"Det Sletthagen egentlig etterlyser er om offentligheten, mediene og orkestrene eller ensemblene skjønner hvilket ansvar de har for å danne neste generasjon inn i den musikalske arven vår, og hvordan vår tids musikk dokumenteres," skriver Knut Skansen i Oslo-filharmonien i deres tilsvar til regissør Robin Sletthagens innlegg "Tik-tokifiseringen av norsk musikkliv" før helgen. (Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen/Oslo-filharmonien)
Oslo-filharmonien: Musikk er lim og helse
Oslo-filharmoniens direktør takker regissør Robin Sletthagen for å sette agendaen: "Han setter fingeren midt i et smertepunkt alle symfoniorkestrene kjenner på hver dag," skriver Knut Skansen.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Knut Skansen, administrerende direktør Oslo-filharmonien
Regissør Robin Sletthagen ytrer seg i Ballade 8. mai om Tiktok-ifiseringen av norsk musikkliv. Om du nå forventer at jeg er uenig med ham, må jeg skuffe deg. Han setter fingeren midt i et smertepunkt alle symfoniorkestrene kjenner på hver dag.
Ja, det er riktig at orkestrene forsøker å nå neste generasjon musikklyttere gjennom sosiale medier – og det må vi nok uansett gjøre. Sletthagens anliggende er snarere dokumentasjonen av fortolkningen som de norske orkestrene gjør av både gamle og nye verk i vår tid. En filharmonisk konsert er som regel noe som skjer i øyeblikket, og siden er den borte for alltid.
Å trene seg opp til konsentrasjon over 40-50 minutters lytting er noe mennesker må vokse inn i, og vi vet mye om den positive effekten av å lytte, både mentalt og fysisk. Enda sterkere er disse effektene om publikum inspireres til selv å ta tangentene og strengene fatt. Musikk er bra for helsen og forebygger mye fandenskap i livet om du deltar. Sang er kanskje det beste eksemplet. Synger du i et kor er du trolig blant de som lever lengre og har mer livskvalitet.
Så tilbake til Sletthagens poeng. Oslo-filharmonien gjør dokumentasjonsopptak av sine konserter. Du vil se at det henger mikrofoner fra taket og foran solisten på hver konsert. Disse opptakene publiseres ikke og er av relativt lav kvalitet, men legges i et arkiv. Musikerne i orkestret lytter til disse opptakene i etterkant og kanskje tiår senere, for å høre hvordan orkestret og dirigenten har fortolket verket tidligere.
Det er riktig at Oslo-filharmonien la betydelige ressurser i å løfte disse opptakene til rene TV-produksjoner under pandemien. Selv om kanalen ofte var Youtube, var produksjonene på et så høyt nivå at de også kan sendes på TV, såkalt transmisjon.
Oslo-filharmonien ble stiftet i 1919, og da radioen og NRK dukket opp på 1930-tallet var det ukentlige transmisjoner fra Oslo-filharmoniens konserter fra Universitetets aula. Orkestret ble siden avløst av Kork (Kringkastingsorkestret, red.mrk.) i 1946.
NRK fortsatte imidlertid å produsere sendinger med Oslo-filharmonien, det Sletthagen kaller konsertfilmer, langt ut på 80- og 90-tallet, særlig under perioden til sjefdirigent Mariss Jansons. Hele landet skulle få glede av nasjonalorkestret Oslo-filharmonien. Og det fikk de, men sånn er det ikke lenger.
I 2025 var det ingen transmisjoner produsert av NRK fra Oslo-filharmonien. Det finnes et NRK-studio i Oslo Konserthus der man i mange tiår produserte slike overføringer, både for radio og TV. Nå står det tomt, og NRK har sagt opp leieavtalen.
Ledige stillinger
Den eneste transmisjonen, eller TV-/radio-sendingen, i 2025 var Oslo-filharmoniens årlige konsert på slottsplassen i august.
Men det var ikke NRK som produserte den, det var Oslo-filharmonien selv. Denne produksjonen er svært dyr. Vi bruker en uke på å rigge scenen, installere teknisk rigg for full TV-produksjon og samarbeider tett med Slottet, Politiet og Oslo kommune for å gjennomføre. Produksjonen er i hovedsak sponset av Wilhelmsen stiftelsen, Sparebankstiftelsen og et mindre tilskudd fra Oslo kommune. Kostnaden ligger på ca. 6 millioner.
Vi har en avtale med NRK om å overføre konserten på NRK1 direkte. Det er vi glade for, og det gjør at musikken når alle som vil høre og den bevares for ettertiden. Rikskringkasteren betaler ca. 150 000 for rettighetene til å sende konserten.
Man kan argumentere med at både NRK og Oslo-filharmonien er finansiert av Staten og at det er greit. Det er det, for så vidt. Men det er først og fremst private penger som gjør det mulig. Det er et tankekors som Staten og NRK bør merke seg.
Det Sletthagen egentlig etterlyser, slik jeg leser hans kronikk, er om offentligheten, mediene og orkestrene eller ensemblene skjønner hvilket ansvar de har for å danne neste generasjon inn i den musikalske arven vår, og hvordan vår tids musikk dokumenteres.
Og da kan du selvsagt spørre, hvorfor skal de dannes inn i den? Jo, fordi i et samfunn av mennesker må det være noe som er felles. Noe som knytter seg til hvert individs identitet, uansett bakgrunn, politisk syn, religion, legning, etnisitet, kjønn og så videre. Om det ikke er noe som alle kjenner seg igjen i eller identifiserer seg med, så løsner alt og det smuldrer opp. Til slutt handler det da om demokratiet.
Musikk har den helt unike egenskapen at den fra livets start til slutt kan skape broer eller lim i samfunnet. Nasjonalsangen er kanskje det beste eksemplet. Og musikken er grenseløs, den kjenner ikke landegrenser, kontinenter eller tidsskiller. Den er dypt human, og er et emosjonelt språk som verbalspråket bare kan drømme om.
Så kjære kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen og kjære musikksjef i NRK, Mats Borch Bugge, la seer- og lyttertall ligge litt, da vel. Vær modige og vit at det Norge vi i dag har er bygget på 1930-tallets erkjennelse. Forgjengeren deres skjønte at det beste vi har – som Staten velger å finansiere – bør komme alle til gode gjennom transmisjoner.
Å bygge dannelse tar tid. Det er kanskje det vår tid trenger mest av alt. Så dere er hjertelig velkomne til å flytte tilbake til NRK-studioet i Oslo Konserthus og dokumentere musikken i vår tid, og gjøre den tilgjengelig for alle som bor i landet.
Staten budsjetterte med en økning i sosialbudsjettet på et milliardbeløp med to siffer foran, til helse og NAV for 2026. Kulturbudsjettet økte tilsvarende med i underkant av 30 millioner.
Når skal samfunnet og Staten skjønne at vi kan forebygge gjennom musikk og kultur, bibliotek og formidling? Alle disse institusjonene formidler historier og erfaringer om hva det er å være menneske i denne verden. Det trenger vi alle sammen, for å ha det bedre og ta bedre valg. Da slipper Staten å reparere i etterkant. Musikk gir bedre helse, det er vitenskapelig slått fast.
Og til slutt – takk til Sletthagen for å sette agendaen.
