Fiskepudding sjokalada
Marit Karlsen, sjef i TrustMeRecords og tidligere Petre-medarbeider, langer i dette innlegget hardt ut mot det hun mener er selvmotsigende argumentasjon fra NRK Petre i forhold til norskandelen i radio. Blant annet tar hun tak i argumentet fra et tidligere innlegg av Petre-sjefene Moslet og Lillelien, som hevdet at det var en betraktelig større del av norsk musikk på radio enn andelen av norske solgte fonogrammer. – Kan det være fordi den playlista musikken er for ensidig eller gjentagende? Har gjennomslagskraften til NRK blitt dårligere? Eller kommer det av at det er andre tider? En i hjelspilt singel finner man gjerne lettere på nettet enn over disk, eller? Men skulle det ikke uansett være lettere å spille en norsk låt på radio, enn å få noen til å kjøpe den, spør Karlsen.
Av Marit Karlsen
I prosentkrigen her på Ballade svarer Petre-sjefene Håkon Moslet og Marius Lillien daglig leder i Fono, Jan Paulsen. De skriver blant annet om Petres egen fantastiske innsats for norsk musikk, og hvor elendig det går med Fono-medlemmene som ikke gjør noe annet enn å syte, fordi de ikke får til en verdens ting. Samtidig påberoper Moslet og Lillelien seg nærmest all ære for at det er mange og flotte utgivelser å høre på radio. Men hvor kommer disse utgivelsene fra? Stort sett fra det som kalles plateselskaper.
«Paulsens klagesang vitner om at de norskeide plateselskapene ikke får til en døyt, at de ligger nede med knekt nakke og knekt selvtillitt alle som én», skrev Moslet.
Dette her må være Moslet-retorikk i et nøtteskall. Han som aldri sier nei til å gi ekspert-kommentarer i media om ALT som har med musikk å gjøre, og som heller aldri går av veien for å definere hva som er suksess for andre – helst uten å ha noe nevneverdig innsikt, verken i det han snakker om, eller det han definerer.
Moslet og Lillien skriver dernest – selvmotsigende nok:
«Når man vet at Paulsens medlemsmasse inkluderer oppegående selskaper som Racing Junior, C + C Records, CCAP, Tuba Records, Ephemera ANS, Waterfall Records og Rune Grammofon, kan man gjette seg til et relativt høyt støynivå på det neste styremøtet i organisasjonen.»
Som nåværende Fono-medlem kan jeg som ex-Petre’er bare konstatere at jeg fortsatt har taushetsplikt om de interne forhold i deres egen kanal.
Deretter kommer nok en selvmotsigende oppfølger fra Moslet og Lillelien, som skulle berøre argumentene om at spilt musikk på radio har høy reklameverdi:
«Vi tar når som helst en musikkdebatt med Jan Paulsen, men da forventer vi at han har fått med seg at norskandelen i P1 og Petre er ‘forbløffende’ mye høyere enn norskandelen av CD-salget her til lands.»-salget her til lands. »
Kan det være fordi den playlista musikken er for ensidig eller gjentagende? Har gjennomslagskraften til NRK blitt dårligere? Eller kommer det av at det er andre tider? En i hjelspilt singel finner man gjerne lettere på nettet enn over disk, eller? Men skulle det ikke uansett være lettere å spille en norsk låt på radio, enn å få noen til å kjøpe den?
Ledige stillinger
Det er riktig at kringkasting av musikk generer royalties til både selskap og artist. Det er også rett og rimelig å betale for en påkostet vare. Hadde det ikke vært for utgitt musikk, hadde ikke musikk kanalen Petre vært noen annet enn Pratekanalen Vås og Moro. Royalties gir et grunnlag for videre satsning på gode artister til kultur-Norge. På linje med at konsumenter av NRK må betale for å se på dårlig og god TV, eller for å høre dårlig og god radio, må NRK betale for å fylle opp sine sendinger med dårlig og god musikk.
I debatten om norsk musikk på radio, svinger også Nils Heldal innom det servile mikrofonstativet i sine innlegg i Dagens Næringsliv og på Ballade. Han skriver blant annet at «det i enkelte kretser synes å herske en oppfatning om at det er en menneskerett å bli spilt på radio». Det har han helt rett i, og han har også helt rett når han implisitt sier at dette faktisk ikke er en menneskerett. Men så sier Heldal at NRK må være kritiske til musikk, og ikke være mikrofonstativ for platebransjen, på linje med alt annet redaksjonelt innhold:
«Jeg har ikke så stor tro på bransjens kulturelle engasjement i denne debatten. For de fleste av dem handler det om penger, og et ønske om flere av dem», sier Heldal.
Den argumentasjonen begynner det å gro mose på, etter mitt skjønn. I sær når det kommer fra en radiosjef for en kanal som ikke er avhengig av at lyttertall skal følge reklameinntekter. Hva om vi derfor heller snur det den andre veien, og sier at valget av musikk på radio handler om lytter- og seertall for lisenskanalen NRK?
Hvorfor har det blitt så livsviktig for suksessrike Petre å oppnå enda høyere lyttertall? Tar vi en titt på NRKs nettsider for redaksjonelt stoff om musikk, samt playlistene til P1 og Petre, kan jeg ikke være enig i at NRK setter en egen agenda over hele fjøla, eller at det flommer over av upåvirkede musikkjournalister i statskanalen. I denne sammenheng blir de tusen demoband som har lastet opp sin egen musikk på Urørt-sidene et alibi.
Til forskjell fra hva Moslet og Lillelien later til å tro, er det også underordnet hvor mange delegater Petre måtte ha for å profilere seg selv på by:Larm og Alarm. (Det skulle dessuten bare mangle for en ressursterk statskanal som er landets største musikkanal) Prosentandelen norsk musikk har heller ikke noe å gjøre med hvor mange egenproduserte CD-utgivelser Petre kommer med.
Urørt er en super idé med velfungerende websider; flott, og bra jobba! Likeså er spesialprogrammene på Petre gode, de får forøvrig mer og mer konkurranse fra studentradioene.
Men Petres mikrofonstativ ble dessverre parkert i det Moslet på by:Larm 2003 kom med den oppsiktsvekkende informasjonen om at «indie musikk (sekkebegrep for både hundrevis av genre –mange av dem ukonvensjonelle- og uavhengige band) har bare 4000 tilhengere i Norge.»
Ergo, ikke prioritet for Petres spillelister på dagtid.
Det er generelt ingen hemmelighet at artister med stort selskap/salgsapparat eller større omfang av markedsføring/kampanje i utstrakt grad blir prioritert av både presse, radio og TV. Jeg forstår hvorfor, men jeg er ikke enig i hvorfor. Det er feigt, og det handler i liten grad om et genuint kulturelt engasjement.
Hvis vi så går enda et år tilbake i tid, til 21.02.2002, skrev Håkon Moslet til Ballade : «Det er skrevet mest om norsk musikk. Det står veldig mye dårligere til når det gjelder radio og andre medier. Petre har vært flinke, men etter min mening ikke flinke nok.»
Den gang skrev Moslet for Dagbladet.
Sist torsdag skrev Moslet og Lillelien dette i et innlegg på Ballade: « Vannskillet i norsk musikk på tampen av 90-tallet kom som en følge av Petres frontkjempervirksomhet for norsk musikk.»
Nå jobber Moslet som musikksjef i Petre.
Så vidt jeg kan se, etter enkel hoderegning, går Petres norske kvote i dag til himmels mellom kl. 22 og 24 mandag til torsdag, i programmet Urørt. Urørt er altså et programkonsept hvor norsk musikk, i sær norske demoer, står i fokus.
Også radiosjef Nils Heldal har uttalt seg om jakten på den nye, norske musikken. Den 17.03.2003 skrev han dette på NRK.no/musikk : «VG, Dagbladet og NRK. Alle sammen løper vi etter uetablerte band. Og det er vel og bra, men hva med de som har gitt ut en eller to skiver, da?»
Ja, det er kanskje blant annet disse skivene som ikke inngår i prosentene som til og med Heldal selv etterlyser på radio? For mellom de usigna og etablerte som får mye plass på radio og i trykte medier, er det en haug med spilleverdige utgivelser, norske som anglo-amerikanske.
