Ledfoot, aka Tim Scott McConnell, aka The Master of Gothic Blues (Foto: Per Ole Hagen)

Ledfoot: Livet i den svarte dalen

– Mange kunstnere er sosiale krøplinger av natur, og burde skjermes fra samfunnet, sier Tim Scott McConnell til Ballade. 62-åringen er aktuell som musiker og skuespiller i sesong to av NRKs TV-serie ”Exit”, og har nettopp gitt ut albumet ”Black Valley” – gotisk blues med noen av de mest dystre tekstene i Norge i år.

Kalender

Ary Morais & Band @ Drammens Teater 4. feb

04/02/2023 Kl. 15:00

Viken

Lørdagsopera 4. februar

04/02/2023 Kl. 15:30

Oslo

Fransk musikksalong à la 1720

05/02/2023 Kl. 18:00

Oslo

Tim Scott McConnell, aka Ledfoot, ble født i Fort Myers i Florida. Han ga ut sin første plate med rockabilly-bandet The Rockats i 1981. Siden fulgte en litt omtumlet solokarriere, før han fikk et større gjennombrudd med The Havalinas rundt 1990.

Sangeren og gitaristen har spilt oppvarming for både The Cramps og The Clash, Chris Isaak, Tina Turner og KISS. Og ingen ringere enn Bob Dylan håndplukket ham som åpningsartist på en av sine turneer. Likevel ønsket han ikke å bli popstjerne.

The Cramps, The Clash, Chris Isaak, Tina Turner, KISS. Og Bob Dylan. Ledfoot har delt scene med dem alle. (Foto: Per Ole Hagen)

I nærmere 30 år har Tim Scott McConnell hatt Norge som sin base. Men han har også arbeidet opp et trofast publikum i Europa, kanskje spesielt i Frankrike. Et stykke ut på 2000-tallet gjenoppfant han seg selv som Ledfoot – The Master of Gothic Blues. Det har resultert i en uvanlig solid rekke med personlige plater, som nå toppes med det nye albumet Black Valley.

– Den ble spilt inn ganske spontant. Jeg hjalp Ronni Le Tekrö med noen greier i studio, da koronaen slo til. Jeg og teknikeren, Kjartan Hestehagen, bestemte oss bare for å gjøre noe. Vi lagde stort sett en sang per dag. Vi startet om morgenen, og ble ferdige om kvelden.

– Jeg er en workaholic av natur. I det siste har jeg bare fått anledning til å lage mer. Nå er jeg på TBC Records her i Norge, noe som føles som en drøm. Jeg er ikke egentlig på utkikk etter noe plateselskap, men bare to-tre mennesker jeg kan jobbe sammen på fast basis. Med TBC er det ingen tunge prosesser involvert, samtidig som jeg kan gi så mye som jeg vil. Jeg er alt i gang med en ny plate med Ronni, og en ny Ledfoot-plate også.

Black Valley er som sagt ute nå. Det er hans femte album under Ledfoot-navnet siden 2007, og oppfølgeren til White Crow fra 2019. Han har spilt inn hele platen selv. Det er sterke, mørkt melodiøse og medrivende låter, samt noen av de mest dystre tekstene som antagelig kommer ut i Norge i år.

– Jeg kom ikke fra noen musikalsk familie. Det var noe galt med bena mine da jeg var rundt 11 år, så jeg var i praksis en krøpling. En gitar var noe du kunne ha på fanget i sengen. (Foto: Per Ole Hagen)

– Tekstene mine ligner kanskje mest på den typen TV-programmer der man rekonstruerer forbrytelser. Jeg kommer fra sørstatene, og vokste opp med katarsisk musikk: roots, blues, country og tidlig rock’n’roll. Alt handlet om å kvitte seg med demonene sine, sier Scott McConnell.

– Selv ser jeg egentlig ikke tekstene mine som mørke. De er mer reflekterende, som når man banner inni seg selv. Det handler om reaksjoner på situasjoner man møter. Selv begynte jeg med å spille banjo. Og musikere i eldre dager, om de spilte ragtime eller hva som helst, tok alt som skjedde i populærmusikken og rørte det inn i sin egen gryte.

Det handler mer om gamle katedraler, der man skaper noe for et høyere formål.

– Du kaller musikken din for ”gothic blues”?
– Da jeg skulle finne ut hvordan jeg skulle jobbe med Ledfoot-prosjektet, visste jeg at jeg ikke passet inn noen kategori. Når jeg kaller musikken min ”gothic”, har det lite med The Cure å gjøre. Det handler mer om gamle katedraler, der man skaper noe for et høyere formål. Mine inspirasjonskilder har hele veien vært en blanding av hard rock og moderne country.

– Jeg kom ikke fra noen musikalsk familie. Det var noe galt med bena mine da jeg var rundt 11 år, så jeg var i praksis en krøpling. En gitar var noe du kunne ha på fanget i sengen. Da jeg var 15-16, opptrådte jeg allerede på motorsykkel-barer i Florida. Vi måtte gjøre fem sett per kveld, og gud hjelpe deg om du spilte musikk for pyser.

– Jeg flyttet til New York da jeg var 17. Hilly Kristal, som var sjef på CBGB, ble manageren min. Jeg var innom en del plateselskaper, inkludert Island, Sire, Geffen – og til slutt
Elektra med The Havalinas. Jeg har nok litt tungt for det, og brukte lang tid på å finne ut hva slags artist jeg var. Det tror jeg gjelder mange kunstnere, om de er malere, forfattere eller musikere. Jeg vet ikke om jeg har talent, men jeg er i hvert fall en driven motherfucker.

I 1993 kom Tim Scott McConnell til Norge. Og har vært her siden.

– Det ble en slags ildprøve. Jeg havnet her litt tilfeldig, på en soloturné etter at The Havalinas ble oppløst. Så møtte jeg hun som ble mor til de to eldste barna mine. Jeg vokste selv opp i en trailer home, og gikk på 20 forskjellige skoler i oppveksten. Det ville jeg ikke at barna mine skulle gå gjennom, så jeg bestemte meg for å bli.

– Jeg brukte lang tid på å forstå hvordan den norske musikkbransjen fungerte, siden jeg var så på utsiden av den. Det var som da John Lennon hadde sammenbruddet sitt og gikk i primalterapi, men i mitt tilfelle tok det femten år. Jeg måtte bygge opp både karrieren min og meg selv flere ganger. Men når jeg skal finne ut hvem som har skylden, trenger jeg bare å kikke i speilet.

Det tok drøyt 25 år. Men i 2020 mottok Tim Scott McConnell endelig den offisielle anerkjennelsen fra norsk musikkbransje, da White Crow fikk Spellemannprisen som beste bluesplate. Selv har han fått fot for den norske folkemusikken.

– Jeg liker tonaliteten og melankolien i den. Den har a sort of twisted, diminished, fucked-up scale. Jeg jobber hele tiden, og har nesten ikke tid til å lytte på musikk. Men jeg kan høre på Alf Prøysen eller hardingfelemusikk, og føle at det er noe der. Akkurat som musikken fra sørstatene alltid vil bety noe for meg – som en lukt jeg ikke klarer å vaske av meg.

– Skulle du ønske at du kunne jobbe sammen med flere musikere i studio? Eller liker du å gjøre alt på egenhånd?
– Det er et tveegget sverd. Jeg elsker å spille i band, men samtidig kan jeg klare alt selv. Jeg spiller alle instrumentene, og gjør alt selv, men samtidig jobber jeg tett sammen med Kjartan Hestehagen, som på en måte blir bandet mitt. Han er en av the unsung heroes of Norwegian music. Jeg jobber ellers veldig fort, og trenger sjelden mer enn to opptak. Det låter kanskje ikke alltid optimalt, men det er i hvert fall ærlig.

Tim Scott McDonnell har også markert seg som en låtskriver som andre gjerne vil samarbeide med. Her hjemme har han vært med på å skrive låter for blant andre TNT og Highasakite. Den største royalty-sjekken kunne han nok cashe inn da Bruce Springsteen valgte Havalinas-låten ”High Hopes” som tittelkuttet på sitt album fra 2012.

– Jeg føler meg ikke som en amerikaner lenger. Men jeg er jo ikke norsk, heller. Jeg har det helt fint med å være midt i mellom. Jeg liker ikke å se meg tilbake, og har ikke en gang eksemplarer av de gamle platene mine. Jeg har heller ikke sett ”Exit” ennå. Jeg liker å jobbe, og være i prosessene som det innebærer.

– Jeg er en innadvendt kar, som helst leser bøker og ser dokumentarer, når jeg ikke lager musikk. Internett forandret mange av spillereglene for oss musikere. I dag må artister bruke utrolig mye tid på å promotere seg selv. Men om du hele tiden sier: Se på meg! Se på hva jeg driver med!, vel, da driver du egentlig ikke med så mye, gjør du vel?

– Altfor mye i dag handler om å skape seg a social persona. Og mange plateselskaper er ikke interessert i å bygge opp karrieren din over lang tid. De vil bare vite hvor mange følgere du har på Facebook og Instagram. Om du står frem i media med din ”personlige historie”, om ”den tunge tiden”, selger du bare nyheter. Det har svært lite med musikk og kunst å gjøre.

– Mange kunstnere er uansett sosiale krøplinger av natur, og burde skjermes fra samfunnet, ikke tvinges til å selge seg selv på alle plattformer.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev