Hvor har det blitt av den ambisiøse kulturpolitikken? Politikken som inspirerer, tar sjanser og initiativ? Politikken som får kunstnere til å føle at det de driver med har vesentlig betydning. Ikke fordi musikken vi lager er nødvendig i en kulturell ryggsekk, nistepakke eller spaserstokk, men fordi det finnes ingen andre måter å uttrykke akkurat det vi kan.
«Kunstens egenverdi» er et uttrykk som for meg alltid stått som noe passivt. Noe som må forsvares. Uttrykket sier mer om de skyttergravene det altoverveiende rødgrønne kulturlivet har gravd seg, enn den faktiske betydningen musikk, litteratur, bevegelse, bilde eller konsept har for sivilisasjonen.
Les også: [link id=68408 title=»Stem etter hjertet«]
Satsning på nye holdninger
Det er ingen tvil om at det nå mer enn noensinne trengs ambisøse kunstnere og kunst som kan løfte og vekke. Dette trenger strengt talt ingen samfunnspolitisk begrunnelse, men siden det nå om dagen er politikk det handler mest om kan det være verdt å se tilbake i tid til tider da politiske amisjoner og kunstneriske ambisjoner smittet over på hverandre. Det er ingen tilfeldighet at mye av gullet i den norske kulturarven ble til samtidig som Norge trengte en tydelig nasjonal identitet, på 18/1900 tallet.
Igjen er vi inne i en tid der det trengs viktige løft. Ut av konformsonen som nyrik og lukket oljenasjon, og inn i en karbonfri, og nyskapende fremtid med et folk som er åpen mot verden. For å få dette til trengs det en satsning på forskning, nyskaping, nye holdninger. Men ikke minst trengs det en helt annen ambisjonsnivå innen kulturfeltet. Selv om kunstproduksjonen ikke er instrumentell, er det innlysende at kunsten spiller en vesentlig rolle som en generator for den type nytenkning som kan skape nye arbeidsplasser.
Les også: [link id=68296 title=»Løft det frie feltet!«]
Fritt felt med lua i hånda
Dette skjønner folk. Derfor blir det regjeringsskifte, og det kan bli bra. Kanskje det kan røske opp og føre til at nye ideer får større plass. Jeg tror at vekslingen mellom politiske ledere med ulike ideer er bra for et land. Det blir i alle fall ingen taktskifte med fire nye rødgrønne år, det er jo nettopp det de går til valg på.
Også i kulturpolitikken har det lenge nok vært business as usual. Arbeiderpartiet har vist seg til de grader å være de store institusjoner og tunge administrasjoners parti. Kulturløftet har i tillegg til økt byråkratisering ført til et utall kulturhus og festivaler med påfallende lik programering. Det frie kulturfeltet står etter 8 år med kulturløft fortsatt med lua i hånden mens nyskaping er blitt et utvannet og likegyldig begrep.
Kunstnernes intoleranse
At kunst kan påvirke holdninger og åpne dører, er viktig. Her må det imidlertid feies for egen dør. Jeg kjenner veldig mange flotte musikere, komponister og kunstnere forøvrig som alle er genuine humanister. De har så å si alle et dyptfølt ønske om å skape et mere tolerant samfunn. Men toleransen er heller liten overfor politiske parti som Frp. Konfrontert med partiet, går de i svart. Det er spesielt ille nå om dagen. Sindige, reflekterte mennesker fråder over tastaturet og holder meg som Venstremann så å si personlig ansvarlig for Frps politikk. Jeg er enig i at Frp oser av intoleranse, men like lite som man kan krige seg til fred bør ikke intoleranse møtes med hat og berøringsangst.
Les også: [link id=68429 title=»Behov for nytenkning«]
Jeg mener i dag som for 12 år siden ([link id=55207 title=»på ballade.no»]) at det er viktig å utsette seg for å se dette partiet i øynene. Frp er fortsatt amatører innen kulturpolitikken og gapet mellom de gode intensjoners kulturland og harrylandet har ikke blitt mindre med årene. Det er ikke bare deprimerende, men også farlig.
Derfor trengs det nye idéer, nye initiativ, nye hoder og ny ståsteder innen kulturpolitikken. Ikke minst trengs det mot. Partiet jeg har arbeidet for gjennom gode og vonde dager, har noen andre idéer om kulturpolitikken. Men ikke minst består partiet av uredde politikere med visjoner som vil gjøre landet til både et grønnere og mer åpent sted å bo. Godt valg på mandag!
Glenn Erik Haugland er komponist og Venstrepolitiker
Tekstforfatterpris til Ane Brun
– Hun skriver personlig og eksistensielt, men samtidig universelt.
Ballade video: Søvnløse netter
Med Synne Sanden, Døssi, Bjørn Berge, Jonas Lovv, Joakim Kleven, Leander, Twin Serpent, Nullskattesnylterne & Teater nonSTOP, Halycon Days og Nicolas Leirtrø’s Action Now!
Sarah Winona Sortland er ny daglig leder i Musikkforleggerne
Går fra kommunikasjonsstilling til toppjobben.
Musikk på litteraturfestival: Fortelling, poesi – og nødvendig friksjon
Hvilken rolle kan musikk ha i en litteraturfestival? Blir vi klokere på musikkens og ordenes roller i språkmodellenes tid? Kan konserter vise veien til leselyst?
– Hva skjedde med rehabilitering ...
Ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime. Slik ser en innsatt på Ullersmo på rap.
Et rom for alt – unntatt musikk
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
