Mari Skogly er høyskolelektor ved fakultet for samfunn, kunst og medier på Høyskolen Kristiania.(Foto: Høyskolen Kristiania)
Når studentene lærer å høre strukturer, lærer de også å bruke dem – som utøvere, produsenter og låtskrivere.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Mari Skogly, høyskolelektor, Fakultet for samfunn, kunst og medier, Kristiania
Lytting er en sentral egenskap for dem som jobber med musikk. Å trene gehøret er derfor en viktig praktisk disiplin for alle musikkstudenter.
Gehør er noe vi alle har (på et eller annet nivå), og det kan trenes som en ferdighet, på samme måte som vi lærer oss et instrument. Studentene øver på å analysere hva de hører, for å kunne gjenskape eller gjengi et musikalsk forløp. Vi skiller mellom sentrale parameter, for eksempel melodiske strukturer, harmoniske forløp, rytmikk og form.
Utviklingen i gehørundervisningen skjer parallelt med individuell undervisning i studentens hovedinstrument, som kan være vokal, gitar, piano, bass eller trommer, og med fellesundervisning i bandspilling. Studentene får med dette innsikt og trening i teoretiske og praktiske elementer som henger sammen på tvers av flere utøvende emner.
Drastisk endring i arbeidsmåte
På Høyskolen Kristiania har vi en treårig utøvende musikkutdanning Bachelor i musikk – studieretning musiker og artist. Våre studenter spiller i sjangre som pop, R&B, soul, singer/songwriter, rock, metall, country, americana og folk.
For gehørundervisningen nasjonalt er mye av fagstoffet utviklet for studenter innenfor klassiske musikktradisjoner, og noe for jazz-studenter. Derfor jobber vi på vårt institutt med å utvikle og tilpasse materiell, slik at det er relevant for studenter i populærmusikalske sjangre.
Studentene er i endring hele tiden: Undervisningen i videregående skole har endret seg, musikken studentene lytter til og måten de de lytter på, har også endret seg. Da må det didaktiske arbeidet også justeres.
I tillegg har det skjedd en endring i artist/musiker/produsent/arrangør/låtskriver-rollene. Tidligere hadde en person som regel en eller to roller, i dag har studentene gjerne flere roller samtidig. Verktøyene de nå har tilgang på er også drastisk endret. Dette gjør noe med arbeidsmåten deres – de lærer og orienterer seg på en annen måte.
To metoder
Jeg er en erfaren underviser i gehør, men jeg har likevel stadig en drive etter å utvikle undervisningen, og finne nye strategier for å nå frem til studentene. Her presenterer jeg to av dem.
Ledige stillinger
Nashville number system – originalsystemet og varianter for praktisk nytte
Dette er en undervisningsmodell som baserer seg på et system fra countrymusikken i Nashville på 50-tallet. Enkelt forklart er det en metode for å finne akkorder i en låt uten å vite hvilken toneart låten går i (en toneart kan for eksempel være C-dur). Hvis vi kan tenke oss at en vanlig durskala sine toner kalles 1,2,3,4,5,6,7, kan man også tenke det samme om akkordene som tilhører hvert trinn i skalaen. Dette betyr at låtens grunntone og akkord defineres som 1, og at akkorden på femte trinn kalles 5 og så videre.
Mange av populærmusikkens låter følger de samme mønstrene for akkordrekker, så ved å forstå strukturene har man plutselig et veldig nyttig arbeidsverktøy.
Eksempelvis har Coldplays låt «Viva la Vida» fire akkorder som går igjen gjennom hele låten. Ved oppsett som tall ser det slik ut: 4, 5, 1 og 6- (minus betyr moll-akkord). Dersom man spiller låten i C-dur vil da akkordene hete: F, G, C og Am (som representerer akkordene på trinnene i C-durskala).
Jeg har jobbet mye med øvingsmetoder for dette, metoder for å kjenne hva som er låtens grunntone, og kjenne igjen akkordmønster og form. I timene jobber vi med låter som har en tydelig bass. Bassen spiller ofte grunntonen i akkorden og da er det lettere å høre hvilket trinn man er på. Studenter som er bassister har dermed en fordel, fordi de er godt trent i å høre og kjenne igjen basstonen.
Jeg lar studenter hjelpe hverandre ved å forklare hvordan de kjenner igjen ulike mønstre, eller tipse om andre låter som har samme akkordrekke. Som hjemmeoppgave skal alle synge akkordskjemaet mange ganger, med fasiten foran seg. Parallelt med dette setter vi opp oversikt over de vanligste akkordrekkene. Det er jo mange av de samme mønstrene som går igjen.
Siden låter øves inn på bakgrunn av tall-strukturer, så er det lett å flytte låten litt opp eller ned, om det skulle være et behov for å tilpasse til vokalistens stemme. Dette er en av fordelene med Nashville-systemet.
What’s in it for me? – Hvordan gjøre pensum relevant for våre studenter?
Mitt andre pedagogiske prosjekt handler om å bruke låtskriving som en relevant og kreativ inngangsport for å motivere til å lære teori, og å utvikle gehøret.
Ved gjennomgang av ulike temaer i gehørtimene: intervaller (avstand mellom to toner), akkorder, akkordrekker, tonaliteter/skalaer mm., lager vi en låtskrivingsoppgave til påfølgende uke. Hensikten er å gjøre elementene fra undervisningen praktisk og nyttig så raskt som mulig, og kanskje utvikler studentene strategier for låtskriving samtidig?
Konkret kan jeg be studenten ta utgangspunkt i for eksempel akkordrekken fra Coldplays «Viva La Vida», og lage en ny melodi oppå dette, og gjerne også endre tempo og groove. Da bruker de materialet fra timene til noe kreativt, og som en katalysator for egen låtskriving.
Om låten blir bra eller ikke, er ikke så viktig, men håpet mitt er at de blir godt kjent med akkordrekkens klang og kvalitet. Med dette utvikler vi også en god delingskultur i klasserommet. Noen spiller og synger live for de andre, mens andre har et innspilt produsert resultat. Det er viktig at det ikke er krav til at produktet må være ferdig. Små snutter og skisser vises gjerne frem.
Vi kan også drøfte om akkordrekke var et inspirerende utgangspunkt for å lage noe, eller om de trives bedre med å begynne med intervaller eller melodiske tema. Min hensikt er å vise studentene hva elementer fra undervisningen kan brukes til i en kreativ sammenheng.
Begge prosjektene er godt mottatt av studentene, og har bidratt til at det er mer motiverende for dem å jobbe med fagstoffet mellom timene.
Med denne typen faglig utvikling sørger vi for at våre studenter får praktisk undervisning som er relevant for deres arbeidshverdag som musikere og artister.
Gehørfeltet som fagområde er i europeisk sammenheng mest utviklet for klassiske musikkstudenter, naturlig nok, siden de klassiske konservatoriene har en lengre historikk. Jazzutdanningene har også utviklet endel materiale, og nå er det også fremvekst av metodikk i populærmusikalske sjanger. Institutt for musikk ved Kristiania er pådrivere i så måte, og jeg blir stadig invitert av våre kolleger ved andre institusjoner både her i Norden og i andre deler av Europa for å dele vår erfaring og våre metoder.
Som musikkutdanning må vi etterstrebe å forstå studentenes musikalske sfære og interessefelt – samtidig som vi gir dem verktøyene de kanskje ikke var klar over at de trengte.
