Trekk pusten. Lukk øynene. Aksepter at Ting Tar Tid.

Ola Nordal gir deg aktuelle utgivelser i kunstmusikk. (Foto: privat)

Et av Piet Heins gyldne gruk sier: Jeg har skrevet et sted, hvor jeg daglig må se, det manende tankesprog T.T.T. // Når man føler hvor lidet, man nåer med sitt flid, er det nyttig at mindes at Ting Tar Tid. 

Så aksepter at Ting Tar Tid, og sett deg ned og lytt til disse tre ferske utgivelsene i månedens Ballade klassisk, fra det klassisk kunstmusikalske til det eksperimentelle.

THE UNION GUITAR TRIO: Við (Talbot Records)

Komposisjoner: 

• Philip Glass: «Opening» fra Glassworks og «Etyde 9»
• Alf Ekholm: «Seaweed», «Mermaid’s Dance» og «Sonar» fra Underwater Music
• Kari Telstad Sundet: Musikk fra en blå brønn
• J.S. Bach: «Jesu bleibet meine Freunde» fra Kantate BWV 147 og «Andante» fra Orgelsonate nr 4 BWV 528
• Karsten Brustad: Við

Unionen Gitartrio består av to nordmenn og en svenske. Navnet spiller på unionen mellom Norge og Sverige…. [fra her leses med Nytt-på-nytt-stemme] …og der forsvant altså muligheten til å spille på Slottet. Det er kanskje noe å tenke på, for rent kvalitetsmessig kan Unionen opptre hvor som helst; også for de kongelige. 

Philip Glass’ mesterverk Glassworks er en skikkelig crowd-pleaser. De jevnt flytende akkordene, de aksentuerte tonene, og det uniforme lydbildet passer finurlig godt til gitarens myke klang. Gruppas svenske, Karl Michelson, har gjort en fin jobb med å arrangere stykket fra piano til gitar-formatet.

Plata inneholder også nye verk fra komponistene Alf Ekholm, Kari Telstad Sundet og Karsten Brustad, skrevet spesielt for trioen. Det skinner tydelig gjennom at Ekholm selv er utøver. De vise-aktige melodiene kan noen godt sette en tekst til, så sangbare som de er. Han spiller bokstavelig talt på instrumentets styrker, med sine mange gitaristiske vendinger. Det er interessant å merke seg forskjellen til Kari Telstad Sundets komposisjon, som ikke er gitarist og dermed nærmer seg instrumentet «utenfra». Resultatet er veldig annerledes. Jeg må si at jeg liker begge tilnærminger.  

Sundet leker seg med instrumentets klanger og blander gitarlyden med forskjellige lydeffekter, som syngende fugler og raslende perkusjon. «Tidens svevende trinn» er som å sitte og lese en bok en sval sommerkveld mens fuglene synger rundt en. «Musikk fra en blå brønn» er, skal vi tro omslagsteksten, som brønnen i Torborg Nedreaas’ roman med samme navn: både skremmende og forlokkende på samme tid. Her er musikken ustabil. Musikerne bruker såkalte ghost bends, «spøkelsestøyinger» av strengene, som gjør at det høres ut som om selve bakken beveger seg, og man må holde seg fast. Men alt man kan holde seg i, faller fra hverandre. Jeg vil si at dette er en sjeldent vellykket musikalsk tolkning av et litterært tema. 

Karsten Brustads Við er full av mørke klanger, der de tre gitarene fletter seg inn i hverandre. Stykket er mer innadvendt enn de andre på plata, og litt mindre tilgjengelig. Men det er verdt å bruke tid på, for inne i de tette og komplekse klangene ligger det en god komposisjon. Hør spesielt: Philip Glass: «Opening» fra Glassworks

TRONDHEIM SYMFONIORKESTER, dir. NICK DAVIES: Henning Sommerro – Borders (2L)

Komposisjoner: 

• Solkverv; konsert for munnspill og orkester. Solist: Sigmund Groven
• Vårfest; konsert for panfløyte og orkester. Solist: Roar Engelberg
• Grenser; konsert for fiolin og orkester. Solist: Marianne Thorsen

Borders inneholder tre nye konserter av Henning Sommerro. To av dem er for litt uvanlige instrumenter: munnspill og panfløyte. Den tredje er for den litt mer tradisjonelle fiolinen. Trondheim Symfoniorkester spiller fabelaktig, og alt er pakket inn i 2Ls snasne lydbilde. Det låter storslått, smørfett og fargerikt. Melodiene er tydelige og livlige, og har et tydelig utspring fra norsk folkemusikk. 

Munnspillkonserten Solkverv har naturligvis Sigmund Groven som solist. Jeg sier selvsagt, for han har jobbet med Sommerro tidligere, og er i dag verdens fremste utøver på instrumentet. Han spiller rent og lett, og uten at det blir innsmigrende. Panfløytist Roar Engelberg er også en virtuos i verdensklasse, og spiller rent ut imponerende i Vårfest. 

Etter å nettopp ha lyttet til den skarpe og svevende munnspillklangen blir jeg slått av både hvor like og forskjellige de to instrumentene er. I begge er det pusten – det indre i mennesket – som skaper tonen. De er begge ekstremt nære stemmen, det mest personlige av alle instrumenter. Begge er ekstremt tett på mennesket som spiller. Men det er også forskjeller. Munnspillet er et barn av den industrielle revolusjon. Panfløyta har vært med oss siden menneskehetens barndom. Munnspillet skjærer gjennom og legger seg oppå all annen klangtekstur. Panfløyta har en susende og ru klang, som i større grad blander seg inn i de andre instrumentene.

Den siste konserten, Borders, er for fiolin, og kan sies å bevege seg i et litt mer tradisjonelt landskap. Også Marianne Thorsen spiller herlig, med god og feit tone, og overlegent overskudd der hun virkelig lener seg inn i musikken. Denne konserten har dessuten nøkkelen til utgivelsen. Det er som om solisten leter litt etter hovedtemaet sitt. Temaet blir liksom aldri et tema, men forblir bare et motiv, et som aldri blir skikkelig forløst. Dette knyttes an til tematikken. Verket ble skrevet midt under flyktningkrisen i 2015, og tittelen betyr «grenser». En grense skal jo holde jo noen utenfor. Er resten av temaet på andre siden av et gjerdet, som solisten ikke kan stige over? 

Det er et stort rom for det sentimentale i Sommerros musikk, så om man er allergisk mot slikt bør man kanskje hoppe over denne plata. Flere steder skulle jeg ønske at Sommerro dro på litt mer. Det er ikke den store graden av melodi og tradisjonell harmonikk og rytmikk jeg har litt problemer med, men følelsen av at musikken er i overkant pedagogisk. Temaene gjentas mange ganger, og her og der blir jeg litt sliten av dem. Jeg skulle ønske at han bevegde seg lengre vekk fra hovedmelodiene i gjennomføringsdelene (delen av komposisjonen der man bearbeider temaene som er introdusert i starten). Jeg tror også at kadensene (delene der solisten får spiller alene) kunne blitt gjort enda villere, for jeg sitter med en følelse av at de knakende gode solistene har langt mer å gi. Hør spesielt: II: «Sæle» fra Solkverv.

LARS OVE STENE FOSSHEIM: Electric Guitar vol.1 (Øra fonogram)

Komposisjoner

• Pauline Oliveros: Horse Sings From Cloud
• Arne Nordheim: Partita II for Electric Guitar 
• Bjørn Fongaard: Improvisasjoner for microintervallgitar
• Morton Feldman: The Possibility of a New Work for Electric Guitar

I det siste har jeg praktisert Deep Listening® med Lars Ove Stene Fossheim og hans sobert navnede debutplate Electric Guitar vol.1. Lyttingen har vært dyp, for vi har med laaaangsomme komposisjoner å gjøre. Fossum er en virtuos på eksperimentell el-gitar, og springer ut av det avantgardistiske samtidsmusikkmiljøet i Trondheim. 

Albumet starter med Pauline Oliveros’ (hun som står bak konseptet Deep Listening) Horse Sings From Cloud. Komposisjonen består av lange strekk med enkelttoner, spredt tynt utover. Jeg må trekke pusten ofte. Enda mer ekstrem er Morton Feldmans The Possibility of a New Work for Electric Guitar. Her er stillheten mellom de spilte lydene enda mer framtredende enn de faktiske notene. 

Som over middels Arne Nordheim-interessert (jeg skrev doktorgraden min om Nordheims elektroniske musikk), setter jeg spesielt pris på at Fossheim har tatt for seg Partita II for elektrisk gitar. Dette er et stykke jeg har eid notene til i mange år, men aldri hørt. Jeg har selv prøvd å spille det, men med særdeles lite hell. Men Fossheim har det nødvendige tekniske nivået, og samtidsekspertisen, til å kunne tolke det barokke partituret. Stykket er spennende nok, men jeg skjønner også hvorfor det ikke har blitt gitaristenes The Hunting of the Snark (Nordheims trombone-stykke, som alle samtidsinteresserte trombonister fortaper seg i). Det er også noen kunstneriske valg i tolkningen av dette stykket som jeg er litt usikker på om jeg er enig med. Dette gjelder for eksempel nivået med vreng til denne musikken. Slik jeg kjenner Nordheim ville jeg gått for mer klang og ekko. Men nå er jeg kanskje for farget av Nordheim’en jeg har lyttet til før?

Jeg skal ærlig innrømme at dette har vært en utfordrende plate å lytte til. Det er ikke fordi musikken er kjedelig eller dårlig spilt. Det er rett og slett vanskelig å rydde et mentalt rom som er stort nok til å kunne ta i mot denne formen for inntrykk. I en live-setting vil det kanskje være enklere. Når jeg er i samme rom som musikere, rammer det inn oppmerksomheten på en måte som høyner lyttefokuset. Men i min lett stressede hverdag, har jeg måttet jobbe en del ekstra for å finne dette mentale rommet foran stereoanlegget. Og jeg vil tro det er mange som har det på samme måte som meg. 

Og dermed er vi tilbake ved dette litt new age-aktige begrepet Deep Listening. For å tenke på Oliveros ideer om lytting har hjulpet. Konseptet springer ut av 1960-tallets motkulturelle scene. Man ville bort fra mesterstykkene til De Store Komponistene, og i stedet fokusere på nået, tilstedeværelsen, oppmerksomheten. En slags lyttingens mindfulness. Det er faktisk en greie man kan studere; hver lørdag via zoom, $225 for tre sesjoner. Litt dyrt, tenker du kanskje? Kjøp heller Lars Ove Stene Fossheims plate, den er langt billigere. Trekk pusten. Lukk øynene. Aksepter at Ting Tar Tid. Aksepter at skjønnhet kan finnes på ukjente og uventede steder. For når det mentale rommet endelig åpner seg, er dette en givende lytteopplevelse.

Ballade korrigerer: Redaksjonen kom i skade for å erstatte Sigmund Grovens munnspill med munnharpe i seksjonen om utgivelsen Henning Sommerro –Borders. Rett instrument er lagt inn og publisert torsdag 26. oktober kl. 18.32. Vi beklager, og takker våkne lesere for å ha gjort oss oppmerksomme på blemmen.