Scorch Trio – Brolt
PLATEANMELDELSE: Over lengre tid kan innspillinger med improvisert musikk være krevende å forholde seg til som lytter. Spesielt når det handler om produktive musikere som slipper mange plater i løpet av et år, kan behovet melde seg for å finne en innspilling som representerer noe nytt eller viker fra det man oppfatter som en utgivelse på det jevne, skriver Ballades anmelder om Scorch Trios siste utgivelse.
Av Carl Kristian Johansen
Hva skal til for å sette seg ned med nok et album når man har 50 av dem med Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love i forskjellige kombinasjoner fra før?
Brolt er det tredje albumet til Scorch Trio og den følger en rød tråd fra debuten i 2002. Albumet er allikevel er steg videre i en klar retning. Jeg oppfatter musikken som mer dynamisk enn tidligere; den er i konstant bevegelse mellom det hardtslående ekspressive og den finere innstilte improviserte klangutforskingen. Samtidig finnes det mye varm elektronisk lyd generert av Håker Flaten, noe som skaper en fin bro mellom den skarpe og markerte gitarlyden og Nilssen-Loves trommer.
Det er den finske el-gitaristen Raoul Björkenheim som gir retning i mye av materialet på Brolt. Samtidig skal man ikke underslå at det langvarige og dynamiske partnerskapet mellom Håker Flaten og Nilssen-Love bærer frukter i form av mer enn energi. Albumet er noe mindre dogmatisk i forhold den frie improviserte innstillingen man gjerne finner disse to i, og på sporet Gaba viser de at de fungerer som en drivende og framoverrettet rytmeseksjon på et høyt nivå. Selv om det ikke er noe nytt i seg selv.
Gaba er blant eksemplene på at musikken på Brolt i blant kan høres ut som den kommer fra et rockeband som gått lei av den gjengse strukturen. Den kunne like gjerne blitt servert på Motorpsychos siste album Little Lucid Moments, Scorch Trios nyslåtte labelkolleger på Rune Grammofon.
Når det gjelder referanser har Scorch noe til felles med trønderne. Medlemmene i begge band er hardkokte platesamlere, og jeg vil tippe at det finnes mange felles referansepunkter i de respektives platearkiver; Black Sabbath, John Coltrane, Sun Ra, Captain Beefheart, Miles Davis og Jimi Hendrix bør være blant disse.
Håker Flaten og Nilssen-Love bedriver noe av den samme aktiviteten i en annen trio, nemlig The Thing. Der er det svensken Mats Gustafsson som er kompanjong, og referansetyngden har fått utslag i at de i utstrakt grad spiller låter av blant andre rockeband. Det skjer ikke med Björkenheim i Scorch. På Brolt finnes utelukkende eget materiale.
Scorch Trio er kanskje den mest spennende konstellasjonen Håker Flaten og Nilssen-Love opptrer i. Samarbeidet med Björkenheim gir åpenbart et rom for utfoldelse av ideer og kreativ energi på en annen måte enn de mer rendyrkede jazz, rock eller improprosjektene de ellers er med på.
På den måten holder denne musikken seg frisk, utfordrende, levende, og ikke minst åpen. For min del vil neste Scorch-utgivelse være prioritert blant andre av Håker Flaten og Nilssen-Love. Hvis jeg måtte velge.
Et annet aspekt ved utgivelsene til Scorch er interessen for lokale dialekter. Björkenheim hentet finske uttrykk til det første albumet, Håker Flaten reallokerte Oppdals-arkaismer på oppfølgeren Luggumt, og denne gangen har Nilssen-Love samlet uttrykk fra Stavangerområdet i arbeidet med å titulere dette albumet og enkeltsporene.
Ledige stillinger
Jeg skal ikke trekke paralleller mellom begreper fra sosiolingvistikken og Scorch Trios form for improvisert musikk. Men hvis det på noen måte skulle bety noe, her er en liten veiviser til morsmålsimproen til Scorch Trio:
Brolt – En hardhendt person
Basjen (Eg hadde ein basjen tur) – Tungt, vanskelig, strevsom
Bluring – En knallhard fotball
Gaba (Ei rektige gaba) – Hun var høyrøstet
Graps – Stor person
Hys (Ta hys) – Ta imot
Olstra – Herje, mase, gjerne fysisk. Typisk et barn som fyker
Scorch Trio – Brolt
Selskap: Rune Grammofon (RCD2074)
Medvirkende:
Ingebrigt Håker Flaten – elektrisk bass, elektronikk
Paal Nilssen-Love – trommer, perkusjon
Raoul Björkenheim – elektrisk gitar, viola da gimbri
Christian Engfelt – innspilling
Helge Sten – mastring
Kim Hiorthøy – omslag
Produsert av Rune Kristoffersen og Scorch Trio
