Helg igjen!
Ballades ekstraservice ved ukens slutt.
We all live in a yellow tamburine
Vi har blitt kritisert for å trekke helgetipsene våre i langdrag. Det var ikke meningen. Her kommer derfor en kort en. Bill Hicks. Kyniker, full av bannskap, rock-n-roller, spyr eder og galle over overflatisk consumerism og pop light. Og ber oss om å brenne alle beatlesplatene, hvis vi da ikke syns narkotika og musisering hører sammen.
NONO! NONO!
Vi anbefalte i går en konsert i Oslo med musikere fra Cikada-kollektivet. Vi angrer ikke. Vi gikk derfra i rus, og vi hadde verken drukket eler røkt. Vi var høye på en mikstur av Luigi Nono og Cikada strykekvartett. Cikada spilte Nonos kvartett (den eneste) som om de aldri hadde gjort annet. Eventuelt som om de hadde gjort mye annet, men at alt hadde vært relevant for akkurat denne framføringen. Eventuelt at de hadde gjort dette og mye annet, levd hele liv (eller halve, målt ut fra musikernes gjennomsnittsalder), åndet musikk og så øvd VELDIG MYE på akkurat dette stykket. Nonos strykekvartett, med tittelen «Fragmente – Stille, an Diotima», er rystende musikk i sin utstrakte stillferdighet og i sine hissige utbrudd. Neste gang Cikada krysser din vei med dette stykket i kofferten vet du hva du har å gjøre. I mellomtiden kan du laste ned Spotify og høre The Moscow String Quartet spille samme stykke.
