(Foto: Brian Cliff Olguin)
Takk for at jeg fikk danse med ulver
Er dette farvel? Nå har det altetende Ulver begått nok et popalbum, og det kan være bandets siste. Vår anmelder er ikke uberørt.
Anmeldt: ULVER – LP (vinyl, CD og digital utgivelse) – «Flowers of Evil» 
«Ulver var: Ole Alexander Halstensgård, Kristoffer Rygg, Jørn H. Sværen og Tore Ylwizaker.» Dette ordet, var, på baksida av omslaget til bandet Ulvers kanskje siste plate, gjør meg usigelig melankolsk. Ulver were. Dette bandet framstår som om de aldri gjør noe tilfeldig: De legger stolthet i presise, mystiske bilder i tekstene, dyre laserproduksjoner, i reine lydorgasmer i de mange sjangerne de glir som spøkelser inn og ut av. Så da må vel også hvert ord, hvert punktum i omslaget ses som en beskjed til oss? Det luftige preludiet på første spor løfter meg inn i plata før det dunker avgårde, det kjennes som å lese et avskjedsbrev.
Kjære alle sammen
One Last Dance ramser opp korte observasjoner av livet på jorda, alt langs dette bandets interessetråd, la meg sammenfatte det hele, på et fattigere norsk: Kjære alle sammen. Her er vi igjen. Gud er i himmelen, mens du er på jorda, vi er dyr, noen lanserte en evig krig, vi bærer barna våre, arbeider, vi sover og varmer oss på hverandre, hva annet kan vi gjøre mens verden brenner? Kristoffer Ryggs stemme leder ulveflokken, han har vært der siden bandet var et lite blackmetallbarn. Den sterke, autoritære barytonen avslører sjatteringer av egne følelser. Stemmen er nærere, noe tørrere, i en produksjon som gir mere rom enn jeg har hørt tidligere. Så dukker ei samplemåke opp, langt bak. Du veit; 80-tallet, ikke cheesy, den er malt med akvarell, den måka.
Trafficking og atombomber
Etter dette skal vi innom Hviterussland/Russland og skjebner som den i Lukas Moodyssons «Lilja 4-ever». Vi skal innom Waco i USA, 1993 – hvilket annet band kunne laget popmusikk av historien om en dødssekt? Vi skal til Little Boy – en sang med samme tittel som atombombene som ble sluppet over Hiroshima. På den ene sida hamrer både tekst og instrumenter slagordlike inntrykk knytta til historiens tragedier – det kunne blitt platt – men så spenner de opp Narcissus, døperen Johannes, og hjernen min er aktivert for å fylle mellomrommet i denne assosiasjonsleken. Før kontrollert mørke chantes inn igjen, flerrer oss inn i vrengende gitarer. Blå toner, som fra en ung Alan Wilder og Martin Gore, vinker til oss fra andre sida av Depeche Mode gjennom lydlagene, som i Hour of the Wolfs rolige partier. Om vi skal fortsette referanseleken, er nok Ulver ganske opptatt av Frankie Goes to Hollywood og Ultravox, men jeg hører også småarrogante Duran Duran.
Denne plata har en rekke musikalske venner lista opp som gjester, og det kan hende Anders Møllers trommer har sitt å si inn i denne varme, presise, tørr på toppen, sexy i bånn-lyden. Poprittet i perkusjon og gitarer driver på, varmt og fengende, soul-stemmene til Mimmi Tamba og Sisi Sumbundu slår inn som lette pek mot himmelen slik gode korister gjerne løfter popsanger.
Nostalgien tar oss
Vi skal også til Norge, 35 år siden. På overflaten synger Rygg om gode, gamle tider, med gamle plater som spinnes, for en deilig tid. Vondere tekstlinjer og en ulv av en gitar (Stian Westerhus) tar over – det er aldri bare slik du først tror. I tillegg til åpningssporet liker jeg nok Nostalgia, og Machine Guns and Peacock Feathers, best, de er sanger med både sterke hooks og noen uløste gåter for lytteren.
Mysteriene kan gi plata litt ekstra levetid – og kanskje trenger en Ulver-fan at det varer litt nå? Dersom det virkelig er slik at dette Ulvers siste, er de et voksent band som gir seg på formtoppen. Denne plata følger opp popmesterstykket deres «The Assasination of Julius Caesar». Dén var hakket mer medrivende i sine historier og overbevisende, vakre pop. And yet: bandet drar i sitt eget handlingsrom innafor rammene de har gitt seg sjøl. Etter nesten 30 år som idé har vel Ulver fått hamskifternes styrke. Det er nok denne styrken som gjør at de akkurat såvidt unngår klisjénes hengemyr, og kommer enda litt nærmere lytteren. Jeg ser for meg at jeg åpner brevet igjen, leser: «We are wolves under the moon (…) We’re ready to go / One last dance / In this burning church.» Den brennende kirka. Et bilde på den verden dette bandet så gjerne snitter opp, kutter med brei synth og litterære grep tvers igjennom, snip snip, gjennom dekket, så alt det råtne, menneskenes feilgrep, tyter fram i snittet.
Enkelte stykker musikk føles mer intense, viktigere å komme nære, i pandemiåret. Sjøl om popsjokket ikke er like sterkt og overraskende som på deres forrige, kjennes Ulvers «Flowers of Evil» som ei sånn viktig 2020-plate. Vi går med nervene utapå, og artister som Ulver, som har mørket i siktet, treffer.
