FOLK ER FOLK: Olav Mjelva (Afargang) fra kategori for hardrock og metall / Tuva Syvertsen (Valkyrien Allstars) har produsert viser / Center of The Universe og Kenneth Lien lager elektronisk musikk, og tradisjonsmusikk. De er nominert i i kategorien for det siste. Kenneth (til høyre) er også i min favorittkategori, «åpen klasse», med bandet sitt Ævestaden. (Foto: By Norse Music / Aleksandra Suchkova / Margit R. Omholt)
Nominerer-gratulerer! Som profesjonell musikksynser og -reporter er det to ting jeg har brukt for å kamme med meg kvalitet blant alle platene og konsertene som avholdes. Vår kommentator deler triks, inspirert av Spellemann.
Dette er en kommentar fra Ballades redaksjon, der skribenten gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.
Etter å ha fulgt med på Spellemann og deres utvelgelser i flere år, er det to ting jeg kan si er sanne:
1: Uten folkemusikken, hvor var vi da?Vi har sagt det så mange ganger, men det er det tydeligste trekket om man skal bla i årets Spellemann-nominasjoner for å beskrive noe viktig om 2020-tallet: Uten folkemusikken, hvor var vi da? Ikke minst ser vi den blø friskt over i andre sjangre, som når noen av de mest innflytelsesrike (Valkyrien Allstars) nomineres til pris for beste visealbum, og andre tar opp flere plasser i både har og åpen klasse. I kategori hardrock og metall hører jeg – nesten – de samme krigerne marsjere når jeg hører Afargangs Andvake som på inntogslåta på åpen klasses Ævestaden.
Jepp, nok et megasterkt musikkår der folk og tradisjon var overalt i musikken.
KOMMENTAR: Siri Narverud Moen skriver om å lytte til det uvante. Om at folkemusikken har gjort noe eksplosivt med norsk musikk, de siste årene. (Foto: Ballade)
Og det endatil et år da et av de sterkeste nye navnene fra både scene, plate og talentkåringer ikke er stemt fram til noen Spellemann-nominasjon. Kollega i Dagsavisen Nye Takter, Geir Rakvaag, savner også gruppa Pumpegris på lista: «ei gruppe som illustrerer problemet med alle sjangerkategoriene, kanskje ikke pop nok for en popjury, ikke folk nok for en folkemusikkjury, og ikke åpen nok for åpen klasse?» skriver journalistnestoren.
Åpen klasse, den sjangerløse kategorien jeg har lært så mye av.
Mange bruker slike åroppsummeringer og priser som Spellemann-nominasjonene er, som en påminner om hvor mye og forskjellig musikk som kommer her hjemmefra. Så også jeg, når jeg igjen bladde forbi de platene og låtene som taler mer vante språk, og satte på albumene nominert i dette frie landskapet. Noen har jeg hørt før, andre bare deler av:
2: Kategorien Åpen klasse, alltid! verdt å sjekke ut. De siste par årene har jeg vent meg til at hvis jeg setter på platene som er nominert her åpner de (sic) meg mot noe nytt.
Kanskje er dette et betegnende bilde på hvordan man er musikklytter i 2026: Da jeg skulle sette på «vidde-verket» Mirra igjen, som har lyd og titler fra reinsimler, sneia fingeren i vanvare innom treningslista fra morgenen, blæsta en gammel hit utover andreetasje, på altfor høy bluetooth. Sjelen fikk litt sjokk av å tilte ut i den gamle rapbængeren. «They see me rollin’ ..»
Ganske langt fra landskapet som felespiller, og unik komponist, tar Benedicte Maurseth oss med til, hehe! Hennes plate fra i fjor finner vi i nevnte åpne klasse, og snart fylte Mírra, denne temaplata om røtter og med lyden av økosofi, raut, i passe volum, andreetasjen min. Dvelende, skimrende. Kalver og mødre. Alt er gammelt, alt er nytt, tenker jeg.
Samtidig kommer et bilde på Meta-feeden opp, du veit sånn: «Vil du dele dette minnet fra i fjor?» 16. februar i fjor var solfylt, like kalde dager som nå, med ei elv som ikke ville bestemme seg, så jeg hadde filmet isflak som vokste sammen, mot sin vilje, lydhørt. Knaak knakk står det på instagrammen, blå, hvit, gråhvitt, sol. Plata til Benedicte Maurseth tar reinsimlers snøft og lyder inn i feleflyt, jeg hører deres gange i møte med tangent og tråkk hos Morten Qvenild, som er med på plata. Velkommen inn på lydvidda, den er åpen, så velkommen ut!
Ledige stillinger
I en hverdag der jeg er like opptatt av isflak som klubb som vidde, kom jeg på den kjente irske DJen Annie Mac, som nå blant annet kjører tidlig-raves for folk i min alder, og har pratepodkast: hun diskuterte med sin makker om fuglesang er musikk. Annie var oppsatt på at det er musikk. Man kan lett argumentere for at det ikke er det, når dyr kommuniserer fra grein til grein, for musikk forutsetter kultur. Fuglesang svarer andre dyr, svarer på behov i naturen. Det er ikke kultur. Men det *er* kommunikasjon. Og på Maurseths spor «Nysnø over reinlav» åpner musikken sjelen min, der kommer fuglene også. Lom? Snipe? Jeg veit ikke. Det er musikk, tenker jeg.
Om vi fortsetter (innover vidda) i Åpen klasse finner vi Erlend Apneseth, med ei plate som ser tilbake på minner i lag av støv.
«Plata vi i dag kan høyre er tungt lada sanseopplevingar,» skreiv Ballades anmelder da den kom.
Den siste, fra samme plateseselskap (!) i denne klassen, er fra bandet Building Instrument, og da deres plate kom som livstegn i 2025, tenkte samme anmelder akkurat som meg: Yes! De er tilbake!
Building Instrument får lov å peke til hva utgivelsene i denne kategorien kan åpne deg for, som når samme anmelder, Torkjell Hovland skriver: «Eg håpar ikkje dette er dårleg gjort, men eg får lyst å ta inn slangen Kaa i Jungelboken som ei referanse etter å ha blitt hypnotisert gjennom dei førti minutta plata varer» Dette er musikk som er taktil og trekkende, samtidig som en reptilreferanse blir like naturlig som noen.
Og da havner vi hos en trio som har fått den siste av fire plasser i denne mangslungne kategorien før Spellemann 2025, og som beviser det første punktet mitt: Hvor var vi, uten folkemusikken? Ævestadens album Ni Blomster i en Åker er svensk og norsk tradisjon, det er hverdagsviser fra byliv i digitalalderen og middelalder på en og samme tid. Forlengst sprengt utafor rammene.
I fjor var disse unike prosjektene nominert, atskillig mer bråkete, eller også melodiøst, blant disse: Maja S. K. Ratkje & Stian Westerhus: All Losses Are Restored / Ola Kvernberg: Steamdome lll: Beyond The End / Møster! Springs / vinner: Susanna: Meditations on Love. Året før dét igjen, fantastiske øreåpnere fra 9 grader nord, Erland Dalen, med flere.
Nok en gang, verdt det, å sette på hele Åpen klasse en ekstra gang.
Les om de nominerte her.
