Finn Mortensen i nytt lys

ESSAY: En ny innspilling av Finn Mortensens verk åpner for en helt ny forståelse av hvem komponisten var, skriver Magnus Andersson.

Kalender

Opera Soirée

14/08/2020 Kl. 19.30

Viken

Cantango på Gamle Raadhus Scene

02/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

El Muro Tango & Inés Cuello

19/09/2020 Kl. 20.00

Oslo

El Muro Tango & Inés Cuello

19/09/2020 Kl. 20.00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

En ny innspilling av orkesterverk av Finn Mortensen er sannelig en stor begivenhet. I undertegnedes øyne er han en av landets fire store, sammen med Valen, Nordheim og Grieg.

Mannen var Norges Musikkhøgskoles første professor i komposisjon, og en rekke av vår tids virksomme komponister har dermed Mortensen å takke for å hjelpe dem til å finne sine tonespråk. Han var også formann i Ny Musikk, og Norsk Komponistforening samt Rikskonsertenes første direktør.

Kort og godt har han vært med på å forme norsk musikkliv slik vi kjenner det i dag.

Må ha dialog
Likevel, Mortensen har ikke fått den anerkjennelse han fortjener, og slik er det altfor ofte i musikklivet. Noen musikere sier at hvis ingen skriver om en av deres konserter, er det som om den ikke har funnet sted.

Man kunne også legge lista litt høyere og si at konserten har ikke funnet sted hvis det ikke er minst to (kompetente) kritikere som skriver. Med bare én stemme mangler vi helt en dialog. Vi får svar uten å helt vite hva spørsmålet var. To kritiske stemmer som skriver om samme ting vil derimot alltid være i dialog med stoffet, de vil være i dialog med hverandre (selv om de ikke har lest hverandre eller eksplisitt skriver for hverandre) og de vil ha en samtale med leseren. De vil trekke frem forskjellige aspekter og leseren tvinges dermed til å finne frem til de spørsmålene som kritikerne kan ha stilt seg i møte med musikken.

Forholdet mellom musikere og kritikere er en parallell til forholdet mellom komponister og musikere. En tolkning av et musikkverk er som en form av kritikk. Det er en lesning. Det er en mulig realisering av et tilsynelatende idealisk partitur, og realiseringen gjør partituret mer reelt i det vi tillegger det egenskaper som fremkommer gjennom de klingende tolkningene.

Én er ikke nok
Frem til for noen uker siden har vi kun hatt én innspilling av Mortensens Symfoni. Dette er et nøkkelverk for å forstå Mortensen, men med kun én innspilling er det vanskelig å vite hva vi skal mene om verket.

Samtidig som vi erkjenner utøverens mulighet til å tolke et musikalsk verk snakker vi ofte om musikalske verk som om de innholder en kjerne som utøveren skal finne. Et verk blir ofte til en slags konstans som ikke stemmer særlig godt overens med hvor forskjellig ulike tolkninger faktisk kan klinge. Det er som om vi ikke helt har ristet fra oss den romantiske ideen om Werktreue, at det finnes bestemte måter, eller kanskje til og med én bestemt måte, å tolke en komponists verk.

Dermed kan vi lett forledes til å tro at en tolkning av et verk skal være betegnende for verket. Likevel er det jo heller slik at vi trenger flere tolkninger for å skjønne potensialet i et verk.

Hør utdrag av nyinnspillingen her:try {MusicNodes.addNode(«ee752b06-79eb-4a61-a98d-8872fcc4364f», true);} catch (err) {}

Viktig innflytelse
Når musikkhistorien rundt Mortensens Symfoni blir skrevet er det to influenser som særlig nevnes.

På den ene siden ruger en Brucknersk estetikk i bakgrunnen, og på den andre siden var komponisten lidenskapelig betatt av Paul Hindemiths Unterweisung im Tonsatz. Resultatet er en stort anlagt symfoni. Mortensen har tegnet med en klanglig bred Brucknersk pensel, og de store tuttiavsnittene kontrasteres med utsøkt instrumentasjonskunst, særlig i tilbaketrukne avsnitt hvor han kun bruker noen få instrumenter. Samtidig er harmonikken fremadskuende i Hindemiths ånd.

Akkordene han bruker er stort sett de samklanger vi kjenner fra tonal musikk, men de er ikke satt i dur/moll-system. Likevel føler man tydelig i hans musikk hvordan en akkord trekker fra eller imot en annen akkord.

Rikdom av muligheter
Frem til nå har vi kun hatt én innspilling av Symfonien, og den er med Oslofilharmonien og Mariss Jansons fra 1981. Selv om innspillingen er aldeles strålende blir en enkelt innspilling som denne ensidig autoritær. Når vi nå har to innspillinger kan vi begynne å gå i dialog om hvem Mortensen var som komponist. Vi kan se en rikdom av muligheter som ikke var løftet opp i offentligheten for bare noen uker siden.

La oss ta åpningene av Symfonien som et eksempel. Under Terje Mikkelsens ledelse gir Münchens Kringkastningsorkester liv til klangen gjennom en stor vibrato. Musikkens tekstur er tynn. Det skjer lite, men musikken blir meget intens gjennom vibratoen og ved at han former kraftfulle fraser. Det bølger frem og tilbake og det er forholdsvis store dynamiske spenn i hver frase.

Trer tilbake
I sin tid tok Jansons en helt annen innfallsvinkel til musikken. Han bruker langt mindre vibrato og heller enn å frasere gjennom dynamiske kontraster lar han musikken få sin intensitet nettopp i fraværet av pålagt uttrykk. Han trer på en måte tilbake. Han blir til den observerende arkitekten som står bak et langt kaldere drama. Mikkelsen står derimot midt i stridens hete. Jansons tegner en sparsommelig Mortensen. Klanglig er vi nær Sjostakovitj’ nakne klangunivers og i den polyfone linjeføringen er skrittet fra Symfoni til Hindemiths Ludus Tonalis ikke langt. Det sistnevnte verket er en samling preludier og fuger som går noe i Bachs ånd.

Mikkelsens brede pensel er derimot nettopp Bruckners brede pensel. Han lar det romantiske ved verket skinne frem i sin tolkning. Så kan vi si at den ene tolkningen er fremadskuende og den andre ser bakover i tid; den ene løfter frem potensialet fra Bruckner og den andre fra Hindemith. Nå har vi plutselig flere måter å skjønne hvem Mortensen var.

Problem med vitenskapen
Musikkvitenskapen som behandler Mortensen lider av et lignende problem som vi hadde med før vi fikk Mikkelsens tolkning av Symfonien. Det er nemlig så at det kun er Elef Nesheim som har forsket på Mortensen i noe større format. Dermed spiller det på en måte liten rolle hvor god Nesheims forskning er. Den blir like lite problematiserende som den enkelte kritikken som ikke blir sagt imot.

På den andre siden kunne vi se begge innspillingene som innlegg i forskningen. Nesheim peker i sitt arbeid gjentatte ganger på hvordan Mortensen forener tilsynelatende motsatser, som for eksempel hvordan han senere i livet skriver innenfor både en Darmstadtestetikk (seriell musikk) og en mer romantisk tenkemåte. I Mortensens komposisjoner blir Darmstadtestetikken ikke like fragmentert som hos Boulez/Stockhausen, men den får et varmere preg som vi kanskje kunne tenke var noe norsk ved komposisjonsmåten.

Viktigheten av utøvere
Kan vi lese dette i det fremad- respektive bakoverkuende perspektivene jeg foreslo tidligere i artikkelen? Kan tolkningene styrke Nesheims påstand om de motsatte tendensene i Mortensens partiturer?

Det viktigste jeg prøver å si med denne artikkelen eller anmeldelsen eller hva det nå er, er noe om hvor viktig utøverne er for at vi skal skjønne hva musikk dreier seg om. Vel, er det ikke helt innlysende at utøverne er viktige, det er jo tross alt de som gir klang til musikken. Likevel, er det ikke slik at de fleste av oss lytter ”forbi” utøverne når vi lytter til ukjent musikk? Er det ikke slik at vi på en måte forventer å kunne finne ut av hvilken en komponists identitet er uten å helt innse at utøveren har satt et par fortolkningsbriller foran øynene våre slik at vårt blikk allerede er formet når vi spør hvem en komponist er?

Hvis du dermed spør undertegnede som kritiker om den ene eller den andre innspillingen er bedre, hvis du spør om hvilken innspilling som er mest autoritativ og tegner et best mulig bilde av Mortensen, da får du ikke svar. Det er nemlig slik at du trenger begge disse innspillingene for å skjønne hvordan vi i dag kan skjønne hvem Finn Mortensen var og hvilken potensial som ligger i det kanskje fineste norske symfoniske verk vi har i Norge. Når begge disse foreligger er en lytting på kun den ene platen en misforståelse av hvem Mortensen er og var.

Post scriptum
Jeg ønsker også å nevne to faktum som det ikke er plass for å diskutere i stort omfang fordi denne artikkelen allerede er altfor lang. Det første er at kommisjonen som utarbeidet innstillingen til det såkalte Musikkarvprosjektet har gitt en indirekte erkjennelse for Mortensens betydning gjennom å foreslå at syv av hans verk blir editert og publisert.

Det andre er at musikkforskningen for tiden befinner seg i en spennende brytningstid hvor forskning på og gjennom utøving står alt sterkere. Her i landet har vi et omfattende program med treårige stipendiatstillinger innen ”Kunstnerisk utviklingsarbeid”, og mye av den teoretisk orienterte forskningen som foregår i landet har en praktisk hensikt eller relevans for praktikere. Sigurd Slåttebrekks internasjonalt prisede plate Chasing the Butterfly er et resultat av dette arbeidet. Annabel Guaitas plate L’Altra Beltà er det siste tilskuddet i et prosjekt som ikke er avsluttet og forsvart ennå.

Magnus Andersson er leder for NMHs innsatsområde A, om Den medskapende musiker

Stillinger

Kantor/ organist

Kongsberg kirkelige fellesråd

Orkesterbibliotekar

Oslo-Filharmonien

Kantor/ kyrkjemusikar

Gloppen kyrkjelege fellesråd

Produsent

Riddu Riddu Festivála

Produsent

Kulturfabrikken Sortland KF

Programsjef

Bodø2024 IKS

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev