– Musikk og liturgi er to alen av samme stykke. Begge setter deg inn i en tidsopplevelse som åpner for flere tider på én gang, sier musikkforleggernes æresprisvinner, Trond Kverno.

Trond Kverno, © Musikkforleggerprisen / Michael Ray

I fjor ble Trond H. F. Kverno feiret for sine 70 år med et fyldig festskrift om hans betydning for norsk kirkemusikk. I år fikk han Musikkforleggernes ærespris. Det er ikke tid for å være beskjeden:

– Jeg føler at nå, endelig skjer det et eller annet, sier han.

Professor Kverno er heller ikke mest kjent for beskjedenhet, men for klar tale der det dreier seg om hans eget fag:

– Kirkemusikken er som en av de best bevarte hemmeligheter i norsk kulturliv. Den er ikke konform i noen retning. Avantgarden synes ikke vi er avantgarde nok, og for kirkefolket blir ny musikk ofte regnet som vanskelig. Kirkemusikken har falt mellom flere stoler. Jeg tror jeg nå får kred for å ha holdt på med kvalitet hele tiden – for at jeg ikke har veket av fra kursen. Jeg vil aldri gi akkurat det som er forventet til kirken, sier han.

Kverno står for noen av de mest brukte melodiene i norsk gudstjenestepraksis.

– Det er viktig å holde høyt som et kvalitetskriterium for kirkemusikk at denne musikken skal man helst orke å høre for førtiende gang eller på trettiende året. Det er en kvalitetstest som bare tida kan gi, fastslår komponisten som også har flere melodier enn de aller fleste i den bejublede bruksboka som heter Norsk salmebok.

Trond Hans Ferner Kverno Foto: Cantando.

Trond Hans Ferner Kverno Foto: Cantando.

Musikk i tjeneste
Som en illustrasjon av at det har skjedd store endringer i forholdet mellom kirkemusikk og øvrig kunstmusikk, forteller æresprisvinneren at det i sin tid ikke var aldeles enkelt å få opptak i Norsk Komponistforening med bare kirkelig produksjon på merittlista.

I våre dager er det likevel mulig å lese utsagn som disse: ”I hele etterkrigstiden har representanter for kirkemusikken ligget i forkant av utviklingen i norsk musikkliv, samtidig som komponister fra denne delen av musikklivet har oppnådd en høy grad av popularitet blant musikere og tilhørere.”

– Skyldes dette kanskje at spennet mellom krav om nyskaping og krav om bruksvennlighet og slitestyrke er stimulerende? Vi har flere høyt anerkjente komponister som har holdt på en trofasthet mot en kirkelig tjeneste. Egil Hovland, for eksempel?

– Det er klart det er et stimulerende spenn! Nå har jeg riktignok gått motsatt vei av Hovland. Han startet modernistisk og beveget seg etter hvert tilbake mot egen bedehusbakgrunn, musikalsk sett.

Det var under uroppførelsen av Hovlands Allehelgensmesse i 1970 det ble klart for Kverno hvilken vei han selv ville slå inn på, om enn med en annen vektlegging:

– Sammenlignet med komponister som Hovland og Knut Nystedt har det ikke tiltalt meg å skulle skrive musikk for det allmenne kulturliv.

Les også: Levitten som forløste kirkesangen

Tverrkirkelighet i seier og tap
Kverno skriver med andre ord for det gudstjenestefeirende og kirkekulturelt engasjerte folket.
Denne tilhørigheten til kirken ble ikke minst markert da han i 1975 – 40 år før dette nå blir praksis – ble vigslet til diakon i musikkens tjeneste.

– For meg var det viktig å få plassert musikeren som en del av kirkens tjenesteoppdrag, forteller komponisten med ettertrykk.

Diakoni er kristent motivert omsorgsarbeid, og for Kverno er det å skrive og framføre god musikk en form for omsorg som er like viktig som samtaletjeneste og andre former for arbeid for medmennesker.

Vigslingen er med andre ord mer enn å få tillatelse til å bære bestemte plagg. At skolerte kirkemusikere nå kan bære en form for kirkelig uniform, er likevel noe Kverno ser på som en av de viktigste seirene han har bidratt til for sitt fag.

– Skråstola (det fargede båndet som vigslede medarbeidere i kirken kan bære over den hvite tjenestedrakten, jorn. anm) for diakonatet er en praksis som deles av mange ulike kirker i verdenssammenheng.

For professoren er kantorvigsling dermed også et bidrag til å befeste at kirkemusikk gjerne krysser grenser mellom ortodokse, katolikker og lutheranere.

Selv forlot Kverno Den norske kirke på 90-tallet. Dette var blant annet resultat av strid med biskopen i Oslo om det liturgiske livet i Gamle Aker kirke.

– Nei, det er ikke et savn å stå i menighetstjeneste. Det var deilig å slutte å stadig måtte tenke på hva koret skal synge neste søndag. Og ja, det var en veldig ufredelig slutt på tjenesten i Gamle Aker. Vi ble stoppet. Oppmøtet hadde økt kraftig, og vi gjorde bare det ”alle” driver med nå: Vi gikk i prosesjoner, sang bibelske salmer og lignende. Men på denne tiden var det ikke i tråd med ordningene. Det ”..måtte bringes til opphør” og ”var ikke i overenstemmelse med den lutherske læretype”, var biskop Aarflots formuleringer, forteller Kverno.

Utsnitt fra: I Sta. Cecilias tjeneste - Festskrift til Trond H.F. Kverno

Utsnitt fra: I Sta. Cecilias tjeneste – Festskrift til Trond H.F. Kverno

Musikk som en annen tidsdimensjon
– Jeg vandret mine egne veier uten å smelle dørene bak meg. Jeg fortsatte jo å skrive musikk, og Den norske kirke er majoritetskirken i Norge, med kor og andre ressurser. Dessuten spør de etter musikk, sier komponisten, alias fader Johannes Ephrem, som nå er Kvernos geistlige navn.

I nytt kirkesamfunn kan han nå titulere seg som biskop – riktignok en ulønnet sådan i en nordisk grein av den ortodokse tradisjonen. I Kvernos tilfelle er det her han kan dyrke sitt ”gesamtkunst”-syn på liturgi og kirkemusikk som en helhetlig praksis for kroppen og alle sansene.

– Musikk og liturgi er to alen av samme stykke. Begge setter deg inn i en annerledes tid, ikke chronos – kronologisk tid — men Kairos, en tidsopplevelse som åpner for flere tider på én gang. I messen er man samtidig i «alle tider»: I feiring av fortidige hendelser, i messens nå og i håpet om en himmelsk framtid. En kan også si at i musikken blir du satt samtidig med komponistens intensjon – det som dikter Eyvind Skeie kaller ”skaperdrømmer”.

Kvernos ortodokse tenkning har blitt betraktet som ”snik-katolisering” i Den norske kirke, og det har ikke manglet på skeive smil over Kvernos sans for ortodoks og katolsk liturgisk praksis – gjerne symbolisert med en forkjærlighet for røkelse. I en karikaturtegning fra Vår Kirke fra 1981, gjenpublisert i festskriftet fra i fjor, er dette underteksten: ”Den lystig røkelsesvingende kantor Trond Kverno leder an prosesjonen på Gran. – Hvis ikke vi selv tar oss høytidelig, hvem skulle ellers gjøre det? undrer tegneren”.

– Dersom han hadde snakket med meg, ville han visst at jeg ikke tar meg selv høytidelig, parerer Kverno.

– Det er liturgien jeg tar høytidelig.

– Og liturgien er også en lek, om jeg har forstått deg rett?

– Ja, selvfølgelig!

Hellig lek og streng kvalitetssans
Improvisasjon for kirkemusikere hører med til fagene professor Kverno har hatt ansvar for på Norges musikkhøgskole. I tillegg til fag som hymnologi, liturgikk, komposisjon og satslære.

– Musikeren må vite forskjellen på å reprodusere eller å musisere. Improvisasjon og musisering er begge uttrykk for å dyrke noe impulsivt. Du skal bringe notebildet til liv, ikke bare gjengi det. Da trenger du også kunnskap om stykket og om dets historiske oppførelsespraksis.

– Hva håper og tror du studentene sitter igjen med?

Uten kirkemusikalsk bevissthet er det en hel kultur som dør ut. Instrumentene er finere og finere nå – men rekrutteringen til kantoryrket er i krise.

– Jeg ønsket jo å gi dem lyst til å jobbe med ordentlige ting i en kirkelig kontekst. Jeg håper også at de har opplevd at kirkemusikk er å være sammen om noe. Uten kirkemusikalsk bevissthet er det en hel kultur som dør ut. Instrumentene er finere og finere nå – men rekrutteringen til kantoryrket er i krise. Jeg ser dette som en oppgave for arbeidsgiver: At musikerne får større forutsigbarhet – for eksempel at liturgisk musikk ikke risikerer å byttes ut hvert fjerde år ved avstemning i menighetsrådet, sier komponisten i karakteristisk syrlig toneleie.

– Å forstå hva som passer sammen er også et fag, og bør ikke overlates til synsing.

Både frodighet, humor og strenghet går igjen i omgivelsenes skildring av Kverno. For ikke lenge siden sto han i uenighet om et nytt arrangement til en av hans kjente salmer:

– Jeg liker at ”barna mine” oppfører seg ordentlig. Etter åndsverkloven har jeg visse rettigheter til å passe på dem. De er ikke myndige før 70 år etter min død

– Jeg liker at ”barna mine” oppfører seg ordentlig. Etter åndsverkloven har jeg visse rettigheter til å passe på dem. De er ikke myndige før 70 år etter min død, så jeg vil godkjenne nye arrangement før de spilles med mikrofoner for kringkasting tilstede. Men også i gudstjenesteoppførelser har jeg rettigheter, selv om det er mer krevende å håndheve.

– Handler dette om profesjonalitet fra dem som videreformidler musikken?

– Delvis. Heldigvis møter rettighetshaverne en viss respekt siden kirkemusikk er et akademisk fag.

«…en jævlig gul stripe tvers igjennom».
Kantor Vivianne Sydnes i Oslo Domkirke har fortalt at det er ordet ”kant” som står igjen etter mange undervisningstimer ved Kvernos kateter. Litt motstand må musikken by på, også i kirken.

På spørsmål om nye verk er underveis, velger Kverno å holde kortene tett til brystet. Han antyder at det kan være en ”mer radikal” komponist vi kan komme til å få, om det enn er visse begrensninger: – Det er vanskelig å få oppført 10-stemt kormusikk…

Komponisten liker det, når noen oppdager ”kanten” i musikken. En tilhører beskrev musikken som en palett av vakre, myke farger – men med en ”jævlig gul stripe tvers igjennom det hele.”

Komponisten liker det, når noen oppdager ”kanten” i musikken. En tilhører beskrev musikken som en palett av vakre, myke farger – men med en ”jævlig gul stripe tvers igjennom det hele.”

–…sier biskopen..?

– Banning som dette er ikke omtalt i budene. Det er ikke Guds navn jeg misbruker i en sånn setning, gliser fader Johannes.

Den frekke og fromme komponisten er uansett sine kontroversielle valg bredt avholdt for salmer som synges ofte og i mange situasjoner. På spørsmål om en egen favoritt blant disse «barna», er det I dine hender, Fader blid eller Noen må våke i verdens natt som kniver om førsteplassen. En vurdering mangfoldige kirkegjengere (inkludert intervjueren) nok deler. Samtidig står Matteuspasjonen i en klasse for seg: – Denne kunne fått en verdensrekord for å være et verk på 1 time og 40 minutter for kun a capella kor.

– Hva inspirerer deg?

– En god tekst kan sette meg i gang. Ofte må jeg avvise tekster som søker tonefølge, dersom jeg ser at de har «betydelige problemer med å bli realisert» – enten det handler om versemål eller innhold.

– Møter med annen kirkekunst av forskjellige slag er også inspirerende. Det hender også at jeg hører musikk som får meg til å tenke – åh, det hadde vært noe! Og da er det ikke sjanger som gjør utslaget – det handler alltid om kvalitet.

Nå er det også hevet over tvil at Musikkforleggerne ser etter samme slags kvalitet som Trond Hans Farner Kverno. Ballade gratulerer med æresprisen!

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Per i dag er NOPA, NKF, MFO og Musikkforleggerne medlemmer i Foreningen Ballade.

Publisert:

Del: