Arne Nordheim i 2006

… og så legger vi ned Rikskonsertene!

Helge Skansen, konsertsjef i Rikskonsertene, svarer på John Persens foredrag «Argumentasjon på kunstens premisser», gjengitt i Ballade 29. september.

Kalender

Sommerkonsert

25/06/2021 Kl. 18.30

Viken

I John Persens foredrag fra Bysymposium 2000 i Trondheim, gjengitt i Ballade 29.9, er det mange interessante, viktige og tankevekkende betraktninger. Men hans omtale av Rikskonsertene genererer mer oppgitthet enn kritisk refleksjon i undertegnedes hode.

John Persen er kjent for å ytre seg sterkt når han først har noe på hjertet, og det, parret med hans evne til å omsette mening i handling, har Musikk-Norge nytt godt av mange ganger. Men på samme måte som Persen sier at ”kultur kan være kunstens verste fiende”, slår det meg at generaliseringen er saklighetens fiende. For følgende utsagn står for meg som et eksempel på at behovet for å uttrykke seg sterkt lett kan falle på generaliseringens stengrunn:

Selv om bildet av virksomheten til disse (Den Norske Opera og Carte Blanche, Symfoniorkestre og De tre R-ene (Rikskonsertene, Riksteatret og Riksutstillinger)) er noe variert, er det likevel en del fellestrekk ved disse:
… Repertoaret bærer preg av museal virksomhet
… Den kunstneriske virksomheten er stivnet i gamle rutiner og ritualer
… Innkapslet i lukkede systemer, fullstendig avsondret fra virkeligheten
… Fraskrevet ansvaret for nye generasjoner av publikum
… Uredelig og løgnaktig argumentasjon for økte offentlig bevilgninger
… Kommersialisering av ikke-kommersiell-virksomhet.”

Noen fakta fra virkelighetens verden:

Minst 2/3 av repertoaret i de ca 300 musikkproduksjonene vi distribuerer i år er skapt i nyere tid. Den ”museale” del av vårt repertoar er hovedsakelig norsk og internasjonal tradisjonsmusikk og et anstendig minimum fra den europeiske kunstmusikkhistorie.

Vi legger stor vekt på å ikke sitte i et glasshus i Oslo og klekke ut planer, men tvert imot å forme vår kunstneriske virksomhet og profil gjennom kontinuerlig dialog og interaksjon med produksjons- og formidlingsmiljøer spredt over hele landet. (Rikskonsertene har ikke eget fast ensemble, og så godt som alle de musikerne vi sender ut, tilhører de norske og internasjonale frilansmiljøene eller de regionale/lokale musikerordningene.)

Av de ca 7 700 konsertene vi distribuerer årlig, er langt over 80% direkte rettet mot barn og unge mellom 2-16 år!

Våre budsjettsøknader kan studeres i departementets dokumentarkiver, og vi har ikke anledning til å argumentere for våre ønsker på politisk nivå. Det eneste uredelige i denne sammenhengen er Persens egen påstand om vår uredelighet og løgnaktighet.

RK har ikke et så sterkt krav til egeninntjening at vi opplever det som kommersielt styrende i vår programplanlegging. KDs og våre egne resultatmål pålegger oss derimot å nå flest mulig mennesker med våre produkter. For oss, som pr. definisjon ikke skal tråkke for langt inn i det kommersielle markedet, blir det en evig balansegang mellom det eksperimentelt nyskapende og ”det folk vil ha”.

Det er et tankekors for meg at myten om 60/70-tallets sosialdemokratisk trauste Rikskonsertene med kammermusikere på fergetur til de ytterste nes fremdeles blir holdt så krampaktig i live. (John Persen er for tiden langt fra alene om å legge dette bildet til grunn for kulturpolitiske innlegg om Rikskonsertene.) Skal vi diskutere Rikskonsertenes videre rolle i norsk musikkliv, må vi kunne vente at debattantene tar utgangspunkt i dagens Rikskonserter – det mangfold av kulturpolitiske oppgaver og aktiviteter vi er satt til å forvalte, og vår evne til å løse disse. (Et sted å starte egen oppdatering er rikskonsertenes hjemmesider.)

Men har det noen hensikt å invitere til debatt?

Er det til noen nytte at vi i Rikskonsertene hele tiden prøver å justere oss etter de behov som blir uttrykt i samtiden?

Eller handler det hele om å ri på en bølge i tiden der det å legge ned R’ene (hvorfor skal vi alltid fremstilles som én organisasjon?) framstår som den eneste realistiske måten å frigjøre midler til andre sektorer i kulturlivet?

Har vi helt gitt opp håpet om å få styrket samtidens nyskapende produksjons- og formidlingsmiljøer med friske statlige/regionale/kommunale midler i stedet for å flytte penger sidelengs i det statlige kulturbudsjettet?

John Persen har tatt standpunkt:

”De midlene som til nå har vært bundet opp til drift av disse tre R-ene, kunne anvendes til formål som tilfredsstiller kravene stilt ovenfor, eksempelvis som støtte til frie kunstproduksjons- og -formidlingsgrupper, og kulturhus / institusjoner i de større byene, uten faste kunstneriske ensembler. Denne måten å omforme støtten på, ville sette kulturhus og institusjoner i stand til enten å engasjere en eksisterende gruppe for en gitt periode, eller å kjøpe forestillinger / konserter fra disse gruppene.”

Kanskje er dette en riktig vei å gå. Men er det ikke riktig å prøve å få svar på noen spørsmål før man trekker konklusjoner? Som f.eks.:

* Trenger vi et operativt instrument på nasjonalt nivå for å iverksette den statlig kulturpolitikken?
* Fyller Rikskonsertene en nødvendig funksjon i samspillet mellom nivåene stat, fylke og kommune? (F.eks. sa Stortinget i fjor etter en grundig vurdering ja til at vi fortsatt skal spille en aktiv nasjonal rolle i skolekonsertordningen.)
* Representerer Rikskonsertenes konserttilbud et viktig supplement til det som skjer lokalt? (Eller sagt med andre ord: representerer summen av det vi gjør noe som andre ikke ville fått til innen samme kostnadsramme?)
* Ønsker lokale arrangører og musikkmiljøer Rikskonsertene som medspiller, kompetanseressurs, koordinator og synergiskaper?
* Er det et gjennomgående ønske hos norske frilansmusikere at Rikskonsertene skal nedlegges og midlene omdisponeres til regionalt og lokalt nivå?
* Er det andre aktører som kan overta arbeidet med nasjonal formidling av musikkuttrykkene som er forankret i det flerkulturelle Norge og innvandrernes kulturelle røtter?

John Persen foreslår å omdisponere midlene til kulturhus/institusjoner i de større byene. Det er ingen tvil om at disse da ville få et større armslag. Men hva med resten av landet?

* Er retten til å oppleve god kunst i nærhet av der du bor å anse som et musealt kulturpolitisk prinsipp?
* Er en ringvirkning av de siste 2-3 tiårs satsinger innen norsk musikkliv at lokalsamfunnene er selvforsynte med levende musikk av høy kvalitet innen et bredt spekter av musikkuttrykk?

John Persen sveiper også innom det mer praktiske plan, og sier at all logistikk knyttet til de tre riksinstitusjonenes turnerende virksomhet ”kunne uten tvil ha vært løst minst like tilfredsstillende gjennom samarbeid med kommersielle transport- og / eller reisebyråer”. Et slikt samarbeid har vi hatt i årevis. Vår erfaring heller vel mer til å stille spørsmål om dette fortsatt er en økonomisk fordelaktig løsning etter at reisebyråene måtte vende seg til kunden for å få inn sine provisjoner. En annen sak er at selve logistikkdelen kun er en liten bit av det planleggingsarbeidet som skal til for å sende en produksjon på turné.

Både Arbeiderpartiet og andre aktører har i det siste tatt til orde for en gjennomgang av Riksinstitusjonene, og RK akter ikke å framstå som en selvforsvarende bremsekloss i en slik prosess. Men før slutninger trekkes må det foreligge analyser.

Etter min vurdering har de samfunnsmessige endringene i løpet av disse 50 årene vært så store at disse tre institusjonene i realiteten har utspilt sin rolle.”, sier John Persen om ”R’ene” uten å utdype dette noe nærmere.

Samfunnet har forandret seg mer fra 1938 og til i dag enn fra 1968 da Rikskonsertene ble opprettet. Skal vi følge logikken i Persens resonnement, bør vi da snarest få lagt ned organisasjonen Ny Musikk. Selv Norsk Musikkinformasjon fra 1978 begynner da å bli noe tilårskommen, men som ny styreleder tror jeg ikke John Persen har nedleggelse av NMI innen 2010 øverst på agendaen.

Så derfor John Persen – vi ønsker en debatt om Rikskonsertenes rolle og eventuelle ekstistensberettigelse i et framtidig Musikk-Norge velkommen. Slike debatter er nødvendige og medvirker også til at vi i Rikskonsertene holder våre sanser skjerpet når vi tar våre valg. Men vi ber om en debatt som tar Rikskonsertenes musikkfaglige integritet på alvor. Er utgangspunktet ”aksjeposten Rikskonsertene” som kan løses ut i klingende mynt, er jeg redd vi har lite å stille opp med.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Kirkemusiker

Aurskog-Høland kirkelige fellesråd

Salgs- og markedsansvarlig

Festspillene i Bergen

Daglig leder

Balansekunst

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev