Odd Nordstoga på sitt mest inspirerte

PLATEANMELDELSE: Ja, jeg tror, Odd: Jeg tror på løv, på grass, på blomstene. Odd Nordstoga har laga ei plate for alle som nærer sterke følelser for grunnen under våre føtter – og som hørte litt på Graceland og andre plater fra begge sider av Atlanteren i oppveksten.

ODD NORDSTOGA – LP  – «Fatig ferdamann»

Nordstoga har lagt ut ei perlerad av fine melodier og nært-på-livet-tekster. Kledd dem i referansetunge produksjoner. Sluppet følinga fram i stemmen. Og så slenger han inn en ekstra kubbe, bare fordi han og bandet og produsenten kan på «Fatig ferdamann». Vi ender i Scarborough Fair, og starter som en highwayman:

På åpninga, singelen «Fatig Ferdamann» veit nok Odd sjøl at han har skrevet en nydelig sang om tro og tvil, at han har valgt en sjarmerende, luntende køntribesetning; syngende steel, munnspill og åpne sletter i gitar og trommeljom som kler teksten – den forkynner hans tro på naturen. At han har god hjelp i det stjernebefolka amerikanabandet. Og at når han ikke er den første til å spørre seg sjøl, og lytteren, om gudstro, gjør han det liketil og gjenkjennelig. Men i det låta drar på i lyden, åpner de enkle linjene «trur du at det kjem ein og dømer oss ein dag, og at det blir eit vinnar- og eit taparlag» en hel samfunnsfagtime i meg. Plutselig har vi assosiert fra personlig tro til kristne som dømmer dem som lever feil, oss-mot-dem-tankesett, ikke bare om Israel–Palestina, men også hvem som kommer inn over grensene våre … Og. Så. Videre. Er dette rett og slett ei gjennomgående god plate, ei sånn som topper originalitet og musikalitet med å sette i gang ting hos meg som avsenderen ikke kan ha oversikt over på forhånd? På en god måte? Ja. Med unntak av «en typisk låt», en sånn som jeg nok vil hoppe over ved hundrede lytt inni her, er dette ei plate det er godt å bruke tid på.

SE OGSÅ musikkvideoen til «Fatig ferdaman» i Ballade video her  

Et par av sangene har tatt trinna ut på gølvet i forkant av utgivelsen, som det nevnte tittelsporet, og megafengende «Dans Dans Dans». Jeg sier ja – også til budskapet om å danse sjøl om du ikke «kan». Så tres vi igjennom herlige hverdagsvever der jeg tenker Dubliners Lars Winnerbäck Kirsty MacColl The Pogues Willie Nelson Jimmy Webb Neil Young Fleetwood Mac … Det de har til felles er vel nese for gode melodier og beskrivelser av livet, fortetta i en popsang. Det har ikke så mye å si, egentlig, at gamle Fleetwood Mac og amerikana har prega poptrendene enormt de siste åra. Men kanskje kan det lure Nordstoga inn hos den lille prosenten lyttere han ikke allerede kan regne blant sitt allemannseie her i Norge.

Frislipp med Vestrheim
Produksjonen – altså; Kåre Vestrheim har gjort fine ting med Odd før, men dette – hjelper til med å åpner luker i huet og bare – poff! Jeg må tenke litt på Leonard Cohen i orgelakkorder og gospel-kor, i tillegg til den åpenbare Graceland-lyden* på «Så lenge eg har selskap». Låta blir platas finale med lag-på-lag med en himmelsk letthet. Odd Nordstoga har alltid vært fiffig og flink og på plass (og med «alltid» mener jeg siden jeg hørte det tidlige bandet hans Something Odd. I et herlig plassert opptak av et intervju med ham som barn innimellom årets sanger på denne plata, høres det ut som om han var på plass allerede da. Uansett:). Her tar han plass, sånn virkelig.

Noe odd og eget
Ingen skikkelig plateanmeldelse uten referanser, si, og her har du fått mange. Allikevel vil jeg understreke den egne følelsen de får til her, som sirkler rundt det å se det store i det lille, og det gjelder både musikk og tekst. Det store i det nære, hjemme. Vi skal ikke til Acapulco, vi skal heim te Sunne, synger Odd. I platas siste sang tar han oss med hjem til det amerikanske i det telemarkske, og som så ofte før i norsk folkpop og rock: Vi tar med Bruce Springsteen inn i samma slengen. Og jeg tror på det når Odd Nordstoga synger skikkelig ut så det nesten sprekker opp på noko bit i hjartet. Du veit, noe biter alltid litt i hjertet, sjøl i de gladeste øyeblikka. Med tittelen Min eigen poesi får denne også noe meta over seg; om en dikter som har nok med egne erfaringer.

Det hele får klinge ut i en instrumental pastisj over gamle toner som har reist mellom Vestland-Hebridene-England-Irskekysten-et platestudio i New York, og der var vi hos *Paul Simon igjen gitt. Og nå har jeg øst mer enn nok av ord og navn over dette. Du anbefales snarere en lytt sjøl. Dette er rett og slett ei veldig inspirert plate.