Ferdigtygget kunst?
INNLEGG: – Det later til at Rombergs høyeste kunstneriske kriterium er å forføre massene, så vel etter hva som fremgår av hans innlegg som av hans historieløst stablede floskler til komposisjoner. Kunstsynet er for øvrig til forveksling likt det til «en berømt diktator». Man kan bli mørkredd av mindre, skriver kritiker og stipendiat Magnus Andersson i dette svarinnlegget til Martin Romberg, som for noen dager siden hevdet at samtidsmusikken er en «til de grader mislykket kunstform og i dag redusert til en til de grader ubetydelig rolle i samfunnet».
Av Magnus Andersson
Det mest etterrettelige i Martin Rombergs debattinnlegg «Pling-plong i operaen?» tirsdag 8/4 er hans Hitler-sitat: «bare løgnen er stor nok, vil alle tro på den». I Mein Kampf-stil presenterer Romberg halvsannheter som han vrenger til egen fordel. Utgangspunktet for hans hat mot samtidsmusikken er angivelig urfremføringen av Schönbergs Første kammersymfoni (feilaktig omtalt i Rombergs artikkel som om Schönberg kun skrev én). Med et løsrevet sitat vil han hevde at essensen av Schönbergs musikk var skapt i «hat og aggresjon over en kultur i oppløsning». Ordbruken som sådan er så fordreid at den er en løgn. Dessuten utelater Romberg det faktum at Schönberg selv, og en horde med musikkvitere etter ham, så hans virksomhet mer som en fortsettelse av historien enn et brudd med den. Den ekstreme bruddestetikk og den negative verdensanskuelse Romberg tilskriver samtidsmusikken eksisterer kun som et ekstremt unntak. Hvis komponister i dag er opptatt av noe er det heller hvordan de kan kommunisere med et publikum samtidig som de ikke kompromisser med sin kunstneriske integritet. Vi ser dette i Rolf Wallins akselererende internasjonale karriere, i Gisle Kverndokks suksess med operaen «Den fjerde nattevakt» og i Ultimafestivalens suksess de siste årene med omtrent 20.000 publikummere. Dette står i kontrast til Rombergs påstand om «en død kultur […] som ikke setter spor etter seg».
Det later til at Rombergs høyeste kunstneriske kriterium er å forføre massene, så vel etter hva som fremgår av hans innlegg som av hans historieløst stablede floskler til komposisjoner. Kunstsynet er for øvrig til forveksling likt det til «en berømt diktator». Man kan bli mørkredd av mindre.
Hvem ønsker å legge ned kvantefysikken fordi folk flest ikke skjønner den, få slutt på billedkunsten siden det langt mer eksakte fotografiet har kommet på banen, eller kritisere poetene for å være uklare? Romberg (og Hitler) har for så vidt et poeng i at mye samtidsmusikk er vanskelig. Men hvem ønsker egentlig det kjølige samfunn Romberg propaganderer for, hvor kunsten i beste fall er et ferdigtygget og blekt bilde av virkeligheten? Hvis kunsten ikke utfordrer er den uten kraft til å gripe inn i menneskets liv.
Magnus Andersson er musikkritiker i Morgenbladet og stipendiat ved Norges musikkhøgskole. Innlegget er først publisert i Dagbladet fredag 11 april. Viderepubliseres her med artikkelforfatterens velvilje. Martin Rombergs innlegg finner du her.
