1956-1967 – Brylkrem og Boogie
Bår Stenvik og Stian Wallum i Trondheim har snakket med et titalls musikere og like mange andre aktive fra miljøet for å gjøre sin store artikkelserie om musikkmiljøet i Trondheim, som Ballade har gleden av å bringe videre, så bra som mulig. De fleste av dem sier det samme: deres egen epoke var gullalderen. I anledning by:Larm 2003 ser vi her nærmere på Trondheim Rock City. Her er del 1, kalt «1956-1967 – Brylkrem og Boogie»
Av Bår Stenvik & Stian Wallum:
Blant rockehistorikere i hele verden synes det å herske bred enighet om at filmen «Blackboard Jungle», med Bill Haleys «Rock around the clock» på soundtracket, representerer en milepæl. Trondheim synes ikke å ha vært noe unntak i så måte. I Terje Nilsens bok «Beat og Piggtråd» siteres en av Trondheims tidlige rockekonger Bjørn «Rocke-Olsen» Olsen.
«- Jeg glemmer ikke «Rock around the Clock», sier han i dag. Etter kinoforestillingen i Rosendal kriblet det i hele kroppen, og Bill Haley er – og blir – mitt store forbilde. Rock var for alle oss tenåringer fullstendig fremmed, og bare rytmen kunne skremme vannet av foreldrene våre. Vi gikk oppover Nordre og videre over Elgeseter Bru, og hele tida danset vi trinnene til Bill Haley og bandet. Vi levde oss inn i hele situasjonen. Du verden for en opplevelse!»
«Rocke-Olsen» ble Trondheimsmester i rock i 1958, under en kåring som fant sted i Studentersamfundet. På denne tida hadde Eilif Pettersen en sentral rolle når det gjaldt å arrangere konserter for R.B.K. både der og i Sentrum Kino. Disse konsertene ble viktige arenaer i slutten av 50-åra, hvor lokale helter som Rocke-Olsen, Sigmund «Stakan» Johnsen, Hans «Gabby» Gulbrandsen og Britt Langlie gjorde seg bemerket.
Tidlig på 60-tallet ble Skansen en sentral scene. Her florerte det av nye band som tok oppmerksomheten bort fra rockekongene. Ikke minst var det selve idéen om bandet som sådan som kom på banen i denne tida, med hele sin mytos om gitarer, boogie, berømmelse, mannlig fellesskap og kvinnelig beundring. Cliff Richard og The Shadows var de klareste forbildene, og her hjemme var Vikings det viktigste bandet, ifølge Terje Nilsen, forfatter av Beat og Piggtråd i Trondheim:
— De startet andre etappe av Trondheims rockehistorie, og var enerådende når det gjaldt gitarrock, ble norgesmestre i rock og var veldig populære i perioden fra ’59 til ’63.
Det som så skjedde var at gitarbandene fikk vokalister og beatmusikken gjorde sitt inntog, med The Rolling Stones som inspiratorer. Saunters seilte opp som det viktigste bandet, og var det første norske bandet som dro til Hamburg for å spille på legendariske Star Club. Men det tøffeste bandet var The Shirrows. De hadde lengst hår, mest provoserende opptredener og jenter som stormet scenen. Nærmere hysteriske Beatles-tilstander kom man ikke her i regionen.
I 1965 spilte alle de tre ovennevnte band på Popclubbens første arrangement på Samfundet, og dermed hadde byens beat-miljø fått sin klubb. Hver søndag spilte 4-6 band i Storsalen, og klubben gikk fra å ha 297 medlemmer åpningsdagen til å ha 3000 mot slutten.
— Popclubben var av enorm betydning, forklarer Terje Nilsen. – Det var i denne perioden at Trondheim for første gang fikk ry som Norges rockehovedstad. Det krydde av band, og Popclubben var en viktig scene både nasjonalt og for svenske band: du måtte ha spilt på Popclubben, ellers var du ikke særlig til band …
En av Popclubbens flittige brukere var unge Tore Johansen fra La’mon. Høsten ’66 dukket han opp på audition hos Ivar Gafseth på Øysand og sang The Whos «My Generation» så overbevisende at han fikk være med på det nye bandprosjektet ved navn Difference. Navnet skulle vise seg å ikke være tilfeldig valgt; de var annerledes, og det var en annerledes tid i emning.
