha ned i New Yorks subway, før vi på et sekund er på et bryllup i Syria. Fra a-has überpop til orientalske rytmer. A-has låter tøyes og strekkes i alle retninger. Det er magisk!
På «Take on Me», albumets første spor og konsertens siste (før et par ekstranumre), dukker det opp et keyboard mellom de to trioene Poing og Hekate. Og det er selveste Magne Furuholmen som skrider ned til scenen for å spille det verdensberømte riffet sammen med dem.
Det ble ellevill stemning i den fullsatte salen da Magne Furuholmen entret scenen og spilte de ikoniske keyboard-linjene på «Take on Me». (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Det var veldig morsomt å oppleve albumet slik. Og jeg skulle ønske at vi hadde spilt inn et par av låtene på denne måten, sa Furuholmen i en kjapp kommentar mens han prøvde å løpe fra meg etter konserten.
Silje Risdal Liahagen i Hekate bekrefter at de har prøvd å finne norske salmer og folketoner som passet med a-has låter.
– Match made in heaven
– Vi byttet for eksempel ut den gregorianske chanten på starten av «Here I Stand and Face the Rain» med norske salmer. Og «And You Tell Me» blandet vi med en springar etter Asmund Buen. Det var en ganske uventa «match made in heaven», mener hun.
På den måten tilpasset musikerne både takt og tone for å få det tradisjonelle til å smelte sømløst sammen med popen.
Om a-ha er folkemusikk? Poing og Hekate laget en eksperimentell mixtape som helt klart viste at det går linjer mellom det tradisjonelle og det moderne i det verdenskjente popbandets uttrykk.
Poing, Hekate og Magne Furuholmen takker publikum etter stående applaus og jubel for deres helt nye og veldig fine versjon av «Take on Me». (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Men jeg sitter igjen med følelsen av at godt komponert musikk, uavhengig av sjanger eller tradisjon, kan både lekes med og stå støtt i ulike uttrykk. Det var i hvert fall Poing og Hekates «take on a-ha» et godt eksempel på.
Og etter tilbakemeldinger jeg snappet opp rundt meg var dette nok en historisk kveld i Poings populærmusikalske prosjekt.
Poing og Hekate spiller Hunting High and Low igjen på Risør Kammermusikkfestival torsdag 26. juni 2025.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
