Skouen: – Spellemannshowet – for langt, eller bare uvesentlig?
VG slo tirsdag opp svært svake seertall for Spellemannprisen. En som faktisk valgte å se på sendingen, var Synne Skouen i Komponistforeningen. – Det slutter ikke å forundre meg med hvilken arroganse musikalske maktallianser, som fortrinnsvis er interessert i penger og medieoppslag, valser over en hver anledning til å vise fram helheten, og enheten i vårt begrensede nasjonale musikkliv, skriver hun i denne spontanreaksjonen på lørdagens TV2-show. Hun omtaler også Spellemannkomiteens arbeid som «snevert, reaksjonært og opportunistisk».
Av Synne Skouen, leder, Norsk Komponistforening
VG rapporterer tirsdag om «Seer-ras for Spellemann». TV2s overføring av «norsk musikks store festaften» slo visstnok ikke an hos seerne, i hvert fall ikke målt i antall. Lederen i Spellemannskomitéen, Knut Værnes er i følge VG skuffet, og antyder at det må foretas justeringer i sendingen, og sier at det er «mulig at årets sending ble for lang».
Gjesp! Hørt den før?
For min del, som leder i Norsk Komponistforening, tok jeg i år ikke i mot invitasjonen til Spellemanns-show. Hvorfor skulle jeg det? For det første er nålevende komponister som ikke er inne i den kuleste komité-varmen, nå helt usynliggjort som kategori. For det andre er alle som jobber hardt og seriøst med musikkformer som normalt ikke gir stor uttelling på børsen i Akersgata, men som like fullt bidrar til ryggraden i norsk musikkskaping, for lengst definert ut av TV-showets primærtid.
Den som i år forsøkte å interessere seg for TV-overføringen, kunne ikke unngå å bli provosert av hvordan den fabelaktige prisvinneren Solveig Slettahjell uelegant ble stanset i takketalen sin. Unna her! Gi plass til dem dette showet handler om!
Det slutter ikke å forundre meg med hvilken arroganse musikalske maktallianser, som fortrinnsvis er interessert i penger og medieoppslag, valser over en hver anledning til å vise fram helheten, og enheten i vårt begrensede nasjonale musikkliv, representert ved samtlige vesentlige genre og uttrykksformer.
Noen år i musikkformidlerbransjen har lært meg å sette pris på den høye kvalitet som gjør seg gjeldende over hele fjøla, og respekt for kunnskapen og nysgjerrigheten hos et stort og sammensatt musikkpublikum.
Jeg ser ingenting av dette gjenspeilet i Spellemannskomitéens arbeid. Her jobbes det snevert, reaksjonært og opportunistisk i en grad som det profesjonelle musikklivet ikke er tjent med.
Knut Værnes sier til VG at «Vårt ønske er å trappe opp Spellemannsprisen til en stor festaften for norsk musikk». Oppskriften er neppe å gjøre showet enda mer kommersielt smalt.
Hvorfor er filmbransjens Amanda-show blitt så mye mer vellykket som årlig begivenhet enn Spellemann?
Ledige stillinger
Kanskje fordi det – sin glamourpregete innfatning til tross – er hele bransjens fest, og ikke bare bestselgernes?
