– Hvorfor ligger kunstnerens lønnskostnader på halvparten av byråkratenes?

Kunstner Sonia Loinsworth svarer her Kulturtankens direktør Øystein Strand. Les Strands innlegg her.

Debatten startet med Loinsworths første innlegg om piroriteringer i Den Kulturelle Skolesekken (DKS), der hun kaller Kulturtanken «et pengesluk». Kulturtanken forvalter statlige midler til DKS og skal utvikle ordningen i samarbeid med DKS-administrasjonene i fylkene.

Ballade har gjort Kultur- og likestillingsdepartementet kjent med kritikken som Loinsworth fremmer.

I mitt innlegg tar jeg utgangspunkt i lønnskostnader for både Kulturtankens administrasjon og for frilans kunstnere. Det vil si lønn inklusive sosiale kostnader. Kunstnerne i frilansfeltet rapporterer å tjene et gjennomsnitt 320 000,- per år i honorar som selvstendig næringsdrivende, altså inkludert lønnskostnader.

Standardsatsen for kunstnere i DKS er 5 151,- per formidlingsdag. Dette faktureres som honorar til kunstneren som selvstendig næringsdrivende, og inkluderer altså lønnskostnader.

Hvis en kunstner jobber fulltid for DKS med 200 forestillinger over 100 dager + reisedager, som er maks kapasitet av hvor mye hun kan turnere uten å ødelegge instrumentet sitt, tjener hun 515 000 i honorar som selvstendig næringsdrivende, altså lønnskostnader inkl. sosiale kostnader.

Det utgjør 52% av gjennomsnittlige lønnskostnader i Kulturtanken.

For ordens skyld, la oss bryte tallene helt ned: Det er 230 arbeidsdager i året. La oss si at en frilans kunstner bruker hele arbeidsåret på turnè, inkludert 1 reisedag på hver side av en ukes turnè. Dette utgjør 164 spilledager i året og 328 forestillinger. Det gir et årlig honorar i DKS på 845 000,-. Ingen sykedager. Ingen overtidsbetaling for reisedager i helgen. Ingen dager til å hente seg inn og restituere kropp og stemme.

Hun er frilanskunstner og driver dermed sin egen bedrift.

Kostnader til fradrag er:
Faglig utvikling som danseklasser, sangtimer og workshops for å opprettholde faglig kvalitet: 20 000,-
Instrumenter/treningsutstyr: 10 000,-
Regnskapsfører: 20 000,-
Kontorplass hjemme: 2 000 x 12 = 24 000,-
Administrasjonskostnader som telefon, internett, webside, regnskapsprogram, diverse apper, 36 000,-
SUM kostnader før honorar/lønnskostnader: 110 000,-
Honorar/lønnskostnader til kunstner: 735 000,-

Kulturdepartementet/Kulturtanken har altså ved beregning av kunstnerhonorar tatt utgangspunkt i at en frilanskunstner som turnerer hver eneste arbeidsdag året rundt, får 75% av lønnskostnadene til byråkratene i samme system.

For dansere, akrobater og balansekunstnere er dette fysisk umulig. De er toppidrettsutøvere. For sangere og skuespillere kan det gå, hvis man bruker stemmen på sparebluss og gir barna så lite som mulig i hver forestilling, for å spare på energien sin. Samtlige kunstnere vil sannsynligvis være utbrent eller tett på etter 5 år, og ingen av dem kan ha barn/familie.

Det som forundrer mest, er at Kulturtankens direktør svarer med en forklaring av de kompliserte og svært dyre strukturene innen offentlig forvaltning, men unnlater å besvare følgende punkter fra mitt innlegg:
1) Hvorfor ligger kunstnerens lønnskostnader (honorar) på halvparten av kulturbyråkratenes lønnskostnader, hvis disse arbeider på full kapasitet med 200 forestillinger per år?
2) Hvorfor har man langsiktige ordninger i fast stilling for byråkratene, mens kunstnerne må legge sitt arbeidsliv ut på anbud en gang i året og få alt fra 0–20 uker i oppdrag?

Å redusere mitt innlegg til uttrykket fra en frustrert kunstner i en vanskelig tid, er meget alvorlig.

Når DKS bruker 285 millioner kroner på 1,5 millioner kunstnermøter totalt (hentet fra den tidligere nevnte årsrapporten deres, side 22), koster dette 190 kroner per kunstnermøte per barn. I Barnas Musikkteater gjennomførte vi kunstnermøtene per barn for 85 kroner. Private tilbydere av barnekultur kunne altså tilbudt 2,2 kunstnermøter per barn for hvert kunstnermøte i DKS, innenfor dagens budsjettramme. Så kommer 70 millioner til Kulturtanken i tillegg, med gjennomsnittlige lønnskostnader på litt under millionen per årsverk. Disse midlene skal også hentes fra norske skattebetalere.

Med vår form for organisering kunne samtlige norske barnehagebarn fått fire kunstnermøter i året på dagens budsjett, og skolebarna kunne fått mye mer kultur. Kulturdepartementet har altså valgt å rydde private tilbydere av barnekultur av banen under pandemien, gjennom å ekskludere dem fra kompensasjonsordningene. DKS bruker mer enn dobbelt så mye per kulturopplevelse per barn, i tillegg til 70 millioner fra statskassen til Kulturtanken.

Spørsmålet er derfor det samme: Skal midlene gå til offentlig forvaltning? Eller skal de gå til kultur for barn? Jeg snakker med 1500 barnehager hvert år. Jeg er ikke i tvil om hva de mener.

Mon tro hva foreldrene til 277 000 barnehagebarn mener? Skal statskassens midler øremerket barnekultur primært gå til kulturopplevelser, eller skal de i så stor grad brukes på offentlig forvaltning at barna deres ikke får kulturopplevelser?

Mon tro hva kunstnerne mener: Skal de melde inn arbeidet sitt på anbud en gang per år uten å ane hvor mye oppdrag de får, hvis de i det hele tatt får oppdrag, i et system der byråkratene tjener det dobbelte av det de har mulighet til å tjene på fulltid, eller skal de ha langsiktige avtaler med forutsigbare inntekter, slik vi har gjort det i Barnas Musikkteater?

Hvor fikk Kulturtanken og Kulturdepartement idèen om at en byråkrat som sitter på et kontor er verdt det dobbelte av en arbeidende kunstner på feltet for barnekultur i Norge?

Jeg har anmodet Riksrevisjonen om å foreta en grundig gjennomgang av offentlige midler få feltet for barnekultur. Jeg håper dette vil starte en prosess som får politikerne til å se alvoret av dette. Dette er mislighold.

Sonia Loinsworth er sanger, komponist, forfatter og kulturprodusent