Ely Navarro er sosialantropolog, innvandrer og leder mangfoldsatsinger i Stiftinga Hilmar Alexandersen.(Foto: Astrid Skogseth)
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Dette er en kronikk, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.
Av Ely Navarro, kulturkonsulent i Stiftinga Hilmar Alexandersen
Jeg er sosialantropolog, innvandrer og leder mangfoldsatsinger i Stiftinga Hilmar Alexandersen. Jeg jobber som kulturkonsulent og er heldig å ha flinke norske kollegaer som lærer meg mye.
Dette synes jeg Hilmar har gjort riktig: å skape rom for inkludering og samarbeid. Det er fortsatt ikke mange med innvandrerbakgrunn som jobber med formidling av norsk immateriell kulturarv, så jeg kjenner meg både takknemlig og stolt over å være en del av dette arbeidet.
Jeg har ikke vokst opp med norsk folkemusikk rundt meg, og kanskje nettopp derfor ble jeg nysgjerrig da jeg først kom i kontakt med denne tradisjonen. Som fagperson som jobber med immateriell kulturarv, har det vært både utfordrende og lærerikt å nærme meg en kulturarv som ikke er «min egen».
Men hva betyr egentlig det – å eie en kulturarv?
Det å ha en person med utenlandsk bakgrunn i en slik rolle har, etter min mening, bidratt til å løfte formidlingen av norsk kulturarv – sammen med mine kollegaer. Nettverket mitt har også åpnet dører og løftet fram nye norske artister.
Som prosjektleder for «Hilmar verden rundt», sendte vi en folkemusiker, Ingrid Lingaas Fossum, på promoturné i Mexico. Det var et kjempefint prosjekt for å koble en norsk artist med lokale tradisjonsbærere. De hadde aldri hørt om norsk folkemusikk eller musikk spilt med langeleik. Prosjektet vekket stor interesse og ble omtalt i seks lokale meksikanske aviser.
Det å komme utenfra et miljø kan gi et unikt blikk. Som antropolog er jeg trent til å observere, stille spørsmål og oppdage det som tas for gitt. I møte med norsk folkemusikk har jeg sett nyanser, symboler og sammenhenger som ikke alltid er like synlige for dem som er født inn i tradisjonen. Jeg har opplevd det som en styrke, ikke et hinder. Dette er viktige erfaringer som jeg mener bør løftes mer også i det norske folkemiljøet.
Folkemusikk har sitt eget språk. Ikke bare i tekstene, men i selve tonen, rytmen og klangen. Det er et språk som er lokalt – forankret i stedet og historien, i måten stemmen brukes, eller hvordan fela spilles i Trøndelag eller Valdres.
Ledige stillinger
Jeg har ofte sammenlignet dette med Son Jarocho fra Mexico – en annen tradisjon der musikken også er uløselig knyttet til landskapet, kroppen og fellesskapet. Når jeg hører slåttemusikk fra Trøndelag eller Telemark, kjenner jeg igjen den samme dype forbindelsen mellom mennesker og jord som jeg har hørt i Mexico. Samtidig er det ulikt – og det er i denne sammenligningen at jeg har lært mest.
Vi kommer fra ulike språk – ikke bare i tale, men også i musikk. Hvis du har hørt «La Bamba» før, skjønner du mitt språk. Jeg er vant med varme toner med harpe, jarana, gitar og også kraftige meksikanske trompeter.
Da jeg først hørte lyden av hardingfela, syntes jeg den var fremmed – nesten litt skarp. Jeg likte den rett og slett ikke i begynnelsen. Men det var ikke musikken det var noe galt med – det var jeg som ikke var vant til den. Etter tid med lytting og ikke minst å være med i dansen under Hilmarfestivalen, begynte jeg å forstå klangen og rytmen på en ny måte. Jeg begynte å mestre det musikalske språket, og det ga meg en følelse av tilhørighet. Det er en god følelse – å vite at man kan lære noe som før var fremmed, og gjøre det til en del av seg.
Gjennom arbeidet mitt har jeg utviklet formidlingsmateriell som gjør norsk folkemusikk og folkemusikkinstrumenter tilgjengelige for mennesker med ulik bakgrunn. Jeg har laget undervisningsopplegg, bidratt til utstillinger og deltatt i samtaler om hvordan vi kan åpne kulturen for flere. Målet har ikke vært å forandre folkemusikken, men å bygge broer mellom den og nye publikumsgrupper.
Denne reisen har også vært personlig. Jeg har møtt mine egne fordommer – om «det norske», om hvem som har rett til å representere en tradisjon, og ikke minst om min egen plass i denne fortellingen.
Å jobbe med norsk folkemusikk har lært meg like mye om meg selv som om langeleik og bukkehorn. Før jeg begynte å jobbe med Hilmarfestivalen, trodde jeg helt ærlig at nordmenn ikke danset uten alkohol. Det var mine egne fordommer og stereotyper som snakket. Jeg tok feil.
Det finnes levende miljøer hvor folk danser tradisjonelle danser – med glede, og det er trendy nå. Da jeg fortalte dette til venner fra for eksempel Sør-Amerika, ble de overrasket. Der vokser vi opp med folkemusikk og folkedans mer som en naturlig del av hverdagen enn i Norge. Det utfordret ikke bare mine fordommer – det utvidet forståelsen av det norske.
I følge SSB 1. januar 2025 bodde det 965 100 innvandrere i Norge, noe som utgjør 17,3 prosent av befolkningen. I tillegg var det 230 200 norskfødte med innvandrerforeldre, tilsvarende 4,1 prosent. Til sammen har altså 21,4 prosent av Norges befolkning innvandrerbakgrunn.
Dette viser tydelig at mangfold er en del av dagens Norge. Å inkludere personer med innvandrerbakgrunn i formidling av norsk kulturarv gir ikke bare gjenklang i samfunnet – det bygger også broer, skaper fellesskap og gir nye innganger til kulturarven.
Voksenopplæring kan være en nøkkelarena for dette arbeidet. Når vi formidler levende kulturarv som folkemusikk og dans på en måte som er tilgjengelig for flere, skaper vi et sterkere, mer bærekraftig og inkluderende samfunn.
I Hilmarfestivalen jobber vi mye med frivillighet, og mange av dem har flyktningbakgrunn. De har fått oppleve mestring – ikke bare fordi de hjelper til, men fordi de får ansvar.
Det er i ansvarsfølelsen at mestringen virkelig vokser. Når de lærer også om norske tradisjoner, forstår de også mer av de lokale historiene og fortellingene – de som ofte er usynlige om man ikke vet at de finnes. Sammen har vi opplevd musikken, dansen og historiene – ikke som tilskuere, men som deltakere. Og det er nettopp gjennom denne deltakelsen at folk føler seg sett, nyttige og inkludert.
Jeg mener at det burde finnes flere arenaer hvor norsk folkemusikk og -dans formidles i hverdagslige sammenhenger – spesielt i voksenopplæringen. Det burde skrives mer om norsk folkemusikk i læremidler for voksne innvandrere, og hvorfor ikke arrangere folkedans som en treningsaktivitet mellom timene? Det er en lavterskel og inkluderende måte å oppleve levende kulturarv på. Folkemusikk og -dans kan være en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap.
Jeg er en av få kvinner med innvandrerbakgrunn som jobber 100 prosent i kulturbransjen i Trøndelag, en bransje som både er sterk og levende. Det arbeidet vi gjør fortjener mer plass i offentligheten. Vi trenger flere arenaer for å dele erfaringer, lære av hverandre, og utvikle tradisjonene videre – sammen.
For norsk kulturarv tilhører ikke bare én gruppe – den tilhører alle som bor her. Men da må vi også åpne dørene og dele den med flere, både i ord, i kropp og i musikk.
