Musikkvalget 2021: – Kulturen har vært selfiestick for ministeren lenge nok nå

Daglig leder i Oslo Kru gleder seg til regjeringsskifte. Men skjønner ikke hvorfor Kulturrådet spør henne om hvem hun anser som målgruppen til André Rieu.

Anne Cecilie Winther er blant dem som har spurt og spurt, høyere, om hvorfor noen grupper i kultur- og opplevelse skulle støttes og andre ikke i tida siden mars 2020. Sammen med andre scenetekniske grupper har hun på vegne av Oslo Kru etterlyst sosiale hensyn ved flere korsveier. Hun er også å høre i Ballade radios siste podkastepisode, om vedvarende krisestemning. På tide at hun får si sitt om hvem som bør styre kultur-Norge, da:

– Fortsatt Venstre-styrt Kulturdepartement, eller vil du ha regjeringsskifte?
– Haha! Det er neppe en godt skjult hemmelighet at jeg ønsker meg – og gleder meg til – regjeringsskifte. Kulturnæringen har vært selfiestick for den nåværende kulturministeren lenge nok nå.

– Hvem bør styre KUD og hvorfor, hvis du begrunner ut fra hensyn til musikken, publikum og bransjene rundt?
– Det fine med den kommende regjeringen er at det er flere gode alternativer! Både Anette Trettebergstuen (AP) og Freddy Øvstegaard (SV) seiler opp som utmerkede kandidater – fellesnevneren for de begge er at de fremstår genuint åpne for å ta til seg kunnskap om et særs sammensatt og uoversiktlig felt man ikke kan forvente at noen enkeltperson har full oversikt over – og ydmykhet til å anerkjenne nettopp det, at det er viktigere å lytte til andres stemmer enn å foretrekke å høre sin egen. Tenker man kommer langt med det, jeg.

– Hva er det viktigste å beholde eller rydde vekk av statlige tiltak for å komme opp og stå etter koronakrisen?
– Her skal jeg være navlebeskuende, det er tross alt egen navle man kjenner best. For Oslo Kru som arbeidsgiver for mange mennesker, og underleverandør til (i en normal verden) hovedsakelig større arrangementer, er forutsigbarhet det absolutt viktigste. Å ikke kunne gi ens ansatte sikre svar på hvordan neste måned kommer til å se ut er utslitende i absolutt alle ledd, og gjør det vanskeligere å holde på kompetansen vi har behov for etter pandemien.

– Av kulturkrisepakken er det kompensasjonsordningen vi har hatt mulighet å søke på, og innretningen og fordeling av midlene i denne ordningen er forutsigbar som et aprilvær på høyfjellet. Innretningen og søknadsprosessen har for hver omgang blitt mer og mer mystisk og virkelighetsfjern, uten at departementet eller Kulturrådet har gitt noen troverdig forklaring på hvorfor. I siste runde ble også underleverandører bedt om å uttale seg om både målgruppe (rulletekst PLUSS spesifisering) i tillegg til kulturuttrykk per arrangement vi søkte kompensasjon for. Jeg innrømmer gjerne at jeg hadde en viss galgenhumorglede av dette da jeg tastet på Altinn i nattetimene før fristen gikk ut (og ber her offisielt om unnskyldning for alle de som ble klassifisert som «gubberock»), men hvorfor i alle dager Kulturrådet mener det er relevant å vite hva Oslo Kru som riggleverandør anser som målgruppen til André Rieu, kommer jeg aldri til å skjønne.

– For å oppsummere: rydde vekk unødvendig byråkrati, være raskere på labben med å informere om hvilke tiltak som kommer til å gjelde for kommende måneder, og realitetsorientere innretningene med bransjene innretningene er ment å treffe.

– Kulturministeren har selv sagt at det var mye å lære om et sammensatt felt da han tok over ved inngangen til koronakrisen. Interessegrupper mener selv de har falt forskjellig ut i støtteordningene, og Kulturrådets analytikere uttalte i Ballade at koronastøtten er en ny måte å innordne norsk kulturpolitikk på. Hvordan vil du beskrive kulturpolitikken i 2020 og 2021?
– Kulturministeren hadde evig rett i at det var mye å lære, og det var jo et heidundrandes år å skulle overta dette departementet på – at det ikke var tidenes enkleste jobb råder det nok full enighet om. Allikevel forundrer det meg at den kommersielle kulturnæringen og alle arbeiderne på scenegulvet fortsatt fremstår som et stort, hvitt felt på det kulturpolitiske kartet. At man ikke visste om oss i utgangspunktet er greit nok, det er på mange måter the name of our game, men halvannet år etter pandemistart skulle man tro at forståelsen for at det faktisk er ekte mennesker som har som en helt ekte jobb året rundt å bygge scener, henge trosser og rigge PA var noe mer tilstedeværende, og at det var en tydeligere politikk på å bevare hele næringskjeden i norsk kulturliv, også opp mot de andre departementene som forvalter ordningene folka våre er avhengig av.

Når det gjelder spørsmål om hvem som har talt musikkens sak best, om enkeltsaker som er viktigst i valget og om det trengs en stortingsmelding om musikk, svarer Winther slik:
– For alle disse tre spørsmålene skal jeg ta mitt eget råd om å lytte mer og mene mindre når jeg ikke har grunnlag for å vite hva jeg snakker om. Oslo Kru rigger scener og teknisk produksjon, og selv om Kulturrådet gjerne vil vite hva vi tenker om målgruppe og kulturuttrykk skal jeg begrense synsingen til søknadsskjemaet i Altinn, og heller følge med på hva de som har grunnlag til å mene noe om dette uttaler seg om.