Av Magnus Andersson
Det mest etterrettelige i Martin Rombergs debattinnlegg «Pling-plong i operaen?» tirsdag 8/4 er hans Hitler-sitat: «bare løgnen er stor nok, vil alle tro på den». I Mein Kampf-stil presenterer Romberg halvsannheter som han vrenger til egen fordel. Utgangspunktet for hans hat mot samtidsmusikken er angivelig urfremføringen av Schönbergs Første kammersymfoni (feilaktig omtalt i Rombergs artikkel som om Schönberg kun skrev én). Med et løsrevet sitat vil han hevde at essensen av Schönbergs musikk var skapt i «hat og aggresjon over en kultur i oppløsning». Ordbruken som sådan er så fordreid at den er en løgn. Dessuten utelater Romberg det faktum at Schönberg selv, og en horde med musikkvitere etter ham, så hans virksomhet mer som en fortsettelse av historien enn et brudd med den. Den ekstreme bruddestetikk og den negative verdensanskuelse Romberg tilskriver samtidsmusikken eksisterer kun som et ekstremt unntak. Hvis komponister i dag er opptatt av noe er det heller hvordan de kan kommunisere med et publikum samtidig som de ikke kompromisser med sin kunstneriske integritet. Vi ser dette i Rolf Wallins akselererende internasjonale karriere, i Gisle Kverndokks suksess med operaen «Den fjerde nattevakt» og i Ultimafestivalens suksess de siste årene med omtrent 20.000 publikummere. Dette står i kontrast til Rombergs påstand om «en død kultur […] som ikke setter spor etter seg».
Det later til at Rombergs høyeste kunstneriske kriterium er å forføre massene, så vel etter hva som fremgår av hans innlegg som av hans historieløst stablede floskler til komposisjoner. Kunstsynet er for øvrig til forveksling likt det til «en berømt diktator». Man kan bli mørkredd av mindre.
Hvem ønsker å legge ned kvantefysikken fordi folk flest ikke skjønner den, få slutt på billedkunsten siden det langt mer eksakte fotografiet har kommet på banen, eller kritisere poetene for å være uklare? Romberg (og Hitler) har for så vidt et poeng i at mye samtidsmusikk er vanskelig. Men hvem ønsker egentlig det kjølige samfunn Romberg propaganderer for, hvor kunsten i beste fall er et ferdigtygget og blekt bilde av virkeligheten? Hvis kunsten ikke utfordrer er den uten kraft til å gripe inn i menneskets liv.
Magnus Andersson er musikkritiker i Morgenbladet og stipendiat ved Norges musikkhøgskole. Innlegget er først publisert i Dagbladet fredag 11 april. Viderepubliseres her med artikkelforfatterens velvilje. Martin Rombergs innlegg finner du her.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
En ny vår for norsk opera: To × opera off-Bjørvika
Ballades klassisk-anmelder Ola Nordal opplevde nylig operaene «Heroin Chic» og «Nokon kjem til å komme» på Parkteatret i Oslo. I denne dobbeltanmeldelsen prøver han å fange noe av det som skjer i norsk operaproduksjon.
