Don Cherry har inspirert flere nordmenn enn The Thing.
– Han var en katalysator for det å bruke folketoner i improvisasjonssammenheng, sier Jan Garbarek.

Don Cherry, © Paul Deker

Trioen The Thing er i disse dager aktuelle med albumet The Cherry Thing. Det er spilt inn sammen med Don Cherrys stedatter Neneh Cherry, som har en karriere med flere store hits å se tilbake på.

Les mer om albumet The Cherry Thing: Sluttet sirkel. Ny start.

— Det er veldig overraskende og veldig spennende at Neneh nå skulle velge musikk som lå nærmere Don enn det hun hadde drevet med selv i popbransjen, sier bassisten Arild Andersen.

Andersen spilte selv mye med Don Cherry, fra en jam i Molde 1968 og framover. Han fikk også besøk av hele Cherry-familien på Lillestrøm i 1969.

— For meg har måten Don orienterte seg mot musikk betydd utrolig mye. Det var skjellsettende da han kom til Oslo og Molde, sier Andersen.

Organisk blanding
Musikkjournalist og formidler Erling Wicklund begynte i NRK i 1968. Han startet radioprogrammet «Sløy låt», hvor han spilte musikk fra mange ulike sjangre side om side. Wicklund satte også i gang en programserie der ideen var å skape nye konstellasjoner. Norske musikere skulle møte internasjonale berømtheter.

Høsten 1969 spilte Don Cherry og Jan Garbarek, Arild Andersen, Terje Rypdal og Jon Christensen konserter i Sandvika og Oslo. Senere kom de til Wicklund i NRKs studio 19 på Marienlyst. Kunstneren Sidsel Paaske (f. 1937 – d. 1980) var også med.

Andersen kjente Paaske som maler, og var på dette tidspunktet ikke klar over at hun også sang folketoner. Men det gjorde hun under denne innspillingen.

— Før innspillingen forbandt vi folkemusikk med hardingfele i Folkemusikkhalvtimen i radio, sier Andersen.

— Innspillingen med Wicklund var veldig viktig på mange måter, sier saksofonisten Jan Garbarek.

— Det handlet om å ta folkemusikken inn i et band, på en måte. Vi hadde jobbet med folkemusikk før, men det var mer at vi stod ved siden av hverandre og spilte hver vår greie framfor at det fungerte på en organisk måte. Dette var fri spilling, tatt på sparket, sier han.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook

Det var Paaske som var pådriver for seansen, forteller Wicklund.

— Hun lagde en utrolig stemningsfull situasjon. De satt i lotusstilling på tepper i studio. Innspillingen var en stund for kontemplasjon og en søking mot det uhørte. Det var spennende og helt uvanlig sammenlignet med hva en studiokonsert hadde vært fram til da.

Musikerne tok hele studiorommet i besittelse, husker Wicklund. Det musikalske resultatet er han imidlertid usikker på.

— Hvor storartet musikalsk det ble, vet jeg ikke, men det var noe der. Cherry var jo en svær figur lenge før dette, helt fra slutten av 50-tallet da han skapte sin nypløyende frijazz sammen med Ornette Coleman. Men dette var nok et skritt videre for Cherry, til noe som for ham var uhørt, nemlig den norske tradisjonsmusikken som Paaske var en bærer av, forteller han.

Don Cherry sang og spilte mange forskjellige instrumenter. Han er mest kjent som trompetist. (Foto: Paul Deker)

Hippiehoff
Trompetisten Don Cherry (f. 1936 – d. 1995) stod side om side med musikere som Ornette Coleman, John Coltrane og Albert Ayler og gjorde flere innflytelsesrike innspillinger i USA fra slutten av 1950-tallet og framover.

Senere startet han en musikalsk globetrottervirksomhet som også brakte ham til Skandinavia. I Sverige stiftet han familie og det har vært en aldri så liten Cherry-revival i Sverige denne våren.

Moderna Museet i Stockholm har bygget opp igjen «Bucky Dome» der Cherry-familien holdt et hippieaktig kunstner-hoff i 1971, og The Thing med Neneh Cherry spilte på åpningen 17. mai i år. Samtidig har Caprice Records sluppet Cherrys album “Organic Music Society” fra 1972.

— Personifikasjon av world art
Samme høst som radioinnspillingen i NRK gav Garbareks kvartett ut albumet “Briskeby Blues” med lyrikeren Jan Erik Vold (han giftet seg senere med Paaske). Under ett år etter studioseansen på Marienlyst spilte kvartetten inn albumet “Afric Pepperbird” for ECM.

Les også: Hvordan ble Afric Pepperbird omtalt i sin samtid?

— Cherry var en katalysator for det å bruke folketoner i improvisasjonssammenheng, sier Garbarek.

Han mener Cherry først og fremst har betydd mye for prinsippet om å lete etter muligheter. For Garbareks del førte det ham til Folkemusikkarkivet på Chateau Neuf og LM Lindemans nedtegnelser av norske folketoner.

— Vi må huske at Cherry hadde gjort det samme mange steder, blant annet i Tyrkia, Sverige og med sør-amerikansk musikk. Han hadde jo delvis indiansk bakgrunn. Han var veldig tidlig ute med world music, og han kledde seg med elementer fra folkedrakter fra hele kloden samtidig. Han var personifikasjonen av world art. Cherry brakte med seg instrumenter vi ikke hadde hørt om før, og som hadde interessante klanger.

Svensk dokumentar om Don Cherry:

— Renhet i musikk en fiksjon
Garbarek har i løpet i sin karriere samarbeidet med musikere med bakgrunn i mange forskjellige tradisjoner og uttrykksformer. Improvisasjoner med bakgrunn i norske folketoner er en gjenganger på platene hans fra tidlig på 1970-tallet og kom eksplisitt til uttrykk i et album som “Rosensfole” (1989) med kvederen Agnes Buen Garnås.

Brasilianske Naná Vasconcelos, en annen “proto-world-music trubadour” som var med Cherry i “Organic Music Society” og “Multikulti” (1989), har spilt på Garbarek-utgivelsene “Eventyr” (1980) og “I Took up the Runes” (1990).

— Kan man si at du spiller en form for world music?

— Jeg har ikke tenkt at jeg driver med det, egentlig. Men i dag slipper ingen unna, man hører ting fra de fjerneste hjørnene av kloden. Alle er påvirket av alt mulig rart, så vi spiller vel alle world music nå. En spellemann i en trang dal har også hørt gamelanmusikk fra Indonesia, og ett eller annet kommer ut fra fela hans som ikke er helt norsk. Ideen om renhet i musikk er en fiksjon, sier Garbarek.

For Andersens del tok det mange år før folkemusikken ble mer konkret og synlig. Albumene “Sagn” og “Arv” med Kirsten Bråten Berg kom henholdsvis i 1991 og 1993.

— For min del var det ikke Cherry som satte i gang arbeidet med folkemusikken. Innflytelsen fra han har et større omfang enn bare interessen for folkemusikk. Det var et totalt musikalsk bilde, der Don står for meg som et forbilde. Det handler om å hente inspirasjon fra etniske musikkformer og ikke bare fra amerikansk musikk. Hva norsk musikk ville vært uten Don er ikke lett å si. Den kunne vært på samme sted, men rent personlig tror jeg både Jan og jeg har en veldig sterk tilknytning til Dons måte å musisere på, sier Andersen.

Følg Ballade på Twitter

Miles uten munnstykke
Cherry var ingen stor virtuos som trompetist, mener Erling Wicklund.

Da Coleman-albumet “Change of the Century” ble anmeldt i Bergens Tidende i 1960 ble Cherrys spill karakterisert som “Miles Davis for 15 år siden, en dag han hadde glemt munnstykket hjemme”, ifølge Bjørn Stendahls bok “Freebag?”.

— Han spilte på en såkalt lommetrompet, et ukonvensjonelt instrument som var veldig trang i lyden og veldig «utrompetistisk». Det var kanskje også ideen å fjerne seg fra den virtuose stilen i be-bop-perioden og musikere som Dizzy Gillespie og Clifford Brown. Cherry gikk en annen vei. Han brukte uttrykket som vi senere hører igjen i vår tid hos Arve Henriksen og flere moderne trompetister som spiller instrumentet mer som om det skulle være en fløyte, sier Wicklund.

Han karakteriserer radioproduksjonen i 1969 som «helt ukonvensjonell» for den tiden, og tror at den var viktig hørt med Garbareks ører.

— Garbarek var jo for lengst ferdig med Coltrane på det tidspunktet og var – i likhet med Cherry – på jakt etter det uhørte, sier Wicklund.

Fri tilnærming
Cherry spilte inn et album med den norske gruppen Tamma i Molde i 1984 med bassisten Ed Blackwell. Trompetistene Arve Henriksen og Nils Petter Molvær har uttalt at Cherry er en inspirasjon. Men også ferskere band lar seg inspirere av amerikaneren.

Bandet Mopti, som kan vinne introprisen i Molde i juli, har hentet navnet sitt fra en Don Cherry-låt.

— Da vi startet var det kanskje først og fremst den frie tilnærmingen til musikken det handlet om, og ikke nødvendigvis det Cherry er kjent for stilmessig sammen med Ornette Coleman, sier bassist Christian Meaas Svendsen i Mopti.

— Hva legger Mopti i «fri tilnærming»?

— Det er vanlig å ha en fast form og så fyller man den med innhold, men i denne tilnærmingen finnes ikke formen, man må skape den. Altså, man har innholdet eller melodien, og så kommer formen etterpå. Det er som først å kaste maling på gulvet og så lage et bilde etterpå.

Svendsen mener det er vanskelig å vurdere hva Cherry har betydd for ulike generasjoner, men peker på tilnærmingen til musikken som en rød tråd.

— Der er det ingen tvil om at han er en inspirasjonskilde. Fellesnevneren for alle er nok den frie tilnærmingen, og frie musikere som kaster seg ut i det med hodet og hjertet først, sier Svendsen.

Kilder:
— Bjørn Stendahl: Freebag? – Jazz i Norge 1960 – 1970, Norsk jazzarkiv 2010
— Tor Dybo: Jan Garbarek – Det åpne roms estetikk, Pax, 1996
— The Penguin Guide to Jazz: Seventh Edition, Penguin Books, 2004

Publisert:

Del: