Gitaristen gjør musikalsk gartner av seg i det nye prosjektet Urban Gardening – noe så sjeldent som et bestillingsverk fra en fan.

Urban Gardening

Det er nok en klisjé å si at det spirer og gror i norsk improvisert musikk for øyeblikket, men for å trekke inn en annen velbrukt frase, vet vi jo at det er slik at klisjéer gjerne oppstår fordi det er en kjerne av sannhet der.

Så la oss slå det fast, uten at man skal bli alt for kjepphøy på vegne av egen fortreffelighet eller sammenligne unødvendig mye med tidligere tider: Det spirer og gror, også nå, og det er en følbar optimisme der – javisst finnes det utfordringer og faresignaler, det er masse å bale med, enten det er snakk om å få livescener til å gå rundt, finne økonomien til å holde ambisiøse prosjekter flytende eller nå større publikumsmasser på fornuftige måter, og mye mer.

Men underveis er det uansett mulig å lytte seg stappmett på svært gode konserter hver eneste uke gjennom hele året i en by som Oslo.

Spørsmålet blir kanskje hvordan vi finner et system i alt mylderet. Kanskje det gir mening å se på det hele som en slags parsellhage?

At vi tusler en liten tur ut i det grønne, pusler litt her og der, når vi stikker på konsert på en ukedag.

Jacob Young

Det er i hvert fall den metaforen gitarist og sjef i Oslo Session, Jacob Young, har valgt seg til sitt nyeste prosjekt som samler en rekke forskjellige musikalske krefter under en felles fane: Urban Gardening.

Young, kjent som plateartist under eget navn på ECM i tillegg til samarbeid med musikere som blant annet Karin Krog, Siril Malmedal Hauge, Bendik Hofseth, Trygve Seim, samt utallige andre, er 48 år gammel, midt i livet. Han har både beveget seg nedover og oppover i generasjonsleddene når bandet til Urban Gardening ble samlet.

Det er et prosjekt litt utenom det vanlige – et bestillingsverk, ikke fra en offentlig stiftelse eller en jazzfestival, men simpelthen en enkeltfan som ønsket å formidle livemusikkens gleder i denne byen til venner og bekjente, og som bestemte seg for å ta saken i egne hender.

Ikke verst, bare det – og en handling som forpliktet Young til å legge sjela i det. Vi tok en prat med gitaristen om hvordan man blir en musikalsk gartner.

– Hvordan føler du at Osloscenen fungerer for øyeblikket?

– Det er blitt mer profesjonelt, aktørene som er rundt har heva nivået sitt veldig. Det er også mange flere unge musikere som er bra, og mange flere som spiller. Men det er også det samme som jeg ble veldig fascinert av da jeg kom tilbake til byen i 1996, etter fem år i New York.

– Det handler om innstillingen musikerne og miljøene har, at det er veldig lite segmentert. Lite “du spiller den stilen og du spiller den stilen og jeg spiller ikke standardlåter, jeg driver bare med freebag” og så videre. Oslo er rett og slett et møtepunkt for veldig mange utøvende mennesker. Det var fint å komme tilbake til en så musikalsk åpen by. Den har kanskje bare fortsatt å være det.

– Mange forklarer mangelen på segmentering med at vi også er et lite land – at det blir for skrint om man ikke faktisk krysser sjangergrensene. Hva tror du skjer med den effekten etter hvert som landet vokser? Urban Gardening føles jo også på en eller annen måte som en fortelling om en by som er blitt en millionby.

– Det tror jeg stemmer. Jeg tenker at vi ikke vet, men noe av ideen bak prosjektet var jo å bringe fram storbyen, med innslag fra hele verden, det er utrolig mye flotte musikere fra ikke-nordiske land som jobber i denne byen. Og det er ganske nytt. Eller altså, Miki N’Doye var jo her for 30-40 år siden og det har vært noen her og der, men nå er det mange flere – du har en fått en organisasjon som heter Samspill og det er litt mer ordna forhold.

– Den generasjonen vi snakket om i sted, generasjonen etter Karin Krog, blomstret også samtidig som vi hadde regjeringer som var villig til å satse på kultur på en helt annen måte enn det som har vært vanlig andre steder – i hvert fall som jeg vet om. Kanskje man ser noe lignende i Frankrike, men det er ikke vanlig. Det har gjort at det har vært mulig å holde kreative prosjekter i gang og greid å vokse sakte. De små sjangrene har hatt muligheter på grunn av det, det har vært helt nødvendig.

– Du nevnte Samspill i sted – jeg har inntrykk av at den flerkulturelle delen av det norske musikklivet innenfor sjangere som jazz er i ferd med å få en synlighet nå for tiden som vi ikke har vært vant med tidligere. Hva må styrkes enda mer for å få det til å vokse videre?

– Det med publikum er nok det vanskeligste. Vi har vært gode på å utvikle musikere, på å utvikle konsertarrangører og frivillige som er hypp på å jobbe i en kreativ bransje og så videre – men kanskje vi ikke har vært like bevisste på å utvikle publikum. Det er en ting man kanskje burde tenke litt igjennom. Det blir vel litt sånn også at hver generasjon må ha noen som utdanner, forklarer og presenterer.

– Før ble jeg invitert en håndfull ganger til NRK, mot honorar, bare for å spille med Karin, med Egil Kapstad og så videre – det skjer ikke lenger. De gamle faller fra og nye folk kommer ikke inn, og det er et problem. NRK har vært en viktig formidler av norske musikeres prosjekter, og det er mindre der. Men akkurat hvor man går videre har jeg ikke noe godt entydig svar på.

Urban Gardening er et bestillingsverk, men ikke fra en stiftelse eller en festival. Jacob Young ble kontaktet av en lytter, som ikke driver med musikk eller har noen kulturell organisasjon, men som derimot er fysioterapeut. Han opplevde at mange av hans venner ikke stikker ut og hører livemusikk.

– I de mindre sjangere er det jo ofte kolleger, venner, og studenter som utgjør hoveddelen av publikum. Vanlige folk som ikke har noen direkte tilknytning til det som skjer er selve oppgaven. Når de hører musikken, digger de jo det ofte, men de vet kanskje ikke at det går an å gå innom midt i uka og få seg en opplevelse, de føler kanskje det er en veldig høy terskel og så videre, sier Young.

Bestillingen var tydelig: Lag en inngangsport som var lett forståelig – en plate som var groovy, hvor det gikk an å danse til alle låtene, og at halvparten var med vokal.

– Utover det kunne jeg egentlig gjøre hva jeg ville bortsett fra det. Han betalte for innspillingen og ser på det som en markedsføring – vi trykker opp egen vinyl som er hans julegave til sine kunder, som ikke er til salgs ellers, i tillegg til den ordinære utgivelsen.

– Det virker som at noe av tanken er å få flere folk til å skjønne at det ikke trenger å være et gigantisk rigg, en svær utgiftspost – en konsert trenger jo ikke å være en helaften, det kan bare være noe du stikker innom og får med deg.

– Sant, og du trenger ikke å ha hovedfag heller. Det trenger ikke å være så akademisk.

– Hvordan satte du i gang?

– Den første låta jeg tenkte på var Allen Toussaints “Everything I do gonna be funky”, det ble et slags slagord for prosjektet i mitt hode. Så fant jeg band, og da brukte jeg folk jeg har jobba med i forskjellige sammensetninger. Bo Berg har jeg spilt noen få gigs med, han spiller elbass på en veldig groovy, R&B-aktig måte. En old school bassist.

– Jeg prøvde å blande folk som kommer fra ytterpunkter, så da fikk jeg med Raciel Torres, som er en veldig vilter og busy cubansk trommeslager. Det samme med saxofonist Knut Riisnæs og trombonist Øyvind Brække, de har heller ikke jobbet sammen før og er fra to forskjellige generasjoner. Det var veldig gøy å ha med Knut, han syns jeg er helt fantastisk. Det var lykketreff. Så er det to unge, råbra vokalister, Rohey Taalah og Siril Malmedal Hauge, som jeg har jobba med på forskjellig vis og som for meg er to av Norges beste vokalister, uansett alder, egentlig.

– Med de vokalistene er du jo også på mange måter midt i smørøyet av den nye generasjonen av norske jazzmusikere.

– Absolutt. Jeg har jobba med dem i to forskjellige sammenhenger. De kjenner hverandre, men har vel ikke spilt noe særlig sammen før. Vi har også med Sidiki Camara, en perkusjonist som jeg har jobba mye med. Han er fra Mali, og er en musiker som passer inn i utrolig mange sammenhenger – veldig sjangeroverskridende. Han spilte i bandet til Bill Frisell i mange år.

– Bakgrunnen var å tenke på byen som en rik hage hvor jeg kunne være gartneren, at jeg sådde litt her og plukket litt der. Kunsten er å få det til å bli en balanse, sørge for at alt får nok vann, at ingenting skygger for hverandre og så videre. Vi øvde i to dager, og så var vi to dager i studio.

– Var det også tanken, at det skulle være litt avslappa og nedpå? Når man hører ordet “bestillingsverk”, kan det ofte føles som en større, mer “seriøs” konstruksjon.

– Ja, det dreide seg om gleden av å møtes, å ikke være selvhøytidelig og lage ting som var gøy å spille. Fra bestillingen til plata ble sendt, tok det bare seks måneder.

Siden 2004 har Young spilt inn tre album på plateselskapet ECM. På siden av det har han startet selskapet Oslo Session sammen med Øyvind Hagen, som opprinnelig kommer fra forlagsbransjen – som et utløp for andre ting.

– Det er vanskelig å ha en så hyppig utgivelsesfrekvens på ECM, for det er så mye trøkk der. Labelet startet med at vi lagde en plate med Mike Manieri, Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth, Mats Eilertsen og meg i 2016.

– Jeg tilbød den til ECM, men fikk ikke tak i Manfred (Eicher, journ.anm) en gang, og da vi endelig gjorde det hadde vi allerede spilt den inn. Da er det ikke så interessant for ham, han vil være med på prosessen, så jeg spurte ham om det var greit for ham at jeg simpelthen ga den ut på eget label. Vi prøver å gå i null – det er ikke noen pengemaskin å drive label, men det er gøy!

– Hvordan er det å både være artist for et etablert, svært velkjent selskap og så i tillegg ha sin egen lille butikk? Føles det som to verdener?

– Det er det for så vidt, men hovedpoenget er at jeg kan holde meg busy. Veldig mange yngre musikere gjør jo dette, det er ikke så unormalt å lage eget label i våre dager. Når man allerede er på ECM er det kanskje rarere, men når de alene ikke kan sørge for at jeg har en årsinntekt må jeg jo gjøre andre ting.

– Mange musikere løser det med at de vil undervise, bli førsteamanuensiser og sånn. Det er ikke jeg så interessert i, jeg vil lage låter og spille og løse det på den måten. Det er det jeg driver med dette her for. Det er gøy å undervise også, men jeg vil ikke basere karrieren på det.

– Hvor viktig er det å koble generasjoner sammen i en musikkform for jazz?

– Jeg tror det er superviktig. Jazzen er i bunn og grunn en muntlig musikkform, akkurat som folkemusikk – du lærer ikke alt av å studere bøker eller youtube-klipp eller å gå på skole, du må ut og gjøre det, og da må du gjøre det med folk som er eldre og har mer erfaring.

– Jeg har vært ung selv en gang også, og lært av de som har vært eldre. Når jeg er mer etablert selv, er det naturlig å videreføre det. Det er ikke noe jeg tenker kjempebevisst på, jeg tror bare det ligger i vesenet til improvisert musikk. Jeg føler litt at det er vår plikt. Jon Christensen og Arild Andersen har vært gode på det, de har vært lekne og hentet fram andre stemmer og så videre.

– Det var vel noe sånn som skjedde med Karin Krog og den gjengen med musikere – at hun hjalp yngre musikere med å vise dem en del veier.

– Ja, Karin gjorde jo det med meg også, vi hadde en duo i mange år. Men Jon også, da jeg kom tilbake fra New York, gjesta han ofte det jeg holdt på med på Josefine, det var han som oppfordra meg til å bli i Oslo. Jeg hadde tilbud i New York, men så sa han “nei, kom hit og spell”, og så lagde vi band. Jeg har alltid vært yngst i bandene jeg spiller i fram til ikke så lenge siden, men nå har det snudd, nå er jeg ofte eldst – eller i hvert fall ikke yngst lengre.

– Tenker dere på festivalsommeren og sånn med dette bandet? Er tanken å gjøre det til en fast livekonstellasjon?

– Det er meningen å prøve, vi setter i gang med booking for sommeren. Vi får se på mottagelsen, men alle er veldig gira på det. Selv Rohey og Siril er hyppe på å spille live selv om de er i skuddet og har mange andre prosjekter.

– Den som er mest opptatt er vel i grunnen Anders Aarum, han spiller mye – vi har Jørn Øien som vikar på slippkonserten. Det er en morsom gjeng, jeg syns det burde være mulig å få til konserter til sommeren.

Publisert:

Del: