Anmelder i grenseland

INNLEGG: Kristin Knudsen, styreleder i Opera Bergen, gir i dette innlegget uttrykk for at Ballades anmeldelse av produksjonen Madama Butterfly er ureflektert og forvirret.

Ida Habbestad har skrevet en ”anmeldelse” av Opera Bergens produksjon Madama Butterfly. Hun opplever at hun befinner seg i grenselandet mellom amatører og profesjonelle. Hun om det – omgitt av solister som forøvrig er gode nok for bl.a. Torre del Lago (Puccinifestivalen, ja, den kjente!), Metropolitan, Statsoperaen i Bucuresti, Statsoperaen i Wien; utdannete profesjonelle musikere, flertallet ansatt i Norges nest største filharmoniske orkester (ja, BFO); kostymekunstnere som jevnlig arbeider ved Operahusene i Bonn, Nice, Los Angeles og Parisoperaen; en dirigent som er invitert og har dirigert ved bl.a.statsoperaen i Praha, i Bucuresti, New Orleans Opera og Roma Symphonic; og hår/sminkeansvarlig med mer enn 30 års fartstid ved et av våre nasjonale teatre. Det eneste amatørleddet i forestillingen – koret og tre av de små rollene har hun ikke en gang merket seg.

Vel, vel – hun burde vist sin profesjonalitet som anmelder ved å tilkjennegi nok faglig kunnskap om operaen hun er sendt for å anmelde fremfor å gå seg vill mellom begrepene amatør og profesjonell. At hun ikke liker det hun ser er helt greit. Hun må gjerne slakte en forestilling, men da på profesjonelle kriterier. Det er fristende å spørre; hvor mange Butterfly har hun sett, og hvilken Butterfly på verdensbasis mener hun kan fylle rollen ut fra sine krav?

Foruten denne motsigelsesfulle forvirring om begrepene amatør og profesjonell, skriver hun ureflektert om den store utfordringen det representerer for henne at det ikke er tekstmaskin, selv om ”den overordna historia er behørig presentert i programmet” – som om tekstmaskinen var en selvfølgelig og integrert del av kunstformen opera.

Jeg går ut fra at en anmelder kjenner den forestillingen hun er kommet for å skrive om, og at hun som fagperson ikke er avhengig av å få teksten direkte oversatt mens hun sitter der. Hun skriver at denne mangelen er ”ei ekstra utfordring når ein arbeider med representasjonskunst”.

Det streifer Ida Habbestad åpenbart ikke at det er et aktivt valg ikke å ha tekstmaskin, ut fra operafaglige, profesjonelle kriterier, et valg Opera Bergen har gjort gjennom alle sine over 80 produksjoner. Som all annen kunst er også opera representasjonskunst, hvor tekst og poesi spiller sammen med de andre kunstformene. Ord er i seg selv representasjoner, og peker utover fra sin egen eksistens – ja de representerer eksistensen av noe annet og mer enn seg selv. Det er altså ikke slik som Habbestad har misforstått at Puccini mente at ”musikken skulle tala så sterkt at ikkje orda betydde noko”, men at alle kunstartene som utgjør kunstformen opera til sammen skaper noe av det som ordene, musikken, lyset, stemmen, pausene, rekvisittene kostymene, scenografien på ulike måter representerer.

Ut fra Habbestads argumentasjon og logikk kan en slutte at hun mener at det, foruten på en hver uten- og innendørs operascene, også bør installeres tekstemaskin i en hver kirke hvor det fremføres kirkemusikk basert på andre språk enn norsk. Eja Mater, fons amoris eller Sanctus er jo ikke til å forstå? Selv om musikken drypper av innhold.

Om Habbestad på profesjonelt vis kunne brukt sine representerende ord til å få leseren til å forstå hvorfor eller hvordan man eventuelt ikke kom i mål her hadde det vært fullstendig legitimt.

Av Kristin Knudsen, styreleder i Opera Bergen.