Er Cikada bedre enn et hvilket som helst annet norsk ensemble?
Utspillet til Cikadas Kenneth Karlsson her i Ballade sist fredag, der han hevdet at det var problematisk å få tak i ny, norsk musikk som holder mål, har ikke gått upåaktet hen. Komponistforeningen formann, Glenn Erik Haugland, skriver i dag at Cikadas vilje til å høyne nivået på norsk musikk er like slapp og kritikkverdig som hos Oslo Filhamoniske Orkester, og ber dem om å ta større ansvar.
Når Kenneth Karlsson for n’te gang går ut og «fastslår» at musikk skrevet av norske komponister ikke holder mål, er tiden inne for å kaste ballen tilbake. Hva har Cikada tenkt å gjøre med det?
La ikke overskriften lede deg til å tro at Cikada ikke er en av de aller beste utøvere av nyskrevet musikk som finnes i Norge. Men legger man til grunn de synspunkter leder-Karlsson uttrykker i sine intervjuer, er ensemblets holdning til å høyne nivået på norsk musikk like slapp og kritikkverdig som de store stygge orkester- og operainstitusjonene. Den gang for over 10 år siden da norsk musikkliv ble revolusjonert gjennom opprettelsene av Cikada, Oslo Sinfonietta og Bit 20, var omkvedet at nivået på norsk nyskrevet musikk ville høynes bare man fikk gode nok fremførelser. Og sant nok, det ble en nivåheving. Men kanskje ble ikke utviklingen så sterk og bred som man kunne håpe? Har de nye ensemblene og komponistene igjen vokst fra hverandre, slik at vi på et vis er tilbake til start? Eller har årelang mangel på økonomiske muligheter hindret ensemblene å drive en kontinuerlig utviklingsarbeid med talentfulle musikkskapere? (Jeg har aldri oppfattet noen ønske fra noen av disse ensemblene om å ville et slikt utviklingsarbeid…)
Spørsmålet er selvfølgelig også om ensembler som Cikada har noen som helst ansvar for det kunstnerisk nivået til norske komponister. Svaret mitt er ja. Det forventes av et ensemble som finansieres av det hjemlige samtidsmusikkmiljøet, dessuten trenger de det for sin egen del! For på samme måte som orkestrene er avhengig av en repertoarutvikling for å rettferdiggjøre sin eksistensberretigelse, er også ensembler som Cikada nødt til å aktivt dyrke komposistoriske tallenter for å ha en fremtid.
Og da er det både mye enklere å jobbe tett med lokale talenter, enn med talenter på andre siden av kloden. Dette er jo tross alt ikke en helt ny og revolusjonerende tanke. Ser man på musikkhistorien ser man fort at de aller beste verkene ble til i miljøer der utøverne og komponister arbeidet tett sammen. Statistisk sett er det jo heller ikke mindre talent nå enn for 150/200 år siden.
Heller ikke ut fra en faglig synsvinkel kjøper jeg Kenneth Karlssons verdenssyn, aldri før har nivået på nyskrevet norsk musikk vært høyere. Følger han egentlig godt nok med på det som skjer? Om ikke Cikada skal ende opp som nok et «Ny Musikks Ensemble», kan det være på plass med en liten selv-evaluering for å se om ensemblet faktisk anstrenger seg nok.
Ny Musikk kan umulig være tjent med et ensemble som gir uttrykk for like slappe holdninger overfor norske komponister som Oslo Filharmoniske?
Om du vil melde deg på i dette ordskiftet, kan du sende et innlegg i saken på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler og innlegg om emnet.
