Når Kenneth Karlsson for n’te gang går ut og «fastslår» at musikk skrevet av norske komponister ikke holder mål, er tiden inne for å kaste ballen tilbake. Hva har Cikada tenkt å gjøre med det?
La ikke overskriften lede deg til å tro at Cikada ikke er en av de aller beste utøvere av nyskrevet musikk som finnes i Norge. Men legger man til grunn de synspunkter leder-Karlsson uttrykker i sine intervjuer, er ensemblets holdning til å høyne nivået på norsk musikk like slapp og kritikkverdig som de store stygge orkester- og operainstitusjonene. Den gang for over 10 år siden da norsk musikkliv ble revolusjonert gjennom opprettelsene av Cikada, Oslo Sinfonietta og Bit 20, var omkvedet at nivået på norsk nyskrevet musikk ville høynes bare man fikk gode nok fremførelser. Og sant nok, det ble en nivåheving. Men kanskje ble ikke utviklingen så sterk og bred som man kunne håpe? Har de nye ensemblene og komponistene igjen vokst fra hverandre, slik at vi på et vis er tilbake til start? Eller har årelang mangel på økonomiske muligheter hindret ensemblene å drive en kontinuerlig utviklingsarbeid med talentfulle musikkskapere? (Jeg har aldri oppfattet noen ønske fra noen av disse ensemblene om å ville et slikt utviklingsarbeid…)
Spørsmålet er selvfølgelig også om ensembler som Cikada har noen som helst ansvar for det kunstnerisk nivået til norske komponister. Svaret mitt er ja. Det forventes av et ensemble som finansieres av det hjemlige samtidsmusikkmiljøet, dessuten trenger de det for sin egen del! For på samme måte som orkestrene er avhengig av en repertoarutvikling for å rettferdiggjøre sin eksistensberretigelse, er også ensembler som Cikada nødt til å aktivt dyrke komposistoriske tallenter for å ha en fremtid.
Og da er det både mye enklere å jobbe tett med lokale talenter, enn med talenter på andre siden av kloden. Dette er jo tross alt ikke en helt ny og revolusjonerende tanke. Ser man på musikkhistorien ser man fort at de aller beste verkene ble til i miljøer der utøverne og komponister arbeidet tett sammen. Statistisk sett er det jo heller ikke mindre talent nå enn for 150/200 år siden.
Heller ikke ut fra en faglig synsvinkel kjøper jeg Kenneth Karlssons verdenssyn, aldri før har nivået på nyskrevet norsk musikk vært høyere. Følger han egentlig godt nok med på det som skjer? Om ikke Cikada skal ende opp som nok et «Ny Musikks Ensemble», kan det være på plass med en liten selv-evaluering for å se om ensemblet faktisk anstrenger seg nok.
Ny Musikk kan umulig være tjent med et ensemble som gir uttrykk for like slappe holdninger overfor norske komponister som Oslo Filharmoniske?
Om du vil melde deg på i dette ordskiftet, kan du sende et innlegg i saken på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler og innlegg om emnet.
Tekstforfatterpris til Ane Brun
– Hun skriver personlig og eksistensielt, men samtidig universelt.
Ballade video: Søvnløse netter
Med Synne Sanden, Døssi, Bjørn Berge, Jonas Lovv, Joakim Kleven, Leander, Twin Serpent, Nullskattesnylterne & Teater nonSTOP, Halycon Days og Nicolas Leirtrø’s Action Now!
Sarah Winona Sortland er ny daglig leder i Musikkforleggerne
Går fra kommunikasjonsstilling til toppjobben.
Musikk på litteraturfestival: Fortelling, poesi – og nødvendig friksjon
Hvilken rolle kan musikk ha i en litteraturfestival? Blir vi klokere på musikkens og ordenes roller i språkmodellenes tid? Kan konserter vise veien til leselyst?
– Hva skjedde med rehabilitering ...
Ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime. Slik ser en innsatt på Ullersmo på rap.
Et rom for alt – unntatt musikk
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
