Bilde fra Eurovision Song Contest i Rotterdam 2021, greenroom og podium.(Foto: Wikimedia Commons)
Den europeiske sangkonkurransen har erstattet det gamle jernteppet i Europa med et annet og langt mer attraktivt teppe – av glitter, skriver Minja Mitrovic.
Av Minja Mitrovic, Ph.D-stipendiat i historie ved Universitetet i Oslo
Minja Mitrovic (Foto: Privat)
Eurovision Song Contest (ESC)-finalen avholdes lørdag 13. mai og glitterstøvet er i ferd med å legge seg over hele kontinentet. Denne kitschy og noe pompøse musikkonkurransen har vokst til en folkefest som samler paljettkledde fans på tvers av Europa i midten av mai.
Foruten at paljetter og prosecco er staselig, begrunnes kjærligheten for denne 65 år lange tradisjonen ofte med det positive fokuset på mangfold og kulturdiplomati. Eurovision, som opprinnelig var et kringkastingsnettverk opprettet av European Broadcasting Union (EBU) i 1954, var nemlig en milepæl i transnasjonal direktekringkasting.
«The establishment of an exchange relay network known as ‘Eurovision’ is breaking down national barriers”, het det i UNESCO Courier i 1956. At nasjonale barrierer brytes av glitter, paljetter og fjær er nok noe av det som bidrar til at musikkonkurransen har nærmere 180 millioner seere årlig. Ikke minst knyttes ESC tettere og tettere til pride. Det er med andre ord plass til alle i Eurovision.
Inni den forgylte Eurovision-boblen erstattes politisk nasjonalisme med en avvæpnet og uskyldig nasjonalisme som fremmer kontinentets kulturelle mangfold. Personlig er jeg «Eurovision-puritanist», og foretrekker bidrag på originalspråk og gjerne med folkemusikalske innslag uten at jeg helt kan sette ord på hvorfor. Kanskje kulturarv og rikt språklandskap er typisk europeisk?
Å promotere det «typisk europeiske» var nemlig et uoffisielt, men viktig mandat for Eurovision-arrangørene i konkurransens tidlige år på midten av 1950-tallet. Idéen om denne felles europeiske identiteten dominerte også internasjonale institusjoner som UNESCO på denne tiden. Blant annet var dette et middel for å svekke jernteppet som gikk gjennom Europa etter krigen og bringe øst og vest nærmere med et større håp om å avverge atomkrig. Som om Eurovision kunne bli bedre!
Siden har konkurransen forlatt idéen om en felles europeisk kulturarv, og er i senere år blitt en festival for deltakerlandenes kulturproduksjon der vertslandet står på den høyeste pidestallen.
Det er også en anledning for vertslandet til å vise økonomiske muskler – det er ikke gratis å arrangere en av verdens største internasjonale musikkonkurranser. Slik har også Eurovision blitt en øvelse i nasjonal merkevarebygging der land som konvensjonelt ikke assosieres med vestlig kommersiell musikkproduksjon eller som ikke er konkurransedyktige i den, må bruke andre distinksjoner og rariteter – som folkemusikk og andre tradisjonelle kulturinnslag – for å danne en nasjonal merkevare som er interessant nok for resten av Europa.
Dette skillet følger etterkrigstidens jernteppe. Folkemusikk og -dans, som stort sett preger øst-europeiske Eurovision-bidrag, eksotifiseres og gjenspeiler, ifølge forskningen, det eksisterende vestlige kulturhegemoniet og dominansen i internasjonal kommersiell musikkproduksjon.
På den måten opprettholdes skillet mellom vest som moderne og øst som tradisjonelt, og i forlengelsen, primitivt.
Ledige stillinger
Slik sett har ESC erstattet det jernteppet som delte øst- og vest-Europa i etterkrigstiden med et langt mer attraktivt, men likeså splittende glitterteppe.
