“Eg er ein frosk” er en underfundig, musikalsk forestilling med frosker, fluer og skremte kaffekopper.

Bilde fra konsertforestillingen "Eg er ein frosk", © Pavana Reid

Med utgangspunkt i boka Eg er ein frosk fra 2007 av Kurt Johannessen har komponist Kristin Bolstad skapt en underfundig, musikalsk forestilling for messingkvintett, kontratenor og figurteater.

Plakat til musikkforestillingen “Eg er ein frosk”

Det føles noe rart å dukke opp barnløs på Litteraturhuset i Bergen en lørdag formiddag for å se familiekonsert, anbefalt for de under 7 år, men heller ikke helt på jordet.

Johannessens bok Eg er ein frosk er utgitt både som barnebok med tegninger og i typisk Johannessen-format; små minimalistiske bøker med nydelig oppstilte dikt. Forfatterens tekster virker som et godt utgangspunkt for å lage familiekonsert med figurteater.

Surrealistisk poesi
Forfatter og performancekunstner Johannessen har kledd seg i froskens farge, og starter det hele med høytlesning fra et utvalg av egne bøker, blant annet Eg er ein frosk.

Performancekunstnerens fortellerglede fanger interessen til de aller minste, og diktene hans vekker latter hos de aller største.

Forfatter og performancekunstner Kurt Johannessen, © Pavana Reid

Poesi om tyggis under stolen og fyrstikker som tisser på seg treffer hele publikum. Barna virker noe forundret over den rare mannen og situasjonen, mens de voksne vet hvem performancekunstneren er og lar seg underholde.

Eventyrlige skoger og vakre melodier
Johannessen forlater scenen, og listende inn kommer Bell, som med vakker kontratenor synger frosk-frosk-frosk, eg-er-ein-frosk-frosk-frosk mens han med store øyne ser utover barna. Man blir nysgjerrig.

Etter han følger kvintetten, en etter en, ikledd pysjamas for anledningen, mens de taktvis blåser kvekkende froskerytmer synkront med kontratenorens sang. Bolstad er kjent for sin bruk av repetitive element i musikken, og gjennom forestillingen gjentas dette froskemantraet som en grunnrytme som binder det hele sammen.

Kvintetten holder et godt tempo, og gir innledningen et godt driv som bygger opp forventningene. Musikantene bruker teatralsk kroppsspråk, og leker med rekvisittene mens Bell dirigerer dem rundt og bygger en scene – og hele tiden går froskemantraet i loop.

En tekstilrull henges på to påler, rulles ut og et eventyrlandskap avdekkes. En ny dimensjon er tilført rommet. Musikken blir mer drømmende og lengselsfull, og stemningen blir sørgmodig mens Bell synger med inderlighet. Hans åpne ansikt og måten han henvender seg direkte til barna på skaper en fin kontakt, og det er som om han aktivt prøver å holde barnas konsentrasjon og overbevise dem om at han faktisk er en frosk.

Noen av barna blir litt rastløse i de mest rolige lyttesekvensene og legger seg ned, mens en liten jente applauderer med et titalls klapp på egenhånd i all seriøsitet etter Bells sang. Hun er tydeligvis imponert, til glede for oss rundt som blir veldig sjarmert over denne genuine, fine responsen.

Fra “Eg er ein frosk”, © Pavana Reid

Figurteater
Videre bruker NyNorsk Kvintett instrumentene sine til å skape en illusjon av at Litteraturhuset er blitt forvandlet til en vindfull skog, og frembringer en mystikk inn i rommet. Vi befinner oss i et eventyr, og når en tøyfrosk dukker opp og spretter mellom musikerne og hodene til de fremste barna, vekker det engasjement.

Barna reiser seg opp på knærne og strekker hals for å følge froskeferden. Tøyfrosken overrekkes til Bell, som mottar den med ærefrykt og forundring. Det er litt uklart hva denne gesten skal bety. Finner frosken seg selv? De kunne med hell spilt denne scenen opp ettersom det virker som et vendepunkt. Men det er tross alt en surrealistisk fortelling, så la gå.

Men det er tross alt en surrealistisk fortelling, så la gå.

Tøyfrosken henges opp på eventyrlandskapet, og musikerne setter seg på gulvet for å finne flere figurer i gryten som kan henges opp. De virker oppriktig nysgjerrige når de kikker oppi gryten, og barna blir trukket lengre inn i eventyret når de inviteres til å henge opp tomater, griser, hatter og andre figurer. Denne delen av stykket fungerer godt, og kvintetten oppmuntrer sjenerte og mindre sjenerte barn til å sette deres spor på eventyrlandskapet.

Forestillingen avsluttes slik den startet: eventyret rulles inn, kvintetten kvekker seg ut og Bell forlater scenen før Johannessen kommer og leser et par dikt til. Noen av de minste viser eierskap over kunsten, inntar scenen, og jakten mellom barn og forelder oppstår rundt Johannessens ben. En annen i publikum blir leid ut protesterende med eget mantra; jeg-vil-ikke-gå jeg-vil-ikke-gå!


Transformative instrument

Forestillingen har flere morsomme aspekt, som for eksempel når kontratenor bruker stemmen til å fremheve ord; hviner “gris” eller slurper ordet “slurp”. Når trompetisten musiserer fluelyd og kvintetten må avbryte spillingen for å vifte med hendene, dras vi umiddelbart ut av eventyret på en komisk måte.

Kontratenor Sean Bell, © Pavana Reid

Kvintetten og tenoren skaper mange verdener og kontraster ved å veksle mellom fjerne eventyr til litt for nærgående, innpåslitne fluer. De spiller virkelig vakre melodier for de store eventyrene, og morsomme lyder for fluer og frosker i rommet.

Trombonen som blir til en snurrende elefantsnabel og tubaisten som legger seg på gulvet og spiller er små høydepunkt som oppløser skillet mellom utøver og publikum, og barna trekkes mot dem, inn på scenen.

I løpet av forestillingen synger Bell lengre tekster fra boken, men det er faktisk frosk-mantraet som fungerer best. De lengre tekstene av Johannessen forsvinner litt i messingen, og man oppfatter kun noen enkeltord, mens frosk-mantraet fremdeles er tilfredsstillende 30 minutter inn i forestillingen.

Figurteateret starter og avslutter med høytlesning av Johannessen, og er en fin oppbrytning som gir rom for å fokusere på ordene.

Musikalsk vellykket, men forvirrende dramaturgi
Fortellingen er ikke den mest stringente, men er noe rotete oppbygget med manglende høydepunkt. Var vendepunktet da tøyfrosken ble overrakt Bell? Dette kunne med hell blitt spilt opp instrumentalt eller formidlet på en klarere måte.

Barnas invitasjon til å improvisere frem nye fortellinger ved å flytte på figurene kunne også blitt vektlagt mer, ved for eksempel å lydsette det. Slik forestillingen er nå fremstår det kun som at figurer henges opp, for så å tas ned igjen.

Alt i alt sitter jeg igjen med et positivt inntrykk av fremføringen samt overbevisningen om at Bell virkelig er en frosk. Jeg sitter også med følelsen av at den korte timen var litt lang.

“Eg er ein frosk”, © Pavana Reid

Eg er ein frosk promoteres som et figurteater, så det hadde løftet kvaliteten om alle på scenen klarte å gi seg hen til skuespilleri og løsrive seg.
Det kan til tider virke som de langsommelige musikkpartiene blir for repetitive når barna blir rastløse og legger seg ned på gulvet.

Men ved å bryte opp de lengre musikkstykkene med interaktive partier lykkes det i det store og det hele å holde barnas oppmerksomhet.

Jeg sitter også igjen med en mild identitetskrise siden frosk-frosk-frosk-jeg-er-en-frosk-frosk-frosk har gått i loop i hodet siden jeg var på forestillingen. En kan bare forestille seg hva Bell går gjennom i løpet av forestillingens lille Norgesturné.

Medvirkende
Sean Bell, kontratenor
NyNorsk Messingkvintett

Musikk: Kristin Bolstad
Tekst og opplesning: Kurt Johannessen
Regi: Tormod Fuglestad
Figurteater: Ingrunn Myrland

Publisert:

Del: