Fredag kveld møtes artisten Hanne Hukkelberg og forfatteren John Erik Riley på Litteraturhuset for å diskutere «musikktekster, skriveprosessen og spenningsforholdet mellom litteratur og musikk». Mens Hukkelberg er en etter hvert svært erfaren låtskriver, som snart skal slippe sitt fjerde album, er Rileys førstehåndserfaring med sjangeren mer begrenset.
— Jeg har forsøkt å skrive sangtekster et par ganger, og kan slå fast at det er jeg veldig dårlig til. De jeg ikke skriver som rene parodier, blir ikke bra. Det blir for cerebralt, sier Riley.
— Skal ikke sangtekster være cerebrale? Kan de ikke?
— De kan godt være det. Se på tekstene til Stephen Malkmus i Pavement, de kan være både abstrakte og fulle av referanser, og likevel oppleves ektefølte. Men den koden har jeg aldri klart å knekke selv. Jeg stiller til samtalen primært som en lytter.
— Var det du selv som foreslo å snakke med Hukkelberg?
— Det var Litteraturhuset som gjorde koblingen. Jeg synes det var spennende – det virker som om Hukkelberg har et bevisst forhold til tekstene, og jeg liker musikken hennes.
— Hvordan vil du plassere henne, sånn tekstmessig?
— Hun har veldig sterke og klare, fysiske bilder. I enkelte av tekstene er hun en historieforteller. Hun bruker like ofte et «vi» og et «du» som et «jeg», og har ofte slående linjer i refrengene. Enkelte ganger kan det virke som om hun beskriver mytologisk vesener, noen som er annerledes enn oss. Enkelte tekster er preget av noe som minner om en cut up-teknikk, hvor forskjellige bruddstykker slår mot hverandre. Noen av Hukkelbergs tekster har visse likhetstrekk med tekstene til Thom Yorke fra Radiohead.
— Hvilke andre norske artister synes du er gode på tekst?
— Det sterkeste forholdet jeg har til noen norskspråklig artist er nok DeLillos. Av de som synger på engelsk vil jeg nevne Kings of Conveniece. De er spesielt gode på ordspill og tekstlige vendinger.
— Norske artister som synger på engelsk får med jevne mellomrom tyn av de som har engelsk som førstespråk. Du er tospråklig – merker du at nordmenn ikke er like fortrolig med engelsk som vi kanskje liker å tro?
— Jeg synes oftere det er et problem innenfor listepop og RnB, enn andre steder. Men en må også huske at det amerikanske publikum er vant til rare vendinger de ikke forstår, i låter som kommer fra andre steder av landet, eller med andre aksenter. Kritikken mot ahas ”Take on Me”, for eksempel, har jeg bare hørt fra nordmenn.
— Sangtekster er en sjanger som – i alle fall tilsynelatende – nærmest krever ærlighet av den som taler. Hvorfor blir det sånn?
— En kan se det fra andre siden: Det er fascinerende for meg at en tekst som på papiret er «helt grei» litterært, kan få en egen kraft gjennom måten den synges på. For å igjen ta Malkmus og Thom Yorke, så er de eksempler på tekstforfattere som får lagt en personlig kraft i sangene sine gjennom vokalen. Det er på en måte helt naturlig at det blir sånn når man når man hører noens stemme, men for en som meg, som jobber med tekster på papir, er det noe man kan fascineres av, og gjerne også misunne litt. Sangtekstens store styrke er å kunne gjøre hva som helst – en hvilken som helst setning kan bli troverdig eller inderlig.
Arrangementet starter kl. 20.00, og er gratis. Etter samtalen vil Hukkelberg holde en minikonsert.
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
