Tale Dolven i "Fase, Four Movements to the Music of Steve Reich" av koreograf Anne Teresa De Keersmaeker. Under årets Ultima danser Dolven sitt eget verk, "In this time", i samarbeid med pianist og medskaper Alain Franco.(Foto: Anne van Aerschot)
Danser og koreograf Tale Dolven er aktuell med forestillingen «In this time» under årets Ultima. Her forteller hun om hvordan prosjektet ble til.
Ballade publiserer de kommende dagene seks intervjuer produsert av studenter ved Institutt for musikkvitenskap (IMV), Universitetet i Oslo. Tekstene er blitt til i et samarbeid mellom IMV, Ultima og Ballade, der musikkskribentene og kritikerne Torkjell Hovland og Bodil Maroni Jensen har vært mentorer og sparringspartnere for studentene. Kunstnerne som er intervjuet er aktuelle i forbindelse med Ultimafestivalen 2025. Dette intervjuet er laget av spirende musikkskribent Trond Hallvard Engeset Kverno.
På årets Ultima-festival tar Tale Dolven for seg prosjektet In this time, der hun danser til et utvalg av Beethovens 32 pianosonater i løpet av tre forestillinger. Med pianist Alain Franco utforsker Dolven pianosonatene gjennom dans, samt at Franco og Dolven samtaler om verket og dets betydning da og nå. I dette intervjuet reflekterer Tale Dolven rundt tilblivelsen av prosjektet.
– Hvordan ble dans en lidenskap for deg?
– Det tror jeg bunner i en frihetsfølelse. Jeg gikk i turn i mange år. Jeg tok et dommerkurs innen turn da jeg var 16-17. Og da har de stikkfigur-tegninger for å vise hva som var kriteriene. Det overraska meg veldig at det var så simplifisert i forhold til bedømmelsen. Da jeg begynte å danse på videregående, så husker jeg at jeg syntes det var så enkelt fordi man ikke har disse kravene. I dans så er jo alle gradene av en bevegelse, men alle typer bevegelser, altså alle kroppens kriker og kroker, er tilgjengelig der. Så jeg hadde en veldig stor frihetsfølelse, rett og slett.
Tale Dolven i produksjonen That catastrophe is a fire fra 2015, laget av Dolven og Gabel Eiben. (Foto: Agnete Syrtveit)
– Hvor kom tittelen In this time fra?
– Den tittelen refererer jo til at prosjektet er et resultat av tiden vi er i. Prosjektet startet under pandemien. Idéen til prosjektet oppstod i en telefonsamtale med en venn hvor vi snakket om hva vi skulle foreta oss i denne uvisse perioden. Og da sa han: “Hør gjennom alle Beethoven-sonatene. Så er du opptatt i en lengre periode”. Så gjorde jeg det, samtidig som jeg danset. I og med at jeg er en danser så ønsket jeg å være i bevegelse under pandemien. Først improviserte jeg dans til musikken for meg selv. Etter en stund tok jeg opp noe materiale med video, for jeg lurte på hva jeg egentlig gjør. Og så la jeg til noen oppgaver for ikke å gjenta meg sjøl, og komme meg unna vaner. Men i begynnelsen var det veldig åpent.
– Hvordan har prosjektet utviklet seg til det ferdige resultatet?
– Det har vært en gradvis utvikling over 5-6 år. For jeg gjorde dette for meg selv i studioet mitt en stund. Så ble dette til et undervisningsmateriale hvor fokuset var å skape et mer bevisst forhold mellom dans og musikk. Når jeg jobber med studentene snakker jeg med dem om hva dere er i nå? Hvordan forholder dere dere til det dere hører, men med deres erfaringer og uttrykk? Pianosonatene blir jo sett på som et historisk monument. Men jeg er opptatt av at man skal forholde seg til det i vår tid. Med vårt tankesett, med våre kropper, med vår fysikk. Dette har jeg undervist i i to år, og jeg tenkte at dette kunne bli et scenisk materiale. Så det har vært en lang prosess å komme til det seneste som vi holder på med nå.
– Det virker som du har brukt pianosonatene til å hjelpe studentene å finne sin egen kunsteriske identitet. Hva har du personlig fått ut av å lage denne forestillingen?
– I dette stykket så har jeg kommet mye nærmere inn på en fysisk eller danserisk identitet hos meg. Jeg er jo utdannet innen postmodernismen og har jobbet mye med Anne Teresa De Keersmaeker, som setter sine spor som blir med lenge i karrieren. Jeg tror jeg har prøvd å unngå å ha med meg dette tidligere. At jeg tenker at “nå jobber jeg ikke med Anne Teresa”, for eksempel, og da skal jeg ikke gjøre det jeg gjorde med henne. Men i dette prosjektet kjente jeg på at bevegelsene jeg har lært jo tilhører min kropp. Hvis jeg beveger meg fritt til denne musikken, og det er en bevegelse som jeg har gjort tusenvis av ganger gjennom et tidligere prosjekt, så er det jo også en del av min kropp. Så i løpet av denne kreasjonen har jeg akseptert det som min kropp innehar av fysiske minner.
Ledige stillinger
– Det jeg også sitter mest igjen med, er å prøve å trekke ut en form for fysisk kvalitet. Nesten som man jobber med dynamikk og volum i musikk. Der syns jeg vi kan hente mye fra musikken òg, i forhold til kroppstonus og styrke. For det er noe med å tilgjengeliggjøre disse ulike dynamikkene i kroppen.
– Hvordan utviklet forestillingen seg med Alain Franco?
– Det er klart det er en enorm forskjell fra å ha pianisten i rommet og det å danse til opptak. Men det var også samtalene mellom oss som formet forestillingen. Når han spilte gjennom alle sonatene diskuterte vi etter hver sats. Vi snakket om hva vi hørte, hva satsene innehar, hva vi ser av elementer. Dette syntes jeg var så informativt og interessant at jeg ville ha med det videre i forestillingen. Vi vil ikke at det skal være et foredrag, men at det er en samtale. Vi prøver å skape et åpent rom, og ønsker at publikum skal føle seg som en del av samtalen. Vi går jo inn og ut av disse samtalene, og inn i et materiale som kan være virkelig intenst, slik at forestillingene er veldig dynamiske.
– Ettersom idéen til In this time utartet seg under korona: opplevde du at pandemien skapte et kreativt frirom, et spillerom?
– Ja, det tror jeg absolutt. Selv om det var en veldig krevende tid som man ikke ønsker å ha igjen. Men jeg tror nok at flere i ettertid kan se visse verdier med det som skjedde under korona. Jeg har blitt spurt om det har vært ensomt å jobbe alene i studio, og da har jeg svart nei. Fordi det er så mye som skjer i livet med tanke på familie, hus og verdenssituasjonen vi ser i dag. Dermed oppleves ikke studioet mitt som et lukket rom, men et stort rom. Et veldig fint sted å gå inn og jobbe fokusert. Det oppleves ikke som en form for virkelighetsflukt, men et rom hvor man kan bearbeide inntrykk. Med In this time tror jeg at det innehar noe av den tidsløsheten fra pandemien. Det er en utforskning av et materiale i en tidløs periode som vi bare svevde i. Sånn sett føler jeg litt at jeg svever i den ennå, når jeg går inn i studio og jobber med dette materialet. Men på en fin måte.
