Only Connect 2016 er både åpen og kompakt. I tillegg fremprovoserer festivalen stadig radikale spørsmål om samtidsmusikkens tilstand. Er det bare en styrke, lurer Emil Bernhardt.

Only Connect. Stene spiller Crane Foto: nyMusikk / Henrik Beck

NyMusikks hovedsatsning i Oslo, festivalen Only Connect, har etablert seg med tyngde og selvtillit. Uten å ha stivnet i formatet, fremsto også årets utgave, den femte i rekken, med bevisst programmering og solid gjennomføring. Heller enn å videreføre strukturen med tema (i fjor kretset man om begrepet «dybde»), hadde nyMusikk-leder Anne Hilde Neset i år valgt å samarbeide med festivalen Tectonics, ledet av kurator og dirigent Ilan Volkov. Resultatet ble en samling som både var uttrykksmessig utvidet, og tids- og stedsmessig konsentrert; det hele foregikk over to kvelder i Oslos nye kulturslott, Sentralen.

Hva skjer her, hvordan forholde seg nå, hvordan tenkes det i denne sammenhengen, hva sier dette verket om helheten og om den nye musikken som levende (eller død) kunstform i dag? Osv. osv.

I år som i fjor er hovedinntrykket en festival som med genuint personlig engasjement og overskudd fra ledelsens side i stor grad får til det den ønsker. Det er også imponerende hvordan Only Connect igjen har løst en utfordring nyMusikk – og samtidsmusikkmiljøet generelt – har slitt med, jeg hadde nær sagt, til alle tider: Oppslutningen fra publikum. I år som i fjor strømmet folk til konsertene, det var tilløp til trengsel ved inngangene, og salene ble fylt opp før man så mye som rakk å bla om i programheftet. De to kveldene forløp i det hele tatt med god stemning, og kritisk iver og undrende nysgjerrighet preget praten i baren, i alle fall så langt jeg kunne oppfatte.

Anne Hilde Neset Foto: nyMusikk / Henrik Beck
Anne Hilde Neset Foto: nyMusikk / Henrik Beck

Intensitet og uomgjengelig refleksjon
Det mest berusende for min del er da også hvordan Only Connect stadig får en til å stille spørsmål rundt samtidsmusikkens rolle og status. Det går ikke et innslag uten at jeg blir sittende å gruble: Hva skjer her, hvordan forholde seg nå, hvordan tenkes det i denne sammenhengen, hva sier dette verket om helheten og om den nye musikken som levende (eller død) kunstform i dag? Osv. osv. Når festivalen makter det, sier det på den ene siden noe om intensitet, som skal forstås som et honnørdord. På den annen side må jeg tilstå at spørsmålene følges av en viss ambivalens: For hvor fruktbart og utbytterikt er det, når alt kommer til alt, å kverne rundt i denne selvutspørrende spiralen? Er disse spørsmålene, til tross for sin uomgjengelighet, virkelig alt jeg skal sitte igjen med når applausen runger? Selv har jeg gått opp tråkket tilstrekkelig antall ganger til at jeg etterhvert begynner å lure på hvor mye gull som egentlig finnes i enden av refleksjonen. Like fullt er den altså uomgjengelig.

Motsatsen er kanskje, kunne man innvende, å kjenne etter selv. Spørre seg hva en synes, felle dommen – og akseptere utfallet. Men så melder tvilen seg igjen: For til tross for en helhet som etterhvert virker overbevisende, er det ikke til å komme fra at et stort antall enkeltverk fremstår som svake og uklare, motsandsløse, ja kjedelige. Hvilken interesse har i tilfelle slike påstander?

Only Connect: Oslo-Filharmonien Foto: nyMusikk / Henrik Beck
Only Connect: Oslo-Filharmonien Foto: nyMusikk / Henrik Beck

Jubel og undring
Kontrastene er riktignok til stede, og på den ene siden er det til å juble over når et så godt orkester som Oslo-Filharmonien, med stort overskudd under åpningskvelden kan urfremføre et så sprudlende og virtuost verk som Øyvind Torvunds Sweet Pieces – med Håkon Stene og Øystein Moen som forrykende solister på henholdsvis perkusjon og synthesizer. NyMusikk hadde her gjort en kuratorisk bragd – og Filharmonien klokt kjent sin besøkelsestid: Spenningen i møtet mellom høykulturell institusjon og et uvant, men søkende publikum var til å ta og føle på i den storslagne Marmorsalen. Det var rett og slett fantastisk, og det kunne ikke ha skjedd i Konserthuset. På den annen side er det nesten ikke til å tro når en likeså fullsatt marmorsal kvelden etter lytter tilsynelatende henført til en musikk som i beste fall pirrer sansen for kuriosa. Jeg snakker om serien av klaverstykker av den etiopiske nonnen Emahoy Tsegué-Maryam Guèbrou. De ble fremført av Maya Dunietz, som – som pianist – knapt hadde passert opptaksprøven til en middels norsk musikkskole. (Som stemmekunstner i diverse konstellasjoner var hun derimot på et helt annet nivå.)

Hva er det som skjer her? Handler det bare om å ha åpne ører slik Anne Hilde Neset innstendig oppfordret oss til – før et drøyt sekstimer langt strekk av konserter satte inn lørdag ettermiddag? Tja, jo, arbeidet med og mot den åpne lyttingens holdning er ikke noe vi ganske enkelt kan velge bort. Samtidig er idealet om åpne ører ikke tilstrekkelig for å fange inn hva som skjer i møtet mellom musikken og en lytter. Og når en festival som dette kan programmere verk som er så svake som de ovenfor nevnte – og jeg kunne føye til de tre første som Oslo-Filharmonien lot åpne hele festivalen (Esoteric Mass av Bergrún Snæbjörnsdóttir, Come Back Soon av Jim O’Rourke og A Large House av Cassandra Miller) – tenker jeg at det er et arbeid å gjøre i forståelsen av grunnleggende forandringer i musikkfeltet – hvor håpløst uendelig en slik oppgave enn måtte fortone seg.

Only Connect Fra åpningskvelden Foto: nyMusikk / Henrik Beck
Only Connect Fra åpningskvelden Foto: nyMusikk / Henrik Beck

Atmosfære og struktur
Jeg skal gå litt mer nøkternt til verks. Et mulig analytisk skille, som jeg også var inne på i omtalen av fjorårets festival, går mellom en musikalsk tilnærming hovedsakelig preget av stemning og atmosfære, versus en der struktur og artikulasjon står i forgrunnen. Dette handler ikke bare om idealer og arbeidsmåte hos komponisten, eller formater for fremføringen (f.eks. noter og avgrenset varighet versus åpne former og installasjonsrom el.l.). Det handler også om en inngang for lytteren.

Slik Karlheinz Stockhausen, i diskusjonen om et serielt verk, en gang beskyldte filosofen Adorno for å lete etter ei høne i et abstrakt maleri, kan det virke som en sperre febrilsk å søke etter detaljer og grep i en tekstur som kanskje aller helst bare vil flyte forbi lik landskapet sett fra et togvindu. Her handler det mer om å sette seg tilbake og gi seg hen – med åpne ører, som det altså heter. Selv er jeg glad i å reise med tog, ikke minst på grunn av utsikten, men i konsertsalen og i møte med musikken, trekkes jeg nok snarere mot strukturen og komponistens forsøksvis artikulerte utsagn. Kommer jeg på sporet av dem, blir jeg sjelden sliten, snarere engasjert på en selvforglemmende måte. Men på Only Connect glemmer jeg ikke meg selv, i alle fall ikke så ofte.

Christian Marclay Foto: nyMusikk / Henrik Beck
Christian Marclay Foto: nyMusikk / Henrik Beck

Mellomfenomener
Nå skal det sies at struktur og atmosfære, slik de er antydet her, selvsagt er ytterpunkter. Improvisasjonsformen – som også var godt representert – befinner seg for eksempel i et interessant grenseland. Her går hengivelse og utforskning, stemning og materialarbeid hånd i hånd, i alle fall for utøveren, og i beste fall også for lytteren. Enkelte fine eksempler på sistnevnte variant fantes, og særlig Christian Marclays økt på lørdag, blant alt fra grytelokk til sykler og kleshengere, traff den underlige balansen mellom uforutsigbart kaos, grensende til ingenting, og et uvisst univers for det åpnede øret å utforske.

Only Connect Foto: nyMusikk / Henrik Beck
Only Connect Foto: nyMusikk / Henrik Beck

Mer monotont og forutsigbart ble det for min del under Hild Sofie Tafjords store installasjon Mural II for ulike brassband. Her var vi tilbake til et gitt, og temmelig raskt oppfattet konsept i form av et stort anlagt og etterhvert overveldende crescendo. Klangen fikk ese ut og oppfylle seg selv, riktignok på en velformet og organisk måte og ikke uten øyeblikksdetaljer underveis. Muligens ikke mindre statisk, men samtidig med en ubestemmelig, nesten uhyggelig undertone låt det med strekket til den østerrikske komponisten Klaus Lang. Halvt med ryggen mot salen, alvorlig formet og nøyaktig hørt, i et lys som minnet om støvet mahogny, stavret han seg gjennom en halvtimes skumrende økt på trøorgel.

Klaus Lang Foto: nyMusikk / Henrik Beck
Klaus Lang Foto: nyMusikk / Henrik Beck

Noterte verk
Av mer tradisjonelt notert musikk kunne man også skille mellom den som dyrker det gitte og åpner en atmosfære, og den som snarere artikulerer, griper fatt i og bearbeider et utgangspunkt. I første kategori kommer amerikanske Catherine Lambs ytterst krevende studie i mikrotonalitet og renstemming, Parallaxis Forma, et fascinerende strekk med liggende toner over nærmere 40 minutter, imponerende fremført av Ensemble Neon. Som hos Lang, var det også her en tidvis sitrende og egenartet intensitet, et svakt uforklarlig snev av noe uoppløst og stramt til tross for den statiske teksturen. En liknende kvalitet sliter jeg med å finne hos britiske Laurence Crane, selv om stykkene hans har strammere profilerte ideer, ofte riktignok i repeterte formasjoner, og som regel er av kortere varighet. Asamisimasa fremførte et fint sett av ham etter orkesterkonserten, noe som også antydet en effektiv kontrast i programmet.

Ensemble neoN m- Stine Janvin Motland Foto: nyMusikk / Henrik Beck
Ensemble neoN m- Stine Janvin Motland Foto: nyMusikk / Henrik Beck

Del og helhet
Dermed er vi inne på en annen distinksjon som dukker opp gjennom festivaldagene, nemlig spennet mellom enkeltverk og helhet. Only Connect lyktes også i år med å skape en sammenheng der verdien av helheten langsomt står frem, eksempelvis som i den nevnte overgangen mellom orkester og ensemble, eller i overgangen fra Klaus Langs underlige gammelmodighet i den prektige Forstanderskapssalen, til Christian Marclays skraphandleraktige loppemarkedsbilde på samme scene. En annen kontrast går videre mellom Lambs langstrakte mikrotonale landskap, og det som for meg blir en etterlengtet oppstrammer av struktur, fremfor alt gjennom Kristine Tjøgersens verk Travelling Light 2. Det er for fløyter, klarinetter, saksofon, gitar, cello, fiolin, perkusjon og klaver, om jeg ikke husker feil, og det formelig sitrer av kompositorisk talent fra første til siste takt. Huskomponist for det imponerende Ensemble Neon, Jan Martin Smørdal, gir også mye å tygge på i verket My Favorite Thing 2. Ja, begge disse stykkene har i det hele tatt kvaliteter som jeg ofte savner i de langdryge dronene – der åpen hengivelse for min del ofte ikke leder andre steder enn til irritasjonen.

Only Connect: Paal Nilsen-Love Foto: nyMusikk / Henrik Beck
Only Connect: Paal Nilsen-Love Foto: nyMusikk / Henrik Beck

Kaos og intimitet
Som en tredje akse, kunne vi med litt velvilje trekke distinksjonen mellom storslagent kaotiske elementer, ofte i støyende improvisatoriske sett, og mer innadvendt, raffinert klang- eller lydkunst.

Hvis duoen Paal Nilssen-Love og Otomo Yoshihide representerer det første, med en like kaotisk som fascinerende økt på den ene siden, står lydkunstner Espen Sommer Eide, med performancen Dead Language Poetry på den motsatte enden. I det såkalte Velvet, som til tross for smekker design absurd nok skjemmes av støyen fra buldrende lufteanlegg, leverte han en sober økt med finstilt lyttende lyder lørdag kveld. Sommer Eide er utvilsomt nyansert i lyduniverset, selv om jeg iblant spør meg om ikke selve lyden blir selvtilstrekkelig og skygger for et sofisitikert tankeinnhold som, ifølge programmet, riktignok ligger bak.

Espen Sommer Eide Foto. nyMusikk / Henrik Beck
Espen Sommer Eide Foto. nyMusikk / Henrik Beck

Diskursivt potensial
I det hele tatt har Only Connect uten tvil noe å gå på i utviklingen av festivalens diskursive element. Jeg tror det finnes et ennå ikke eksplisert refleksjonspotensial i overgangene mellom de ekstremene jeg har forsøkt å antyde. Det kom i alle fall aldri til overflaten i samtalen mellom festivallederne og komponistene Laurence Crane og Catherine Lamb, som dessverre bare endte opp i en fomlete utveksling av selvfølgeligheter.

Totalt sett blir det altså atter en gang spørsmålene som står igjen etter årets Only Connect. Det er vel og merke spørsmål og funderinger som er drevet frem og holdt oppe av en festival preget av genuin energi, et personlig engasjement og en smittende overbevisning som tross alt er og blir denne kunstens være eller ikke være. Anne Hilde Neset og Ilan Volkov hadde funnet sammen i et format som både befestet Oslofestivalens tyngde og soliditet, samtidig som rommet var åpnet opp. Og jeg holder det ikke for usannsynlig at det nettopp var åpningen som befestet inntrykket av integritet. Det tjener festivalen til ære, og antyder samtidig en håpefull fremtid.

Publisert:

Del: