SJØLTILLITT: Gangar poserer foran stavkirka med vilje og sjøltillit, gjestelista på albumet deres i år flekser like mye; Bare Egil, Tuva Syvertsen, Synnøve Brøndbo Plassen, Martin Steinum Brun på vokal, Karl Seglem på bukkehorn, Ingrid Lingaas Fossum langeleik og Erlend Viken på oktavfele. Gitt ut på Heilo i år.
Fra Lillebjørn Nilsens milde press til 2020-tallets folkemusikkbølge
Grappa-familiens folkemusikkbarn.
Folkemusikkens opptur på 2020-tallet ligger tjukt på utgivelser som Gangars plate Dreng. På ei anna plate synger Øyonn Groven Myhren og Marit Karlberg hardingfeleslåtter med kjærlighet til det dobbelte i felelyden.
I Ballade-serien Folk som gir ut folk åpner vi for følgende vingespenn: Svale gir ut jazz, Hubro alt i mellom, og Heilo er mer folkemusikk-reindyrka. Det er Heilo som gir ut nevnte sangere og bandet Gangar. Jade Hasselgård gjør det meste, også A&R, i de tre selskapene i Grappa-familien.
Generasjonsskifte
Jade Hasselgård «fases inn» nå og tar over drifta. Jades entusiasme på vegne av tradisjonene speiler de musikalske markeringene:
– Det at tradisjonsonsmusikk i mindre og mindre grad blir sett på som traust og gammeldags, men som noe man kan spille på P3 og se på Øya og festivaler som normalt sett ikke har vært forbundet med tradisjonsmusikk inspirerer. At det fortsatt finnes så uendelig mange ulike måter å formidle tradisjonsmusikk på, og at det spretter opp nye og fascinerende sjangerblandinger og uttrykk.
Hun synes det er noe av det morsomste, at prosjektene kommer inn i innboksen og gir henne nye perspektiver på en musikkform som beveger seg.
Generasjonsskiftet i Heilo (og Svale og Hubro) kommer etter at mange i norsk musikk forbinder alle underselskapene i Grappa med nestor Helge Westbye.
Westbye mimrer tilbake til ei tid da navn som Lillebjørn Nilsen og Slinkombas møblerte om samtidas syn på folkemusikken på 1970-tallet:
– Hallvard Kvåle starta Heilo i 1979-80 før jeg kom inn, forteller Westbye.
– Folkemusikken var vel litt sånn snever, kan du si, da han startet opp, og han ville utvikle nye ideer: krysse musikksjangre og slippe til mange yngre folkemusikkere som hadde andre uttrykk enn det veldig tradisjonelle.
Wikipedia om Heilo siterer NRK i 1981: Initiativtaker Hallvard Kvåle beskrev «utfordringene ved å produsere og distribuere folkemusikk utenfor den kommersielle platebransjen, blant annet gjennom egen distribusjon til forhandlere i distriktene. Ifølge Helge Westbye i Grappa var Heilo ‘på mange måter et kjøkkenselskap’, der Hallvard Kvåle og Tone Sandlie sto for det meste, inkludert produksjon, distribusjon og plateomslag (Wikipedia)».
Gruppa Kvåle ga ut, Slinkombas, gjorde inntrykk og satte avtrykk, med sitt gruppespill. Kirsten Bråten Berg og de andre i Slinkombas vant Spellemann.
– Men Kvåle måtte unngå økonomisk ruin, så etter noen år og mye kontakt, så spurte han meg om hjelp. Han produserte også noen plater for oss og sånne ting, så samarbeidet ble jo tettere og tettere. Så kjøpte jeg det. Det var litt større drift hos meg, kan du si, men lett har det aldri vært.
– Ser du på det som en viktig rolle å fylle fortsatt, å gi ut folkemusikkplatene?
– Ja, til de grader! Superviktig. Jeg kan jo nevne også som en sånn kuriositet at mitt folkemusikkengasjement begynte jo uavhengig av Kvåle, det var på initiativ fra Lillebjørn Nilsen. Han sa jo til meg alltid at ‘Helge, nå må du jobbe med folkemusikk!’ Det var veldig fjernt for meg den gangen, men på det halvåret jeg kom i kontakt, endte jeg opp med at det er superviktig.
– Lillebjørn Nilsen, altså, han var en døråpner. For mange.
– Ja. Han var jo en sånn brobygger han.
Jade: – Tradisjonsmusikken har vært en viktig del av Grappa-familien helt siden starten. Heilo ble etablert for å gi norsk folkemusikk og tradisjonsmusikk en tydelig plattform og et hjem der musikken kunne presenteres på egne premisser. Senere kom Hubro som et naturlig supplement, med fokus på sjangeroverskridende uttrykk, improvisasjon og ny musikk. Selv om etikettene har ulike profiler, deler de et felles utgangspunkt: et ønske om å løfte frem sterke kunstneriske stemmer og dokumentere viktige deler av norsk musikkliv.
Ledige stillinger
– Hvorfor trenger vi alle dere spesialiserte selskapene som gir ut så mye norsk musikk som er eller har koblinger til tradisjoner og røtter?
– Det handler jo om både å bevare tradisjoner, og bringe folkemusikken videre og la den få utvilke seg og forbli levende. Hos oss er det mange utgivelser som har røtter i tradisjonsmusikken, men som også henter inspirasjon og impulser fra helt andre sjangere som jazz, rock, ambient og så videre.
Slik mener Jade at folkemusikkverdenen åpnes for nye publikum:
– Tradisjonsmusikk er kanskje ikke del av de største kommersielle strømningene, men den er en viktig del av kulturarven og identiteten vår. Da trengs det aktører som har kunnskap om feltet, som bygger relasjoner over tid, og som er villige til å jobbe langsiktig med musikken og kunstnerskapene.
Mangfold viktig
Hasselgård mener at ulike perspektiver, nettverk og innfallsvinkler sikres med den store floraen (eller, i dette tilfelle; faunaen …) bidrar til et rikere musikkliv. Spesialiserte selskaper kan sikre at musikk som ikke når bredt ut gjennom de største kommersielle kanalene, likevel finner sitt publikum.
– Er det noe som er særlig heldig å satse på når man vil jobbe for norsk folk/tradisjonsmusikk, Jade? Noen forståelse i bunnen der som er viktig?
– Her vil du nok få ulike svar, avhengig av hvem du spør, men flinke musikere og god musikk kommer man jo langt med! 😉 Jeg synes det er fint å jobbe med en blanding av både nye og erfarne musikere, og føler det oppstår mye bra i samarbeidet mellom ulike generasjoner.
– På den ene siden tenker jeg at folkemusikken bør være tilgjengelig for alle, også for dem som ikke har studert tradisjonsinstrumenter eller tradisjonsmusikk formelt. Slik har det jo vært historisk. Samtidig synes jeg det er verdifullt å lære seg de tradisjonelle uttrykkene og spillestilene før man begynner å utvikle egne varianter. Da kan nye tolkninger bygge på en forståelse av tradisjonen, og man blir mer bevisst på bakgrunnen, verdien og kunnskapen som er blitt bevart og videreført gjennom generasjoner.
Det viktigste er kanskje å forstå at tradisjonsmusikk ikke bare handler om å bevare noe gammelt. Tradisjoner er levende og i stadig utvikling. Skal man arbeide med denne musikken, bør man ha respekt for røttene, men samtidig være åpen for nye uttrykk og nye måter å formidle musikken på. De mest spennende prosjektene oppstår ofte i møtet mellom tradisjon og samtid.
Dette er noe vi har hørt med forskjellig tyngdepunkt, fra de forskjellige selskapene i serien om folkemusikkplater: Tradisjon. Fornyelse. Noen sikrer nettopp folkemusikkens plass gjennom å være tro mot det tradisjonelle, å kjenne det som går djupest og er mest kompromissløst i den. Andre finner nye veier – også kommersielt – gjennom å gjenfortelle folkemusikken anno 2020 og framover. Mange avviser dog på en eller annen måte 1980- og 1990-tallets «popifisering» av den.
Les for eksempel hva Sara Parkman vil med selskapet sitt, som gir ut blant andre Valkyrien Allstars.
Og Ivar Bjørnson (Enslaved) om hvordan norsk historie slår igjennom i selskapet han driver sammen med Wardruna.
Tilbake hos fuglene, går ting «i en forrykendes fart» hos Hubro og Heilo, men de svever litt roligere enn vanlig nå fram mot høsten. Da kommer et etterlengtet album med Synnøve Brøndbo Plassen, Anders Røine og Helge Norbakken som Jade gleder seg til å få ut.
Fremover ønsker de både å videreføre arbeidet med å dokumentere de sterke tradisjonsbærerne og å løfte fram nye stemmer.
– Vi er også opptatt av internasjonal synlighet, samarbeid og av å nå nye publikumsgrupper.
– Mange av de andre i serien min er idealister som klarer å skape en arbeidsplass av idealismen sin; og de forteller om at det er like viktig å jobbe med arrangementer, nettverk, flermediale produksjoner osv. Dere er litt mer tradisjonelt plateselskap?
– Vi er nok idealister på mange måter her også. Vi er et uavhengig selskap med en tydelig indie-mentalitet, og de fleste som jobber med dette vet jo at man ikke blir millionær av å drive med kvalitetsutgivelser innen jazz, samtidsmusikk og folkemusikk. Jeg vet ikke om jeg ville kalt oss et tradisjonelt plateselskap. I dagens musikklandskap er rollen til et plateselskap mye bredere enn før. Vi jobber også med formidling, internasjonale nettverk, presse, synlighet og langsiktig kunstnerutvikling.
Men det er en ting som kanskje viser tydelig at Grappa har historie i norsk musikk:
– Vi tror på albumet som et kunstnerisk format og som et samlingspunkt for mye av arbeidet rundt en artist. Samtidig er vi opptatt av alt som skjer rundt musikken i konserter, samarbeid, digitale flater og nye måter å nå publikum på. Så selv om vi er et plateselskap, handler jobben vår i stor grad om å bygge broer mellom musikken og menneskene som kan ha glede av den.
