Trippel dose samtidsmusikk for trekkspill: – Ja, dette er ganske smalt

– Det er en samling av stykker skrevet til meg og andre. Det her er jo samtidsmusikk skrevet for mitt instrument.
– Smalt?
– Ja, det er jo det.
– Veldig spesialisert, i alle fall.
– Det var det jeg tenkte med å gi dette ut sjøl. Det er et koronaprosjekt, som jeg ikke hadde satt i gang hvis jeg hadde hatt mye annet å gjøre. 

 

Ballade har trasket en skogsvei, funnet markjordbær, møtt Frode Haltli og dattera som følger meg inn i ei lita bygd der Stor-Oslos motorveier lukkes ute av vegetasjon og enkle gårder på hver side av veien. På en slakk topp ligger Oppegård kirke. Vi setter oss på en benk på kirkegården, musikeren peker inn mot kirka, der han spilte inn sin nye utgivelse. Haltli har vært synlig i norsk samtidsmusikk siden han debuterte på ECM for nesten 20 år siden, men har også trukket inn sin folkemusikkbakgrunn og ukategoriserbar musikk – blant annet på spellemannvinnende plater. Han spiller trekkspill med en rekke andre musikere, og dessuten flere av landets orkestre.

– Fram til andre mai var det masse å gjøre, nok av strømmeforespørsler. Men så tørket det inn. Det føltes jo veldig som om det var nok strømmekonserter, også.

Plass til det vanskelige
Siden det heller ikke var noen konserter for publikum, satte den renomerte akkordeonisten, trekkspilleren om du vil, seg ned for å øve, for jobbe måtte han. Da plukket han opp ting som var krevende, lærerike, fra ungdommen. Så meldte det seg, det høres ut som et behov, som trengte seg på fra inne i musikerkroppen:
– Dette er vanskelige stykker som jeg har vært glad i siden min ungdom, som ikke alltid passer i en gitt konsertsituasjon. Noen av har fulgt meg siden ungdommen, men de fleste er nyere. Det ferskeste ble urframført under en Koronerulling-konsert nå i april.

Som ung ble han særlig glad i og fascinert av ti korte stykker av danske Leif Kayser,
– De er nok skrevet som lærestykker. Men ble nesten litt for vanskelig til å brukes mye som lærestykker. Haltli beskriver Kaysers musikk videre:
– De er ikke hippe i det hele tatt, men de er fantastiske!
– Hvert av dem er nærmest som etyder, de har tydelige karakterer. Som en stemning, en personlighet, et fokus i hvert.
– Og det var fantastisk å spille dem igjen, og gøy å spille inn komplett. Dét var noe av mål og meninga med disse innspillingene, forteller Haltli.

– Høres ut som om du på en måte vil sette dem i glass og ramme. Som i å få litt orden på det?
– Ja, og jeg har jo spilt så innmari mye opp igjennom. Mange av disse stykkene trengte en dokumentering, noen trengte rett og slett å bli spilt inn – eller at de kanskje fantes i en eller annen form, men ikke var tilgjengelige, ble ytt rette ramme, eller lignende. Mange er ikke innspilt i det hele tatt fra før.

– Det hadde vært slitsomt å basere alt, konserter, hele karrieren, på solo samtidsmusikk for akkordeon. Slitsomt for alle! sier han med en liten latter.
Og så var kirka i det lille samfunnet åpen for ham – den brukes i praksis som samfunnslokale når bygda trenger plass til for eksempel møter om ting som skjer i nærmiljøet. Han fikk nøklene, fikk satt opp et enkelt oppsett med mikrofoner og opptaker.
– En luksussituasjon! I et studio tikker taksameteret, mens her gjorde det ingenting hvis det var en dag det ikke fungerte, da gikk jeg heller hjem og lagde lunsj, og forsøkte på nytt igjen etterpå. Samtidig fikk jeg masse nytt å tenke på, jeg var jo både musiker, tekniker og produsent. Hvis jeg hørte en bil som kjørte forbi mens jeg spilte, måtte jeg vurdere om det var grunn til å stoppe opptaket samtidig som jeg spilte. Det var mer intenst enn jeg hadde forestilt meg.

På benken ser vi skrått mot noen drøyt hundreårige granittsøyler. De skinner som om de var laget for tjue år siden, og gullet i inskripsjonene med navn fra familien Ingier framstår uten skraper. Noen av dødsårstallene er hundreogfemti år gamle. Dattera Marte kommer fra en liten runde i Svartskog «sentrum» for å si fra hvor hun går. De tre albumomslagene i hver sin farge signaliserer forskjellige personligheter, eller fargetoner i musikken, og er laget av 11-åringen.

– Hvis det nå fins noen der ute som orker å høre alle disse tre albumene, så kommer de til å høre at de er ganske forskjellige.

Ut på gjør-det-sjøl-plattformen Bandcamp
Musikken på de tre albumene står godt til hverandre, og speiler hverandre, føler Haltli.
– Det er sikkert for mye for den jevne lytter. Men du kan nok finne ett album som passer deg. Det er ingen markedstenkning på det.

Sa ta ungdomsfavoritten; Kayser. Kaysers stykker er satt opp mot stykker av norske Rolf Wallin. 
– To veldig store verk som begge består av mindre stykker, de står på en måte i en tradisjon etter klassiske karakterstykker, som Griegs Lyriske stykker. Wallin og Kayser er utrolig forskjellige, og sett fra et nerdeperspektiv er det, hehe, veldig originalt å koble de to. De har samme grunnidé, men de kompositoriske resultatene er vidt forskjellige.

På Bandcamp må lytteren betale etter en viss tid med lytting. Tidligere har Bandcamp-publisering bare vært et tillegg til vanlig utgivelse, fra plateselskapet Hubro. Nå blir det altså kun lagt ut der, og ikke gitt ut av andre enn ham sjøl. I alle fall i første omgang kommer det ikke til å dukke opp på noen annen strømmetjeneste, eller som fysiske utgivelser.

– Nå nylig la Björk ut hele katalogen sin på Bandcamp. Og det lokale pønkebandet kan gjøre det. Det er veldig spennende å se hva det kan bli av den plattformen.

Etter at et brudepar er ferdige med vigselssamtale, får jeg en liten omvisning inne i den lille kirka. Haltli strekker ut en lang arm foran prekestolen for å vise hvordan han satt på gulvet med bokser og mikrofoner.

– Det står ikke noe tilbake for andre ting jeg har gitt ut – men det er mer av en ting som folk kan oppdage sjøl. Jeg har bare ikke lyst til å legge det ut for vanligere strømming, fordi du skal vise litt interesse sjøl som lytter. Oppsøke det.
Han kaller det «litt idealistisk», som i at han ikke vil gi det bort, som han opplever at de mer brukte plattformene for strømming er. Haltli peker opp på kirkeskipet, en miniatyr av Roald Amundsens Fram. Rommets avdempa, tørre akustikk har litt å si – men kan man høre treverket på innspillingene? Kanskje norgeshistorie, som i en rik familie som sikkert finansierte det meste langs denne østsida av Oslofjorden/Bunnefjorden – eller minner om at Roald Amundsen satte ut herfra? Antakelig ikke, men det gir ei fin ramme for organisk, spesialisert musikk. Eller smal, da, som han sjøl kaller det. Vi går ut i sola igjen.

På Selected Solo Works 1–3 finnes musikk av Rolf Wallin, og Maja S.K. Ratkje, som forøvrig også er gift med Haltli – og av internasjonale storheter som James Dillon og Edison Denisov, til sammen åtte komponister som har skrevet originalmusikk for akkordeon.

Frode Haltli spiller med andre medlemmer i POING! i Fredrikstad denne uka, og høsten gir også flere spillejobber i Norge, med en konsert på hovedscenen i Den Norske Opera & Ballett, med hans eget ensemble Avant Folk i november som han kaller et høydepunkt. Musikken han tok opp i kirka er tilgjengelig på haltli.bandcamp.com.