Rolf Wallin: – Uten grunnforskningen står vi stille
Musikken til komponist Rolf Wallin ble trukket frem som verdt å høre på av Flemming Bye-Jacobsen. Her svarer Wallin på Bye-Jacobsens påstander om at komponistene Øyvind Torvund og Maja Ratkje ikke kommuniserer med lytterne. Han minner om at Ratkje reiser i skytteltrafikk mellom rock- og elektronikafestivaler i hele verden. – Hvis kriteriet er å «Virkelig nå ut til Folk», ville jeg falle ynkelig igjennom, skriver Wallin, og hører ekko både av FrPs og Stalins kultursyn. Han bekjenner også at han var medskyldig i å «sløse bort kulturpenger» på Torvunds prosjekt i Kulturrådet. – Ikke fordi jeg visste at prosjektet ville nå fram til publikum, men fordi akkurat slik har ingen tenkt musikk før. Uten slik grunnforskning blir vi stående stille, skriver Wallin blant annet.
Av Rolf Wallin, komponist og musiker
Kjære Flemming Bye-Jacobsen
Jeg leste ditt innlegg på Ballade.no, under overskrifta «Keiseren er fortsatt naken!», der du uttrykker deg sterkt negativt om to av våre yngre komponister, Øyvind Torvund og Maja Ratkje, og tilsvarende positivt om undertegnede og mine kolleger Gisle Kverndokk og Knut Vaage.
Det er den gamle leksa om «å kommunisere med sitt publikum»: de to unge gjør det ikke, vi tre snart middelaldrende gjør det.
Jeg kan fortelle deg at vi alle fem kommuniserer med vårt publikum, om enn på forskjellig måte. Øyvind Torvunds campingvognprosjekt «Bandrom 3» er et soleklart eksempel på det. Parkeringsplassen i «ingenmannsland», som du kaller Grønland T-banestasjon, var siste visningsdag stappfull av nysgjerrige folk, og Ny Musikk vervet adskillige begeistrede medlemmer.
Når det gjelder Maja Ratkjes stykke «Still waters run deep», har jeg ikke hørt det, og jeg skal derfor ikke uttale meg om det. Men for en som reiser i skytteltrafikk mellom rock- og elektronika-festivaler rundt i hele verden med musikken sin, må det virke underlig å få den karakterisert som «kun teoretiske utopier som er umulig for et lyttende publikum og knapt musikeren selv å oppfatte».
Som publikummer har du all rett i å like eller mislike et hvilket som helst stykke. Men selv om du sikkert vil forsverge det, hører jeg antielitiske ekko fra både Fremskrittspartiet og deres kulturelle meningsfelle Josef Stalin når du skriver:
«At kulturpenger sløses bort på slike prosjekter er utrolig trist. Hva med å investere pengene til komponister og prosjekter som virkelig når ut til folk?»
Ut fra innlegget ditt leser jeg implisitt at jeg muligens kan være en av dem som «virkelig når ut til folk», og som du synes er verdig å investeres i. Men dersom kriteriet er å «Virkelig nå ut til Folk», vil jeg falle ynkelig igjennom, og du finne de verdigste mottagerne av statlig støtte i CD-hyllene på bensinstasjonene.
Jeg bekjenner gjerne for deg at jeg er medskyldig i å «sløse bort kulturpenger» på Torvunds prosjekt, som tidligere medlem i Norsk Kulturråds Musikkutvalg. Mitt hovedkriterium for å stemme for støtte til et prosjekt har alltid vært: «Blir kulturlivet rikere av at dette prosjektet får støtte?»
Ledige stillinger
Og svaret her var et klart «ja».
Ikke fordi jeg visste at prosjektet ville «nå fram til publikum» eller at det ville bli en kassasuksess, ikke heller om prosjektet ville gå over i historiens kanon som et «høyverdig verk», men fordi «akkurat slik har ingen tenkt musikk før». Og på det feltet er av og til kunstmusikken som grunnforskningen: det er ikke sikkert at noen blir styrtrike av den, det er ikke sikkert at alle vil like resultatene, men uten den blir vi stående stille.
