Frem fra glemselen
Jon Øivind Ness etterlyste i Ballade i forrige uke et fokus på fraværet av kritikk av kunstmusikk. Dette har fått komponistkollega Helge Iberg til å grave i skuffene, og finne frem et gammelt, men antagelig stadig sørgelig aktuelt utspill om saken. Her trekker han opp retningslinjer for rettferdig og konstruktiv kritikk, der han bl.a. hevder at kritikkens funksjon må være å fremstå som «kulturens sannhetsvitne». Dette «dannelsesfilteret» finner Iberg sørgelig lite av hos dagens pop- og rockanmeldere.
Jon Øivind Ness etterlyser synspunkter også på kritikere av kunstmusikk. Det fikk meg til å finne frem noen betraktninger av eldre dato – faktisk så langt tilbake som i det forrige årtusens 989, møysommelig inntastet på en 386 personal computer med 33 mhz prosessor, 8 megabyte ram og siden aldri eksponert for dagslyset. Til tross for snevet av goddag-mann-intellektuell-faktoren, innsatt med en viss os av det departementale, tar jeg sjansen på å presentere noen utdrag for Ballades lesere.
Kritikk og moral
Etter mitt skjønn bør kritikerens oppgaver bestå av følgende:
Å formidle en kunstopplevelse. Å vurdere denne og dens relevante omgivelser.
Det vil finnes like mange måter å gjøre dette på som det er kritikere.
For å kunne gjøre det på hvilken som helst måte bør kritikeren oppfylle visse bakenforliggende krav til seg selv:
Å sørge for å oppnå tillit i kunstnermiljøene. Ved siden av faglig innsikt og sterk integritet bør man signalisere en konstruktiv empati. Ut fra tillit og autoritet vil det utkrystallisere seg en legitimitet i forhold til det å skulle felle dommer over andre, dommer som i noen tilfelle må være harde (knusende) og som ikke sjelden medfører personlig smerte for den kritiserte.
Den beste måten å oppnå autoritet på er kollegial anerkjennelse for egen kunstnerisk virksomhet. Men den er ikke den eneste.
En kritiker bør være veldig sikker på at han er i stand til å sondere mellom begrepene autoritet og makt. En kritiker som representerer en medieinstitusjon vil automatisk havne i en maktposisjon og han bør straks og kontinuerlig arbeide med å erstatte inntrykket av makt med inntrykket av autoritet. Greier han det vil han bli en god kritiker som kan virke stimulerende på publikum, opphavsmann og det generelle kulturelle klima.
En kritiker må for all del unngå å gjøre seg selv til det viktigste objekt for sin gjerning: Skaffe seg pseudoautoritet ved å skremme eller vise seg frem. En viss selbstdarstellungseffekt må man likevel være nødt til å akseptere. God kunstkritikk kan i beste fall også være kunst.
Likevel: Utdannelseseksplosjonen har frembragt en hel haug intellektuelle skribent-kritikere som bl.a. er ute etter å briljere. I høyteknologisamfunnet er kunnskapsoverskuddet (redundansen) i ferd med å gjøre kunnskap til en vulgærkategori (forbundet med «det ytre», kode, mote, karriere osv.).
Ledige stillinger
Selv om det å utøve kritikk ut fra sin natur er en reflekterende og analyserende (forstående) virksomhet, er det sannsynlig at personer som inntar eller søker kritikerrollen er handlings-orienterte mennesker. Det er fordi kritikerens praktiske situasjon domineres av hastverk og krav om mening og struktur innenfor snevre tidsrammer på bekostning av den åpenheten som krever tid. Dessuten fordi det å felle dommer i seg selv er handlingsrettet virksomhet. Som mottakere av kunst kan vi vanskelig skille mellom refleksjon og opplevelsen som vi reflekterer over. Dette er også kritikerens dilemma, men gjennom sin funksjon som domsavsiger har han så å si påtvunget kunstopplevelsen en objektiv eksistens!?
Dannelsesfilteret
Kritikeren er ofte en «pseudokritiker». Det vil si at han i sin kritikergjerning mer eller mindre ubevisst bærer med seg tidens autoriserte estetiske preferanser. Han er den som skal forvalte tidsåndens krav til den korrekte fremtreden. En virkelig (system) kritiker vil naturlig nok ikke føle seg hjemme i presse og etermedier pga. denne forvalterrollen. Hvis en kritikers laden ikke springer ut av en sterk personlig overbevisning oppstår «kelnerhovmodet» – et hovmod på vegne av ens velstående klienter – det være seg tidsånden, innflytelsesrike autoriteter eller kulturlivet generelt. I denne lite ærefulle sjanger vil nok alltid en del av standen (i godt selskap med kunstnere publikum og byråkrater) befinne seg (vel).
Satt på spissen (og sett i forhold til kritikkens forholdsvis perifere betydning foreksempel i historiens lys og sammenliknet med tiden som en viktigere og mindre belastet smaksdommer) kan man hevde at kritikkens funksjon er begrenset som «kulturens sannhetsvitne.»
Dens viktigste område blir representasjonen av en viss dannelse og dannelsens sanksjoner.
Kritikken vil (og overordnet kulturkampen) være en viktig del av det dannelsesfilteret som uansett må stå for grovsorteringen av hva som fortjener offentlighetens belysning.
Hos pop- og rockanmeldere virker det som om ikke engang denne fundamentale funksjonen er til stede verken som realitet eller målsetting.
Her ser det ut til at det generelle bevissthetsnivå i stor grad er tilpasset evnen til fremvisning av en politisk korrekt dramaturgi i språk og «temperatur» og den overordnede moral å vekke oppsikt. Men den situasjonen kan man dessverre ikke betrakte isolert fra medienes krav om syke pseudodramaturgier på generell basis. (Fra 1989)
Någo attåt
I et intervju med Morgenbladet påpeker Fritt Ord’s leder Erik Rudeng de mange kollektive prosessene, preget av selvsensur og selvsosialisering som preger kulturen. Stor grad av selvsensur og sterk lojalitet til institusjoner og enkeltpersoner kan være en meget bekvem og utbredt posisjon. Denne uartikulerte selvsensuren (frykten for samtidens lange arm)tror jeg i like sterk grad kan være lammende for kunstner som for kritiker.
Lest med dagens postmoderne preferansebrille vil hentydningen til ettertiden eller historien som en mer objektiv målestokk for kunstnerisk verdi virke utidsmessig.
Min opprinnelige innledning – «som kulturens sannhetsvitne må vi stille strenge krav til kritikeren» valgte jeg å utelate (selv om jeg problematiserer utsagnet senere), fordi den i dag låter som noe man kunne tenke seg å le seg i hjel av i «Åpen Post». Det er svært liten entusiasme for sannhetsvitner i kulturen i dag siden både kulturen og vitnene nå presenterer seg som relative og kontekstavhengige størrelser.
Men: Man kan enten tenke seg at denne holdningen til vår nære fortid bare er et utrykk for historiens nådeløse dom over forloren metafysikk og akterutseilt positivisme eller vi kan velge å sette vår egen holdning i det samme relative lys som vi kritiserer historien i, for dermed å få øye på vår egen samtids bastante (absolutte?) forutsetninger.
Jeg er en svoren tilhenger av den siste muligheten.
