
"På Statsraaden Bar & Reception denne torsdagskvelden kjenner jeg det igjen, en gnist og en kampvilje (...) Jeg går hjem med følelsen av at kampen fortsatt er verdt å ta. For slike rom har vi rett og slett ikke råd til å miste."(Foto: Privat)
Musikkterapi er ikke luksus, det er livsviktig helse
– «Det dere musikkterapeuter gjør, er så viktig», hører jeg. Men er det én ting jeg har lært, så er det at det er milevis fra begeistring til bevilgning, skriver musikkterapeut og artist Elin Sofye Rabbevåg.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Elin Sofye Rabbevåg, musikkterapeut og artist
Torsdag kveld klokken 19.00 er det jam på Statsraaden Bar & Reception på Bryggen i Bergen. Jeg ankommer for lydsjekk som en av hovedgjestene som skal åpne kvelden.
Jeg er sliten. Egentlig helt tappet. Når jeg setter meg på barkrakken på scenen med den rosa el-gitaren kommer tvilen: Orker jeg dette? Gitaristen min sitter til høyre for meg, og vi knoter med lyden. Pedaler som ikke vil samarbeide. En gitar som ikke finner plass i miksen. Jeg merker at han blir stresset, og da blir jeg stresset også.
Men gradvis faller ting på plass. Lyden sitter bedre, pulsen senker seg, og fem minutter før dørene åpner strømmer folk inn. Mennesker i alle aldre med gitarbagger på ryggen. En med fiolin, en annen med en ukulele jeg aldri har sett før. Noen har med trommestikker, flere pugger sangtekster.
Noe i meg våkner, kroppen kobler seg på igjen.
Når vi går på scenen, blir det stille. Folk har faktisk kommet for å høre på musikk. Det tar jeg ikke for gitt. Utover kvelden fylles programmet opp med kanskje 20–30 innslag. Etterpå tar jeg en lettøl og kjenner meg lett og glad. Takknemlig for at jeg dro.
Jamkvelden er startet av musikkterapeuter gjennom Gjenklang, som jobber for å skape trygge kulturarenaer for mennesker i musikkterapi, men også for alle som vil delta.
Denne kvelden er vi samlet på tvers. Hvor du kommer fra, eller hva du bærer på, betyr lite. Musikken er limet. Jeg blir rørt av menneskene som går på scenen og deler hjerte og sjel. En mann sier at det er første gang han spiller for et publikum. Senere hører jeg ham si til en venn: «Det er så bra at dette finnes. Det burde vært flere slike møtesteder i denne byen.» Og det er jeg helt enig i.
I jobben som musikkterapeut i et av få rene musikk- og fritidstilbud i kommunen ser jeg hver dag hva slike rom betyr.
Ledige stillinger
Jeg har sett mennesker som nesten snur i døren, men som etter hvert leder grupper, lærer bort instrumenter og starter egne band. Gjennom musikken opplever de fellesskap, mestring og får en pause fra det som er vanskelig. Musikken skaper ringvirkninger langt utover seg selv.
For seks år siden skrev jeg i Bergens Tidende at gode møteplasser kan redde liv. At det er et stort behov for flere tilbud. Det mener jeg fortsatt. Men hva har skjedd siden? Lite.
Opp gjennom årene har jeg møtt hundrevis av mennesker med ulike psykiske helseutfordringer, og jeg har sett hva som skjer når slike tilbud forsvinner på grunn av omorganiseringer eller når prosjektmidlene tar slutt. Steder som har vært livlinjer for mennesker, blir plutselig bare borte.
Samtidig ser jeg også hva disse tilbudene forebygger: tilbakefall, isolasjon og nye innleggelser i psykiatrien. Det har deltakerne selv dokumentert. Dette er lavterskeltilbud som er billige å drifte, men som har enorm verdi – både menneskelig og samfunnsøkonomisk. Det var en kamp den gangen å få tilbudet inn i kulturetaten i kommunen. I dagens økonomiske klima hadde det neppe blitt etablert.
Vi vet at utenforskap og psykiske helseutfordringer er blant våre største samfunnsproblemer. Likevel er det ofte nettopp arenaene som bygger fellesskap, mestring og tilhørighet som forsvinner først når budsjettene strammes inn. Da er det enklere å prioritere tiltak som gir synlig effekt på kort sikt, men på lang sikt er det dårlig politikk.
Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått høre at «det dere musikkterapeuter gjør, er så viktig». Toppene nikker og klapper når det snakkes om helsefremmende arbeid, men regningen er det få som vil ta. Er det én ting jeg har lært, så er det at det er milevis fra begeistring til bevilgning.
Men på Statsraaden denne torsdagskvelden kjenner jeg det igjen, en gnist, og en kampvilje jeg trodde var i ferd med å forsvinne. Jeg dro dit sliten og nær ved å gi opp.
Jeg går hjem med følelsen av at kampen fortsatt er verdt å ta. For slike rom har vi rett og slett ikke råd til å miste.













