Vegard Finnekåsa – lydtekniker/gründer (Foto: Kristian Sundsvalen)

Økonomisk bærekraft – verdiløst i kulturlivet?

Likes og views er ingen valuta, skriver lydtekniker og gründer Vegard Finnekåsa: – Ikke gi vekk det som skal selges.

Kalender

Fagerborgfestspillene 2021 – Brytningstid

23/04/2021 Kl. 18:00

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

Scott Henderson trio

18/03/2022 Kl. 19:00

Oslo

Ytret av Vegard Finnekåsa, lydtekniker, gründer, entusiast, musikkelsker og engasjert samfunnsborger.
 

Er bærekraft et moteord, uten verdi i kulturlivet?

Som en aktør i norsk musikkbransje de siste 20 år, er jeg bekymret, redd og usikker.

Bekymret for om jeg vil få utøve mitt yrke, min kompetanse og lidenskap. Redd for å miste min inntekt, og usikker på om jeg vil, og kan, fortsette i musikkbransjen. Som aktør i musikkbransjen er vi prisgitt at artistene tjener penger, vi kan ikke dra på turne eller jobb uten en artist som selger billettene og har et publikum.

Økonomi må måles i en gyldig valuta.

Likes og views er ingen valuta, ingen bank eller forretning vil akseptere en skjerm med en statistikk. Musikkbransjen må øke sine inntekter, må få penger for verdiene som skapes, for tjenestene som leveres. Vi må slutte å dele innhold gratis, gi publikum et valg om hva verdien er eller tro at en promotering er en 20 minutters konsert. Innhold må inn bak betalingsmur, slik at man kan tjene penger, og det vil fungere, men det vil ikke fungere om vi ikke gjør en felles global innsats. Alle sammen.

Som bygdeoriginal med enebolig, familie, egen parkering på egen tomt og et lokalsamfunn med 4000 innbyggere, har jeg et ansvar for å sortere avfall, redusere matsvinn, gjøre bærekraftige valg og redusere klimaavtrykk. Samme ansvaret som en innbygger i Tokyo. På samme måte må vi tenke i musikkbransjen også.

Vi har en jobb å gjøre, et felles ansvar. Vi må gjøre musikkbransjen bærekraftig. Alle med en stemme, et instrument og et talent har dette ansvaret. Vi må ta dette ansvaret i dag, ikke etter påske, ikke når koronapandemien er over, eller når ditt musikalske prosjekt har et stort nok publikum.

Vi står overfor en enorm utfordring, et høyst usikkert landskap ligger foran oss. Det eneste som er helt sikkert er at det er et landskap vi ikke kjenner. Vi trenger en plan, flere planer, alternative planer. Om vi ikke rigger oss for dette vil vi stå igjen og lage planer når verden raser forbi. Vi må tro på det vi skaper, tro på at det er betalingsvilje, tro på oss selv, og tro på publikum.

Er god samvittighet til salgs?
Vi ser folk bruke penger og betale noen ekstra kroner for fairtrade-kaffe, og kjøpe seg god samvittighet med litt dyrere klær, hvor de ansatte hos produsentene har ordnede forhold, eller bruke noen kroner ekstra på økologiske grønnsaker. Samfunnet aksepterer å betale. Betale for kvalitet, bedre samvittighet og sikre bærekraft. Musikkbransjen kan ikke dele innhold i sosiale medier gratis, eller gi vekk konserter og opplevelsene selv om det er krise.

Hvem er det som får godene av gratis kultur?
Tror vi at det er de fattige musikerne, de permitterte restaurantansatte, eller de ansatte i reiselivet som bruker disse gratis tilbudene? Neppe.
Det er minst like mange folk i akademiske stillinger, i byggebransjen, i skoleverket eller andre yrkesgrupper som ikke har gått glipp av en lønnsutbetaling på et år. De folka med hjemmekontor og minimal reise til hytter og utland. De som ikke har noe å bruke penger på, når det sosiale livet er nedstengt. De sitter hjemme – i små kohorter, lytter til musikken og betaler sitt strømmeabonnement, muligens intetanende om at de må sitte der og høre på sin favorittlåt tre timer hver dag, gjennom et helt svangerskap, for at favorittartisten skal få 1875 kroner inn på kontoen.

1875 kroner er medlemskontingenten for ett års medlemskap for en sønn eller datter som vil delta i en kampsportklubb i sentrale Oslo.

Vi er nødt til å gjøre valg, bærekraftige valg, voksne valg, fremtidsrettede og økonomisk strategiske valg. Vi får gjøre som bakeren gjorde før da han ga vekk de brente eller dårlige formede bollene, men ikke gi vekk den pent pyntede marsipankaka som skal selges.

Jeg synes de som velger å gi bort musikk burde skamme seg. Det er frekt, uetisk, krenkende og høyst umoralsk. Og fremfor alt usolidarisk. Solidaritet er vel ikke tuftet på at de sterke står sammen, min oppfatning er at solidaritet er at de svake som samler seg for å gjøre verden bedre. La oss starte i dag. Jeg blir med, jeg skal bite tenna sammen, brette opp ermene og sørge for bærekraft og en levedyktig musikkbransje. Vi må tørre å være en seriøs næring, og vi må være stolte over å tjene penger. Sunn økonomi er ikke grådighet, kapitalisme eller mainstream. Det er ansvarsfullt.

 

Selskapet Finnekåsa har grunnlagt, Munin.live, kaller seg et grasrotinitiativ med fokus på artister og bærekraft i fremtidens musikkbransje. De driver også en digital satsning som et tillegg til den kjente konsertvirksomheten. Nylig overførte de en større fagkonferanse for Notodden Blues Festival.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Arrangementsansvarlige

Nasjonal jazzscene

Dagleg leiar

Storfjord Kulturhus SA

Slagverkpedagog – 20 % fast stilling

Kulturskolen Rakkestad Kommune

Førsteamanuensis II i eufonium

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kulturskolerektor

Østre Toten kommune

Kulturskolelærer sang

Molde kulturskole

Universitetslektor II i fløyte

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev