Frie sirkusduetter
ANMELDT: Takase/Mahall bygger kuperte landskaper av musikk. River dem ned, og bygger nye i frenetisk iver.
Av Tellef Øgrim
Duoen Aki Takase (piano) og Rudi Mahall (bassklarinett) er så samspilt og samtidig, etter mange års samarbeid på scene og plate, så innstilt på å fortsette å leke at det er en fryd.
Så ble det også ledd høyt, lyttet intenst og klappet med mye mer enn høflighet på Mono under Oslo Jazzfestival onsdag kveld. Den rufsete og tilynelatende kaotiske konserten kledde klubben perfekt. Tilsynelatende kaotisk, siden kaoset ligger i det ytre. Her flyter det fritt med noteark og det forhandles friskt mellom låtene om hva som skal skje.
Jeg er usikker på om det var for å berolige oss eller forvirre oss ytterligere at Mahall omstendelig forklarte at: «Dere skjønner vi arbeider etter et system. Først spiller vi en av miss Takases komponosisjoner (her bryter pianisten indignert inn og roper «Mrs!») Mrs? Ok. Uansett. Etter en av hennes komposisjoner spiller vi en av mine, så en av hennes igjen og så en standardlåt. Men nå skal vi gjøre litt om på systemet og først spille en av mine.» Og så videre.
Det som til tross for alt dette gjør kaoset tilsynelatende er at musikken er både sterkt avklart og godt samkjørt midt oppi det nesten sirkusaktige frijazz-uttrykket. De to følger hverandre tett, men insisterer hele tiden på å utfordre «arrangementene» i hver eneste takt.
Alt farges av den hyperaktive uttrykksiveren som ligger i hver tone og mellom hvert anslag. Det strekkes, hakkes, komprimeres, tilsløres og gjøres til tider mer enn tydelig. Slipper det vare og vakre fram, så jages det like fort på dør. Den som holder seg våken i alt dette får en tur inn i et mildt sagt kupert univers av overraskelser.
Det eneste jeg savnet var en mer distinkt pianolyd enn den Mono kunne varte opp med. Aki Takase fortjener et instrument som svarer bedre og sterkere på hennes fantasifulle attakker.
Det potente avant garde-sirkuset Takase/Mahall lar likevel ikke slike detaljer ødelegge. Det blir vanskelig å glemme dette sjarmerende paret. Ikke minst etter å ha hørt deres tolkning av Duke Ellingtons «I’m Beginning to See the Light», som for øvrig finnes på douens siste plate «Evergreens.»
