Av Terje Engen, daglig leder, S2 Records
Leser man alle de anonyme kommentarene til Marits interessante drøm/blogg slår det en hva ett av hovedproblemene i norsk platebransje kanskje kan være når det kommer til de såkalte maktposisjonene. Alle mener noe, mange har sterke meninger om enkeltpersoner de ikke en gang kjenner – og mange føler seg tråkket på. Men INGEN våger stå frem. Hva kommer det ut av slikt? Absolutt ingenting!
På samme måte er det svært få eller ingen som tar bladet fra munnen i bransjesammenhenger når anledningen byr seg. Hvor mange ganger har man ikke vært vitne til det? Feiginger! Kan man da forvente annet enn at alt blir som før? Neppe.
En innsender på Trust Me-sidene kalt ”Anonymous” utvikler Marits «drøm», trekker undertegnede inn, og sier: «Om noen år er gamle platebransjeslasker som Sæmund Fiskvik, Terje Engen m.fl. bare gode historier. Rydd plass på historiens skraphaug…»!
I denne sammenhengen er jeg stolt av å bli kalt slask – men:
Hvorfor står ikke «Anonymous» fram med fullt navn når vedkommende bringer slikt sludder til torgs? Eller kanskje nettopp derfor. Man må ha sovet mesteparten av sitt voksne liv for å komme til slike konklusjoner. Vedkommende er ikke bare «på jordet» men på feil jorde :)) etter min oppfatning. Kanskje har vedkommende en annen agenda, eller muligens er grunnen at dennes prestasjoner ikke engang er verdt historiens skraphaug? Hva vet jeg.
Når dette er sagt, og selv om jeg i mange saker har sterkt avvikende standpunkter fra Fiskviks, vil jeg si: Til tross for Fiskviks demonstrerte motvilje mot å bli motsagt, hans «panicing» og rett-i-strupen kontringer – uten Sæmund Fiskviks grundighet, kompetanse og innsats for bransjen på en rekke områder gjennom en årrekke – ville norsk platebransje og musikkliv stått betraktelig svakere. Eneste innvendingen jeg som A&R-mann kan ha er at Fiskvik de senere årene ikke har brukt sin kapasitet i de norske selskapene tjeneste fremfor i de internasjonales. På den annen side kan man ikke klandre mannen for å ville være involvert der de store utfordringene rent faglig finnes.
Hva jeg derimot blir mer trist av enn Sæmund Fiskviks lett gjennomskuelige «splitt og hersk»-operaforslag når det gjelder lokaliseringen av rock-arkivet og museet, er «rockeren» Marianne Antonsens til enhver tid sterke meninger om hvor rock-arkiv og museum skal lokaliseres. Utrykket «A blind leading a blind» får en ny dimensjon for meg når jeg konfronteres med dette.
Om du ikke oppfører deg ordentlig, Marianne, kommer vi hjem og ser på platesamlingen din!
I et senere innlegg viser «Anonymous» for øvrig til at ”det er påfallende hvordan folk som har vært innom ML-rørsla har en lei hang til multiple agendaer, revisjonisme og kapitalisme av kjipeste sort”.
Jeg forsto nesten at ML-rørsla var din agenda, ”Anoymous”. Om du ikke våger stå frem under fullt navn er du jo på linje nettopp med ML-bevegelsen som i mange sammenheng opererte med dekknavn i frykt for arbeidsforbud og registrering.
Den frykten var sikkert mer berettiget enn din, eller hva?
Om min relasjon til ML-rørsla vet du lite eller ingenting og under alle omstendigheter ikke mer enn hva jeg selv har fortalt. Og det har aldri vært noe hinder for min genuine musikkinteresse. Men det har lært meg å skille klinten fra hveten i vår bransje. Og det er sannelig ikke alt som er hva det utgir seg fra å være i vår bransje heller, så ikke sku hunden på håret (heter det det?).
Det er nesten komisk at disse problemstillingene kommer opp – hele landets ungdomskull på 60- og 70-tallet ble jo sterkt radikalisert p.g.a. bl.a. Vietnam-krigen og andre sterke hendelser. Jeg likeså, og jeg skammer meg overhodet ikke over at jeg tok konsekvensen av dette.
Når dette er sagt kan jeg fortelle at jeg aldri delte ML-bevegelsens syn på det storslagne i albanske traktorer og slåmaskiner og Kina. Eller Stalin for den saks skyld.
Jeg var aktiv i ML-rørsla en kort periode på slutten av 60-tallet og gikk ut etter det tragiske kuppet i Chile 11. september 1973, da mine meningsfeller hadde problemer med å vite hvordan de skulle forholde seg til dette siden Kina var lunken til Allende.
Det var da det sto klart for meg at opportunismen – det være seg i politisk arbeid eller i arbeidslivet er det største hinderet for åpenhet og en «decent deal»..! :))
Terje Engens innlegg er bragt videre med velvillig tillatelse, og kan i sin opprinnelige kontekst leses på denne siden: http://www.trustmerecords.com/2005/01/knust-av-drmmen#comments
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
En ny vår for norsk opera: To × opera off-Bjørvika
Ballades klassisk-anmelder Ola Nordal opplevde nylig operaene «Heroin Chic» og «Nokon kjem til å komme» på Parkteatret i Oslo. I denne dobbeltanmeldelsen prøver han å fange noe av det som skjer i norsk operaproduksjon.
