Ikke sensur, men gjerne litt temperatur

– Det er slettes ikke i samsvar med min natur å drive sensur, skriver Komponistforeningens formann i dette svaret til Ny Musikk. Glenn Erik Haugland stiller seg fremdeles skeptisk til Kenneth Karlssons synspunkter, men innrømmer at Cikada i forhold til andre statstøttede ensembler skal ha ros for å spille mye norsk musikk. – Vi må se nærmere på de fruktbare mulighetene som ligger i tettere samarbeid mellom musikere og komponister, sier Haugland, som samtidig oppfordrer alle om å melde seg inn i Ny Musikk.

Det er slettes ikke i samsvar med min natur å drive sensur, langt der i fra. Jeg har heller ikke problemer med å være enig i at norsk musikk ikke utelukkende består av mesterverker. Men jeg har absolutt problemer med at lederen for et ensemble som jeg som medlem av Ny Musikk er med på å støtte, gir uttrykk for synspunkter som kan skade norske komponisters sak overfor bevilgende myndigheter og et potensielt publikum.

Det skulle da bare mangle. Det er jo dette jeg har brukt mine siste 4 1/2 år på å gjøre noe med både innad i Komponistforeningen (styrking av vårt eget faglig nivå med fagseminar m.m.) og utad ved å peke på åpenbare norske kvaliteter! Nei Lene Grenager, all musikk som skapes i Norge i dag er absolutt ikke god musikk, og det er heller ikke å få Ny Musikk til å påstå noe så dumt jeg vurderer mitt Ny Musikk-medlemskap opp mot (ja, det var et skittent retorisk triks, beklager). Men jeg er heller ikke faglig sett så bort i natten at jeg ikke ser, nei veit at nivået på nyskrevet norsk musikk er høyere nå enn den var for 10 år siden. Jeg veit også at det ikke er så vanskelig som det Karlsson gir uttrykk for å arbeide frem norsk musikk som holder mål internasjonalt.

Her er nemlig kjernen i min «hårsåre» reaksjon. Det er ikke så mye uttalelsene jeg vil til livs som det å fokusere på samarbeidsmuligheter mellom utøvere og skapere av ny musikk, og det arbeidet eller mangel på sådan som gjøres av de statsstøttede ensemblene på dette feltet. Slik jeg ser det ligger mye av fremtiden i fortiden, da klassiske mesterverker ble til som resultat av tette forbindelser mellom komponister og utøvere. I miljøer der musikere, komponister og musikk-kjennere (amatørene) spilte og skrev for hverandre (på 17 – og 18 hundre tallet var det nesten utelukkende samtidsmusikk som ble spilt), oppstod en helt annen kode-forståelse og klima for kompentent kritikk enn det som finnes rundt musikken som skrives i dag. Dette gav komponistene en helt annen mulighet til å kommunisere sofistikert gjennom musikk, og musikerne en helt annen mulighet til å intepretere samtidens musikk. Vi ser tendenser allerede i dag til at komponister og musikere arbeider tettere sammen, og jeg deler her Janne Stang Dahls entusiamse for observasjonene av slike samarbeid.

Den enkleste måten å demonstrere at norske verker ikke holder mål, er å la være å spille dem. Det gjøres i stor utstrekning av de fleste ensembler og orkestra i kongeriket i dag. Her er Cikada et av unntakene, både statistikk og diskografi taler for ensemblet. Jeg kommer ikke til å melde meg ut av Ny Musikk fordi Kenneth Karlsson slenger med leppa (han gjorde det samme da jeg meldte meg inn), selv om jeg fortsatt er i tvil om hvor mye han egentlig vil blø for å få frem bedre norsk musikk . Jeg vil tvert i mot oppfordre alle til melde seg inn i Ny Musikk, spesielt de av mine medlemmer som enda ikke har somlet seg til å gjøre det ( det får være måte på sløvhet). Jeg stiller meg fortsatt gapende uforstående til de holdninger Karlsson gir uttrykk for, og vil fortsatt arbeide intenst for å høyne kvaliteten på arbeidet til både norske komponister og norske (og svenske) musikere gjennom å arbeide for høyere politiske bevilgninger og finne nye måter å etablere tettere samarbeidsformer mellom komponister og musikere.

Vår felles fiende heter fortsatt sløvsinn.