(Foto: Niklas Berglund)
Velklingende, men forsiktig Draumkved
PLATEANMELDELSE: Kim Rysstad har en trygg og varm stemme. Sammen med komponist Jon Øivind Ness har han skapt en velklingende, men også litt forsiktig nytolkning av Draumkvedet.
Som folkemusikksanger er Rysstad unik i Norge. Han har en ullgenser- og tékoppvarm framtoning som gjør seg godt på TV og i radio, samtidig som han sitter inne med dyp innsikt i folkesangens særegne intervaller, intonasjon og melodiføring.
Platecoveret til Rysstad/KORK/Christian Eggen (Foto: Gram)
Han er kanskje mest kjent for velprodusert og litt glatt kvedarpop, men det slett er ingen lettvint-utgave av Draumkvedet vi får servert på denne innspillingen. Prosjektet er gjennomtenkt og helhetlig, og Rysstad står på trygg estetisk grunn. Tekstgrunnlaget er Motke Moes rekonstruksjon av diktet fra 1890, og Rysstad holder seg tett på Draumkvedet-melodiene som folkemusikksamler Ludvig Mathias Lindemann nedtegnet på 1800-tallet.
Det er tydelig at Rysstad ser seg selv i forlengelsen av en aktiv kveartradisjon, og skriver i presseteksten at han behandler materialet «fritt etter Ellen Nordstoga, Agnes Buen Garnås, Berit Opheim Versto og Sondre Bratland». Dette betyr at han holder seg nærmere grunnmaterialet enn det for eksempel Arne Nordheim eller David Monrad Johansen gjør i sine Draumkvedet-utlegninger. Samtidig gir det ham frihet nok til å variere melodiene etter hvert som verket skrider fram, uten at folkemusikkpurister skal måtte rynke på nesa.
Middelalderballaden Draumkvedet står helt sentralt i norsk folkediktning. Den oppsiktsvekkende historien om Olav Åsteson som sovner på julaften og først våkner igjen på «trettendagen» (6. januar etter vår kalender), har fascinert i århundrer.
Dante Alighieris Den gudommelige komedie er den aller mest kjente beretningen om en levende person som blir gitt innsikt i livet etter døden. I dette bildet regner det ild på fortapte sjeler. Det er mange likhetstrekk mellom Olav Åsteson og Dante. (Foto: Wikimedia. Illustrasjon: Gustav Doré (1832–1883))
Og det er ikke småting Åsteson opplever i sine «draumar mange». Først er han «neatt på svarte deikje» hvor han får demonstrert hva helvetes pinsler innebærer. Så må han kjempe seg gjennom tornekratt og våte myrer og klatre opp «Gjallarbrui», som voktes av en slange, en hund og en okse, før han endelig kommer opp til «Himmelreikje».
I Brokksvalien møter han Sankte Såle-Mikkjel – altså erkeengelen Mikael – som på dommens dag veier menneskenes sjeler på sin vekt. De rettvise skal til Jesus Krist. De syndige tar Gutte Gråskjegg, og hos han vil ikke Åstason havne. Han har nemlig sett at det er «heitt i helvite, heitere hell nokon hyggje». Beskjeden er klar og illevarslende: lev rettvist og etter kristendommens bud i dette liv – «for sanning sårar på domedag».
Sjeleveiingsmotivet stod helt sentralt i europeisk kirkekunst i middelalderen, og gis også stor plass i Draumkvedet. Beskjeden er klar og illevarslende: lev rettvist og etter kristendommens bud i dette liv – «for sanning sårar på domedag». Illustrasjonen er fra et fransk 1300-tallsmanuskript. Hentet herfra. (Foto: Det franske digitale biblioteket Gallica)
De såkalte visjonsdiktene beveger seg i mytekretsen utenfor de sanksjonerte kirkelige beretningene og var med på å menneskeliggjøre og forklare de hellige mysteriene. Middelalderens befolkning var jo ikke spesielt stø i Bibelens latin, og så nok med en viss skepsis på prestene som stod foran alteret og «les upp lestine lange», som det synges i en av Draumkvedets strofer. Visjonsdiktene hadde altså en enorm innflytelse på det som ble vår forestilling om det hinsidige. Hva som egentlig skjer i himmel og helvete er det jo egentlig ikke er så mye dekning for i Bibelen. Unntaket er kanskje Johannes åpenbaring, som også er selve ur-visjonsdiktet i vår litterære kultur.
Det norske Draumkvedet bærer med seg elementer fra øvrig europeisk visjonsdiktning, men har også en distinkt lokal koloritt som vitner om den sterke muntlige tradisjonen i Øvre Telemark, der Draumkvedet-tradisjonen stod spesielt sterkt. 1800-tallets folklorister interesserte seg naturlig nok for dette materialet, og i løpet av noen tiår ble det samlet inn og dokumentert mer enn 600 strofer knyttet til balladen. 52 av dem endte opp i Moltke Moes rekonstruksjon, som på det tidlige 1900-tallet ble et sentralverk i norskdomsbevegelsen og essensiell lesning i skolen ved siden av sagaene, Wergeland, Ibsen og Bjørnson.
Det er nå lenge siden Draumkvedet var folkelesning, og balladen har kanskje glidd litt ut av allmenhetens bevissthet (på samme måte som resten av den litterære kanon). Det er derfor ærbart at en artist med såpass stort kulturelt nedslagsfelt som det Rysstad har, begir seg i kast med denne vektige tradisjonen.
Rysstad synger balladen med en teknisk kontroll, trygghet og ro som man bare kan få ved å jobbe systematisk med et materiale over mange år. Han hadde sin første solokonsert med Draumkvedet i Vigelandmuseets store klangrom tilbake i 2015. Siden den gang har han sunget Draumkvedet fast på trettendagen.
Ledige stillinger
Kim Rysstad og Kork under NRKs Stjernekamp i 2019. (Foto: NRK/Julia Marie Naglestad.)
Denne orkesterversjonen er et samarbeid med komponisten Jon Øivind Ness, Kringkastingsorkesteret og dirigent Christian Eggen. Den ble framført i en tidlig forkortet utgave på NRK TV i 2016, og ble i 2019 utvidet til å omfatte alle av Moes 52 strofer. Denne komplette versjonen hadde premiere i NRK Radio 6. januar 2020, og ble sluppet som album på Rysstads eget plateselskap Gama! Records, på trettendagen nå i den konsertfrie koronavinteren 2021.
Kringkastingsorkesteret og Eggen spiller sylkvasst, og Ness’ mikrotonale modernisme kontrasterer fint med Rysstads mer tradisjonsbundne melodier. Ness’ rike klanglandskap plasserer innspillingen like naturlig ved siden av Arne Nordheims musikkteaterversjon fra 1994 eller Ragnar Søderlinds kirkeopera fra i fjor, som Sondre Bratland og Agnes Buen Garnås mer konvensjonelle tolkninger.
Kanskje er det disse sammenligningene som gjør at jeg synes denne versjonen av Draumkvedet, tross all sin velklang, blir litt forsiktig. Jeg savner rett og slett det kosmiske dramaet om engler, djevler, himmel og helvete som brettes ut i teksten. Rysstad ligger jevnt i mezzoforte de 32 minuttene stykket varer – nesten uansett hva Åstason opplever.
Jeg er klar over at dette naturligvis er et bevisst estetisk valg. Dessuten er Draumkvedet en beretning fortalt i etterkant av hendelsene, og ikke en historie som følges mens de utfoldes, så det finnes altså god dekning i teksten for en litt distansert tolkning uten de helt store dramatiske høydepunktene.
Jeg sitter likevel tilbake med en følelse av at innspillingen kunne blitt langt mer gripende om Rysstad hadde tillatt seg litt mer dramatisk nerve og et litt større emosjonelt register.
