Bjørnar Andresen var en av de viktigste fornyerne av norsk jazz på 60- og 70-tallet, og markerte seg bl.a. med grupper som Svein Finnerud Trio og Min Bul. De siste årene av livet sitt ble Andresen et fast og kjærkomment innslag på Blå i Oslo , der han bl.a. samarbeidet med tyve – tredve år yngre musikere. Ballade presenterer her et stort intervju med Bjørnar Andresen – ført i pennen av Ivar Chr. Johansen. Intervjuet sto opprinnelig på trykk i Blå-magasinet i mars 2002.

Bjørnar Andresen 2 (Foto: Torstein Ellingsen)

Av Ivar Chr. Johansen

“Bjørnars egen beat”

(Fra Blå-magasinet, mars 2002)

Bassisten Bjørnar Andresen og pianisten Svein Finnerud var av de aller viktigste formgiverne for norsk jazz på seksti- og syttitallet. Bjørnar var selveste George Russels europeiske favorittbassist. Svein døde i forfjor. Bjørnar flyter fortsatt, og er en en av de eldste og kjæreste stamgjestene på Blå. Det var på høy tid å ta en prat. Og Bjørnar prater gjerne. Om litt av hvert, høyt og lavt og om hvor mye han savner å spille med Jan Garbarek. Onsdag 13. mars stiller Bjørnar med venner opp på Blå.

— Se pån! Nå er’n sånn sjorrnalist igjen!

Vi er kamerater fra før, og Bjørnar synes det er ustyrtelig komisk hver gang jeg tar pennen til blokka eller stiller et ledende spørsmål.

— Hvorfor være stor når du er lykkelig som liten! buser det ut av han.

Og sjorrnalisten på drøye én seksti kan ikke annet enn å flire samtykkende. Vi møtes på Den Gyldne Bønne, Schous Plass. Det står selvutnevnt superbassist på et gratismagasin, men det er ikke Bjørnar.

Og etter noen innledende forhandlinger skal vi hjem til han for intervju. Han har bodd i Herslebs gate siden syttiåtte, og har nok aldri rydda kåken.

Født på aprilsnarr 1945, oppvekst på Torshov. Far var tater og mor var kristen, uten at Bjørnar ble noen ivrig kirkegjenger av den grunn.

— Men er du religiøs?

(…)

— Hmmm. Jeg tror det.

— Men jeg snakker ikke om Gud, jeg snakker om the man upstairs. Han snakker om blomstene som springer ut og illustrerer med ti fingre
som nesten foldes, strekker seg og spriker.

— What’s that baby!?

Bjørnar kikker med store øyne fulle av undring og salighet.

Han startet som Picasso – lærte seg grunnlaget før han tok til med eksperimentering. Spilte swing og tradjazz – men på gitar og banjo! Så, omtrent midt på sekstitallet, gikk han en helt egen vei sammen med gode venner – for eksempel ovennevnte Finnerud, trommeslageren Espen Rud, saxofonisten Calle Neumann og musikeren og designeren Peter Opsvik, han med tripptrappstolen.

Svein Finnerud Trio oppsto i 1967, med Rud på trommer, og satte standard for norsk seksti- og syttitalls avantgardejazz.

Svein, Bjørnar og Espen ble en slags kulttrio i Norge, og gjorde noen sagnomsuste konserter og innspillinger på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. De serverte ikke bare musikk, men eksperimenterte som få, og brukte kunst, performance og teater i opptredenene sine.
Sekstiåttertrangen fikk uttrykk på forskjellig vis…

— Vi spelte ute på Høvikodden og lyset var slokt. Så plutselig lyste en spotlight på scenen og en mann sto og runka! Rett før ertesmellet, da en annen kar dro i en tråd så det datt erter ned fra taket på publikum!

Han holder på å dette av stolen av latter nå.

— Lo dere litt av det fisefine publikumet?

— Alle lo! Vi lo og de lo! Også børsta damene erter vekk fra de dype utringningene sine.

— Vi klatra oppå hverandre. Simulerte en monolitt.

— Klatra oppå hverandre under konserten?

— Ja! Vi lissom dro oss inn i hverandre. Vi ville vise hvordan man klatra mot toppen i søken etter… evighetens evige svar! Også detter’u ned. Ikke sant? På jakt etter (han nærmest deklamerer) det som deg skal stå forbi!

— Dette var på slutten av sekstitallet. Sånne ting var helt nytt da. Nå er det gammalt.

(Fotograf Kjell Einar Karlsen:) – Da spilte vel Henie Onstad-senteret og Munch-muséet og andre kunstinstitusjoner en langt mer levende rolle enn nå. De var i puls med tiden liksom. Kan du sammenligne Blå med disse institusjonene?

— Blå. I love that place. Der er det… mulighet for å utvikle seg gjennom det som allerede er skapt. Hvis dere klarer å… (Bjørnar
smiler, svinger til musikken og gjør armfakter sittende, letter fra senga, der han sitter) dubi-dubi-dubi-dubi!…. That’s my club, baby!

— T h a t ’ s t h e f u t u r e b a b y !

Bjørnar reiser seg.

— Jeg setter på en plate.

Og han setter på Charlie Parker så det ljomer.

— Hvilken skive er det?

— Aner ikke. Hør! sier bartefransen og svinger seg flirende mens han sitter i senga.

— Hør de gutta fighter!

— Det handler om å oppnå et beat. Et natural beat.

— Naturell! bryter han ut og flirer i et rødgustent ansikt og et utrimma skjegg.

— Om å være seg sjæl?

— Ja! Er du større enn dæ sjæl kanskje?!

Sett deg ned å prat med Bjørnar en gang, og opplev en kar som ikke bare spiller friimpro, men e r friimpro. Han snakker med en behagelig, mørk stemme i frislepp. Farer høy og lavt i dynamikk og temavalg, og gjør deg overveldet av sine artistiske, uforklarlige, verbale sidesprang, sin lystighet, lekenhet og upretensiøsitet. En artist som har svært lite å tape, og som blotter hele seg selv. Og alle skvetter når han brister ut i latter.

— Hva er det som inspirerer deg? Til å spille. Til å lage musikk. Til å stå opp om morgenen?

— Kjærligheten i livet! Kjærligheten i livet innskutt bisetning: men det er’ke hver dag!

— Jeg har vært på bånn mange ganger. Jeg har sitti på scenen og lurt på hva jeg skulle spelle nå. Tenkt at dette kommer til å gå på ræva. Så hører jeg Lovis (Paal Nilssen-Love — red. anm.). M e d b j e l l e k l a n g !

Han hever hendene i været som hallelujakoret på sørlandet. Flirer. Ser helt latterlig ut. Veit det selv. Og ler som få.

— I t b r i n g s m e t o h e a v e n !

Bjørnar er en av Blås eldste stamgjester, og bivåner konsertene med høylytt og helhjertet tilbakemelding. En konserts knuskstille øyeblikk blir gjerne brutt av Bjørnars dype, gamle, svingende og mildt sagt karakteristiske tale. Noen ler. Andre tenker sitt. Og ikke få artister har takket skråstrek introdusert Bjørnar i løpet av konserten sin – han er jo med på forestillingen!

— Jeg så deg på Blå en gang ifjor. Du satt og jubla i trappa til ei køntripopgruppe fra Oslo (Kettle, 31. november — red. anm)? Du liker
køntri?

— Ja! Når’u kommer ned på beatet. I bånn der. Da er det no question about it. Hvis du har vært der. Der asken er blå og himmelen er sky. Sky som i sjenert.

— Jeg har vært der. Med Lovis. Med Jon (Christensen — red. anm.), Crico (Svein Christiansen red. anm.) Med Jimmy Hopps. Gimme Jimmy!

Noen har nevnt at Bjørnar tilføyer Blå-konsertene en ekstra dimensjon, spenning eller dramatisk oppbygning. Han sitter på første rad, eventuelt i trappa til venstre for scenen, og gynger, klapper og skriker. Og når den store, vennlige kjempen reiser seg med baren som mål, holder alle pusten. For han skjelver, og det ser ut som om tometersskapningen kan dette om når som helst.

Stereoanlegget står lovlig høyt på.

— Hører’u dem fighter?

— Det er det jeg elsker med Lovis. Samma fighten i dag. Yeah! Put it together! L e t’ s m o v e b a b y !

Han reiser seg halvveis og ellevill iver lyser av øynene hans. Jeg blir litt imponert, litt satt ut og litt redd.

Han er som en prest. En ålreit prest. Han snakker i gåter, men du skjønner at du ikke må kødde med det han sier. Det er viktig.

— Baneheiasaken plager meg. Tenk å gjøre no sånt? Du må gi glede istedenfor å ta glede fra andre. Jeg kan skjønne den kraften av ikke å ha oppnådd noe i sitt eget liv og la det gå utover andre. Det er sånn som Hitler dreiv med det. Ærikkedea? spør han fotografen, som blir svar skyldig.

Han gir fotografen en klem.

— I beg your pardon. (…) I never promised you a rose garden!

Og brister ut i latter.

Jeg spør.

— Vi på Blå er jo altfor unge, du må fortelle oss om det som skjedde på seksti- og syttitallet…?

— Jeg er tjueto, sier han til fotografen, hvor gammal er du?

— Treogtredve.

— Jeg er yngre enn det.

— De var jo en helt annen verden! Her nede i Herslebs gate. Med ølsjappa på hjørnet som åpna seks om morran og Krog’en i Christian Krohgs gate. Jeg lå der en natt fordi jeg had’ikke noe sted å bo. De spyla deg og sendte deg til avlusing!

— Vi kom fra det miljøet, også spellte vi utpå Høvikodden for dissa hvitkledde folka som satt og klappa med nesa i været.

— Også dro vi på turné verden rundt. Russland. Og Warszawa, spellte for herr og fru Frans på Jazz Jamboree.

Også ga de ut noen vanvittig fine plater – “Svein Finnerud Trio” (’69), “Plastic Sun” (’70), “Multimal” (’72), “Thoughts” (innspilt ’74, gitt ut i ’85) og “Travel Pillow” (1994). Musikalsk beveget de seg i samme retning som den den tidlige Paul Bley, kanskje mer melankolsk og tungsindig.

Innspillingene er eksperimentelle på linje med konsertene. Du hører ikke bare avantgardistisk kamikazespill på ordinære instrumenter, men også drillbor, lightergnister og vokale utbrudd når det gløder som verst. På syttitallet spilte Bjørnar inn plater med Terje Rypdal og George Russel, hvor Jan Garbarek også var med.

— Jeg kunne godt tenke meg å spelle med Jan igjen.

— Jan! Jeg snakker til deg nå! Bare gå opp på scenen! Ikke noen store plakater, ikke noe oppstyr. Bare kom til Blå, gå opp på scenen og
spell! Spell me Lovis og Flatlusa (Ingebrigt Håker Flaten –red. anm.) og Havrefras (Håkon Kornstad –red. anm.).

— Bare kom opp og spell!

Ettertenksom.

— I miss that guy.

— Nå har Jan vikla seg inn i sånne hemmelige, religiøse kjærkeforestillinger. Sånn hut hut hut! (Bjørnar mimer Garbarek).

— Stå opp som en mann, Jan!

— I mean it!

Sier han med store, ærlige øyne.

Du og Jan Garbarek endte kanskje opp i litt forskjellige broker av norsk jazz. Du tilhører et mer liberalt miljø, for å si det sånn, på godt og vondt?

— Det er derfor jeg ler ennå!

— Han dærre Fred Anton Maier…

— Hvem??

— Han ECM-fyrn.

— Mannfred Eicher?

— Ja. Di dærre lydidealene hans kan du bare glemme!

Bjørnars Nokia 3310-mobil ringer.

— Vidar! Nå ligger’u på backbeat! Nei jeg sitter sammen med gutta på Blå!

Latteren triller.

Legenden George Russell flyttet til Oslo på slutten av sekstitallet, og Bjørnar ble hans europeiske bassfavoritt.

— Han lærte meg om beat. Det er det jeg har prøvd å lære Lovis, å jeg tror han har skjønt det. He he.

— Alle må ha en beat i livet sitt.

Sier han og setter på Dexter Gordon.

— Dexter is my man!

— Det er viktig å strekke på beatet. Det nytter ikke å bruke dobbeltsidig teip. Ikke sånn trang beat. Da har’u nok me deg sjæl.
Space’n! Vidheten i beatet. Life!

— Lovis har’e.

— Buggis har’e. (Bugge Wesseltoft — red. anm.)

— Det er det hele verden trenger.

— Du spilte med Cornelis Vreeswijk en gang, fortalte du meg?

— Ja, på Club 7. Men de va’kke no. Glem det!

— Fortell om kameraten din – Svein Finnerud!

— Han hadde sånne harmonier som… I got the light! Så blir det music. Va’kke noe mer vi var ute etter. Hvis du var sulten, så ga vi deg mat. Vis du var hypp på en klem, så ga vi deg en klem.

Fotografen får en klem til og Bjørnar smiler.

— Det vakke no’ bissniss av det sånn som i dag.

— Så kom berømmelsen og groupies – det var di damene! Men jeg skjønte ingenting av det der. Jeg hadde jo kone og unger hjemme som satt og venta på gasjen! Jeg skjønte ikke en dritt.

I 2000 jobbet Bjørnar og Paal Nilssen-Love med en plate som skulle være musikalske møter med gode venner og kolleger. Så døde Svein Finnerud, Bjørnars livslange venn, og dermed ble det heller en minneplate – “Egne Hoder” – med opptak av Svein, Bjørnar og Paal, forskjellige konstellasjoner av de tre.

— Den greia jeg skreiv i coveret på den skiva. Det er det tyngste jeg har gjort i mitt liv.

— I fjor, da “Egne Hoder” ble nominert til Spellemannsprisen, tenkte jeg at den plata egentlig ikke passet inn blant de andre. Svein og jeg og Lovis. Lovis, som liksom sitter med ei glorie av fame, men i bånn av tunnelen. En junkie og alkoholiker på bass. Og en dau pianist!

— Så jeg tenkte at Spellemanns-folka ville gi en slags siste honnør til Svein. For å hedre’n. Og da vi ikke vant, skjønte jeg ingenting.
Hvorfor var han nominert in the first place?

— Svein har gitt folk så mye. I klanger. Ting som har spredd seg videre. For eksempel til den dærre jazzdritten i Trondheim veit du —

— Jazzlinja?

— Ja.

— Selvhøytidelighet er lissom ikke din greie, Bjørnar?

— Får å finne det grunnleggende i et annet menneske må du gå på kne og si please! Kan jeg komme inn i ditt arme… Kan vi spille sammen? Det var sånn Lovis nærma seg meg.

— Det var Lovis som dro meg ut på dritten igjen. Han har et visst ansvar for denne gammærn.

— – –

Fra Bjørnars tekst i coveret til “Egne Hoder”:

Svein fell seriously ill during the summer of 1999, when in spit of everything going his way, this insidious disease gradually turned the tide against him. It was obvious that he was playing his last song, and in hospital, Svein gradually grew weaker. He passed away on June 22, 2000. Loosing my best buddy after a friendship that spanned more than half a century, has been a stark experience, and brings to mind the dark truth in the saying LIFE IS A BEAUTIFUL MONSTER.

Adios my friend.

Your melody will linger on.

B

Publisert:

Del: